torsdag 17. mars 2011

neste band var til russerevyen. Eller: Hvor fikk jeg motet fra?!?!

Jeg hadde starta opp i vg3..  eh nei faktisk ikke. Den betegnelsen fantes ikke da. Tredje GYM het det.. Hva det betyr? I hvertfall at jeg er gammal....
Jeg ville fylle sjela. Fylle oppmerksomheta. Fylle sansene. Fylle 7.sansen. Året før hadde vært fullt av innestengte frustrasjoner som tok feil vei ut. Smertene jeg fikk av foreldre som drakk mer og mer og blanda tabletter oppi det hele, ble til smerter i kroppen. Tenåringer er lojale. De forteller ikke hva som skjer i heimen, men vondt’ene det gir dem kommer ut likavæl...
Nå skulle jeg skite i denna tullskapen. Den var ikke min, jeg eide den jo dundre daske ikke?!?!?
Hadde TO planer for skoleåret 1979/80: 1: get a life 2: få eksamen.
3.gym. Hadde lengta fram dit. Russerevy! Russetid! Flytte vekk!!
Jeg påtok meg å samle orkester til russerevyen. Hvor jeg fikk motet fra, tja si det...Jeg hadde sett en del russerevyer i gymsalen på gamle Lillehammer Gymnas som det het da. Ofte med flinke folk til å spille. Nå var det min tur. Jeg tok gitaren. Så oppdaga jeg at Dag, som jeg hadde hatt gym sammen med lenge, spilte bass. Daniel, som spilte indremisjonskoret i byen tok trommene. Lars, som de sa gleda seg til å bli russ først og framst, tok pianoet. En lyshåra gausdøl, Tore, var lei av korps. Han stod der med sax’en sin og var klar til å hive seg på.
Ja, men HVA skulle vi spille?  Revyfolka ba meg komme på neste øving. Jeg kom med kassegitaren til søstera mi under armen. Jeg tenkte at nå må jeg være pedagogisk. Jeg sa ”Syng sangene i revyen for meg nå, i den tonearten som er naturlig for dere, jeg henger meg på, og så tar vi dem slik!” Åssen kunne jeg forutsett at jentene skulle synge ivei Eb og Bb?!?! Verste som finnes for gitaristfingre, huttetu!!! Men det ble slik.
Første gang jeg så en revyplakat, fikk jeg sjokk; ER DEN AVLYST!??! Neida, det var den slett ikke, men den het ”Av-lyst”
Det nærma seg premiere. Nå var vi i gymsalen hele helga. Det var mange jenter og noen gutter. Da jeg kom inn i gymsalen, lå det klær utover noen bord. Det var kostymer. Noen stoler og bord skulle være kulisser. Vi orkestergutta rigga oss til ved siden av scena, slik at vi ikke skulle skygge for utsikta. Så satte de igang. Åpningsnummer med liksom Broadway-dans.
 En sketsj om ei jente som gikk til frisøren. Katrine var frisør med iq-palme, masse rouge og ei t-skjorte hun neppe ville vist seg offentlig med på alvor. Kjersti spilte naiv jente som ble klipt. Greia var at hun skulle bli skamklipt og at frisøren skulle miste en sigarettglo oppi håret hennes og slokke litt motvillig.  Kjersti hadde mørkblondt skulderlangt hår med myk fall. Det snodde seg pent rundt ansiktet hennes. Jeg fikk panikk på hennes vegne, jeg tenkte «De skal vel ikke klippe av henne det fine håret der?!?!?"  Den bekymringa kunne jeg spart meg. De laga parykker av brunt garn. En ny for hver forestilling. Pjuh!!!


Så var det noen numre der vi skulle spille. Lars bare spilte på pianoet, han kunne ikke noter. Vi andre hang oss på. Det ble jo musikk. Et nummer het ”Discopolka” Kristian og Katrine het liksom John og Olivia, og var discofreaker. Melodien gikk på ”husmannspolka”


Et nummer om sivil ulydighet, Alta-demonstrasjonene var hett stoff. Grete Roede var også blitt kjent. En sketsj om damer som kjente seg for tunge og skulle nesten sulte seg ihjel. Noen av jentene dansa cancan. Med musikk på tape.
 En sketsj om eksamen i gymsalen. Med overdrevne lydeffekter. Gummistøvelgnissing mot linoleumen, matpapirknitring og dropstygging. Kaffeslurping. Lufting som fikk alle til å hutre. Kjente jeg grudde meg til eksamen. Jeg hadde mer enn en gang sittet på heldagsprøver og kjent hvor irriterende de lydene kunne være. 


Generalprøve. Ikke alt satt som det skulle. Klokka tvang fram en gjesp. ”Vi MÅ kjøre gjennom en gang til sjølom det er seint!” Kristian revysjef var bestemt. "Et kvarter pause og på’n igjen!"
Vi glømte klokka, beit tenna sammen og gjøv løs. Nå fikk det bare stå til...
Premieredagen.. Husker vi satt i gymgarderoben som lukta gymtøy og svette. Jentene sang griseviser for å komme i humør. Noen kom løpende inn i garderoben, fulle av sensasjon, en av dem ropte: ”Aandahl’a sitter i salen!!!” Noen flirte, men jeg så at Kari ble bleik. Kari skulle imitere akkurat henne i lærerparodisketsjen. Varemerkene til Anne Aandahl, som hun strengt tatt het, var mørkebrun kjole og hvite seilerstøvler. Kari hadde begge deler. Håret til Kari var såpass likt at det lot seg gjøre å etterlikne ganske troverdig.  Nå sank hun sammen, men så ble hun bestemt i blikket. SKULLE levere.
Jeg hørte praten og stolskrapinga ute i salen. Lyset ble slokt. Vi bandgutta gikk ut døra ved sida av scenen. En følgespot hang seg på oss, folk klappa. "De har ikke hørt oss ennå, jo” tenkte jeg.. ”Vil de klappe etterpå?" Lyset i kroken vår var sparsomt. Publikum var nå ei mørkegrå masse som gikk over i svart bakerst. Åpningsakkordene satt i ryggmargen. Folka på scenen kom der de skulle. Ene nummeret etter det andre. Jeg hørte Anne Aandahl le godt av parodien på seg sjøl. Dama hadde solid sans for humor, det visste jeg fra før. Folk klappa!!! Utrolig?!?! Stående applaus til slutt! Mathilde fra Skjåk som var russeleder kom opp på scena med blomster. ”E tykkje dehtti va’ någå tå’re’ artugste e’ ha sehtt, så takk ska’røkk ha!” Lyset ble tent. Noen kjente gratulerte meg. Klasseforstanderen min, Fredrik, syntes ikke jeg skulle vært her.. Jeg slo lykkelig av Fender-combo’en som hadde jobba trufast hele kvelden. La Ibanez Les Paul-kopi’en fra meg i kofferten sin. Den var lånt, jeg eide den ikke..... det var hverdag neste dag, premierefesten fikk vente. Best å komme seg hjem. Forhåpentligvis hadde ikke de gamle gått amok i vin og tablettrusen slik de desverre av og til gjorde.. Gode avisanmeldelser dagen etterpå. Dagningen kalte oss i orkesteret for dyktige musikere og nevnte oss ved navn!?!? ”Oh oh, jeg må ha lurt de journalistene”, tenkte jeg. «Så flink er jeg da ikke, men, dette var jo stas, da!”
Nådde jeg målene? Jeg kjempa meg til et slags liv siste året på Lillehammer. Og jeg fikk artium.....

onsdag 16. mars 2011

Om å få ungdom i kirka

Ungdomsgudstjeneste...
Det er fire år sida jeg starta som ungdomsprest i Tune/Greåker. I instruksen min stod det: ”arrangere ungdomsgudstjenester”  Høsten -07 gjorde jeg det for første gang.. Det var mye jobb. Slitsomt, sjølom det var gøy.  Å forberede en gudstjeneste er jo en prestejobb, den er grei. Men det trengtes litt mer her. Forsterkeranlegg. Ingen til å sette det opp? Neivel, da får jeg gjøre det sjøl. Noen til å spille, i tillegg til organisten. Joda det fant jeg. ”Hvem av dere spiller bass?” Eh, ingen? Neivel, da får jeg gjøre det sjøl.
Noen må synge. Det fant jeg. De var forbi tenåra, men de var positive og flinke.  De stilte opp.
Noen må være med og lese, framføre liturgiske ledd, og bønner. Ingen som vil? Neivel, da får jeg gjøre det sjøl...
Men ikke misforstå, jeg hadde det moro da jeg gjorde dette her!
Men jeg skjønte at jeg ikke er ung lenger. Og jeg skjønte at det blir ikke ungdomsgudstjeneste før ungdom er med og lager den. I pensumlitteraturen min på MF leste jeg f.eks. at "en ugdomsgudstjeneste er for ungdom OG alle andre" Og med ungdom.
Videre leste jeg: en ungdomsgudstjeneste er IKKE:
·         en gudstjeneste der tensingkoret synger to sanger
·         at tre konfirmanter får stukket i hånda et ark med en bønn de skal lese ti minutter før gudstjenesten begynner
·         presten sin gudstjeneste først og framst.
Ja, det var et stykke igjen.....
 Til og med navnet ”ungdomsgudstjeneste” var langt og tungvint. Det trengtes en forkortelse. Noe som var enkelt å si, men hva? Da jeg vokste opp hadde vi ”gospelnight” i kirka av og til. Men ”det var da det og itte nå”...
En kreativ medarbeider foreslo ”UGT” Den likte vi andre. Og så het de UGT fra da.
Så tenkte jeg: Det navnet passer i Greåker kirke. Men vi har disse gudstjenestene i Tune også, hva skal de hete der? Og svaret ga seg sjøl i ei tid der alle ungdommer har hver sin iPod og handler musikken sin på iTunes. Så nå heter ungdomsgudstjenestene i Tune kirke ”iTune”
Og Apple Inc. har ikke protestert så langt...
Det har gått noen år.  UGT’ene og iTune’ne har forandra seg. I førsten var de mine ideer. Nå lever ideene sitt eget liv uavhengig av meg. Nå er de en felles eiendom for alle oss som er i ungdomsgudstjenesteteamet. Som består av tidligere konfirmanter i menighetene våre som er med og spiller og synger. Det kommer stadig nye også. Flott gjeng.
Jeg kom i snakk med kirketjeneren i Tune. Han satt og bladde i kirkeprotokollen der besøkstall,  antall nattverdgsgjester o.l. er notert. ”Ungdomsgudstjenestene er godt besøkt, det ser jeg tydelig her”, sa han.
”Ja” sa jeg, ”det er de, men det er nesten bare ungdommer pluss noen FÅ av de voksne.”
Noen av de voksne liker ikke musikken vi har der. Noen er på meg og kritiserer at enkelte av gutta ikke tar av seg caps’en. Noen synes det blir for mye lydtrøkk.
Noen ser meg trist i øya og spør: ”Skal du ikke lære ungdommen å bli glade i den ordentlige gudstjenesten vår?”
Tja...tja... skal jeg det? Gudstjenestedeltagelsen er på vei ned her til lands. Tradisjonelt er det folk på 55-65 år som fyller opp i kirka. Nå er det 68’erne som er i den alderen. De kommer ikke til oss. Jeg så et intervju med Yusuf Islam. Opprinnnelig het han Stephen Georgiou, men vi kjenner ham som Cat Stevens. Han som ga oss ”Moonshadow” og ”Morning has broken” Han sa: ”Foreldrene våre overlot de viktige spørsmålene ubesvart til oss” Sjøl vingla han innom det meste før han landa i en religion som er i slekt med vår, men der rettsoppfatninga er helt ulik.
Ungdom forstår ikke liturgien vår. Den gir ikke meining for dem.
Vi har to generasjoner som ikke har fått trosopplæring.
Nå står vi foran en liturgireform. Som har en mulighet til å kommunisere med dagens mennesker.
Snart kommer ei ny salmebok. Forslagene er blitt kritisert i hjel, men det blir alle nye salmebøker, så det tar jeg med stor ro.
Vi har fått en trosopplæringsreform. Penger til å lære opp alle som er døpt. Fram til de er 18. Nå får vi penger til å undervise dem 315 timer hver. Det tilsvarer antallet timer med rein kristendomsundervisning som en tok ut av grunnskolen.
Kommer vi helskinnet igjennom detta her, blir vi ei helt ny kirke.
Kommer vi ikke gjennom, så dør vi ut....
Vi må kommunisere med ungdommen. Vi må vise dem at vi har bruk for det som de kan. Vi må gi dem et sted å møtes. Vi må gi dem et eierforhold til kirka vår.

lørdag 12. mars 2011

Ei låt jeg hørte en gang som gjorde mye med meg.....

Slik er er denne låta, om noen vil høre
70-åra ble fort prega av glamrock. Nå var det glitrende dresser og høye platåstøvler som gjaldt. Abba, The Osmonds, Gary Glitter... Jentene dansa til denne musikken.
Litt eldre ungdommer fnøs av slik musikk. De snakka alltid om Steppenwolf.
Fikk låne en ” Steppenwolf’s Greatest hits” av en kompis. Tidlig en grå søndag morgen la jeg den på spiller’n.
Tredde på meg hodetelefonene, sjølom det ville ta et par tre timer til før mora mi våkna etter den daglige 1 ½ liter’n med vin hun hadde drukket kvelden før. Hun hadde uansett instruert meg om at far min ikke tålte lyd fra rommet mitt, så hodetelefonene var gode å ha.
Plateomslaget viste fem tøffinger. Langt hår,noen av dem med skjegg,  pilotsolbriller, bløte hippie-hatter, skinnjakker med frynser foran og langs ermene. Skinnbukser og boots. Kule blikk. Ihvertfall hos dem som ikke hadde solbriller...
Musikken ble drevet fram av en skramlende rytmegitar, en pumpende bass, energiske trommer og et fossende, brusende B3-orgel som fikk meg til å fryse på ryggen. Vokalen hørtes spiss og litt sinna ut. Noen ganger grensa den til hvisking. Andre ganger nesten ropte den. Ei låt om å få motoren i gang, og komme seg ut på highway’en på leiting etter eventyr.. Spennende! Kjente jeg lengta dit..
Så kom det ei låt som øyeblikkelig slo meg ut, ga meg høy puls, klump i magan, klump i halsen og fikk meg til å sitte som forsteina:  Den skramlende rytmegitaren starta noe som hørtes ut som blues.
Men takta var ikke blues. Ikke rock. Mer som gangelaget til en stakkar som alt har skjært seg for, som bare driver monotont og hvileløst i gatene uten å finne ro,  går og går sjølom han er utslitt.
I  blueslåter er det vanligvis tre akkorder. Denne her orka ikke gå opp til den tredje akkorden som vanligvis runder av verset. Er det "dominanten" det heter? Uansett: låta orka liksom ikke den, så lei seg og utafor var den... skramlegitaren fikk følge av en slidegitar som hylte og klaga.. Så kom den stemma med litt sammenknepen munn, den sang om alt stoffet han hadde røyka og alle tablettene han hadde svelget ned. Han hadde sett masse folk gå rundt med gravsteiner i øynene. Og så hylte den ut edder og galle om den som stod og solgte stoffet, og løgnene om de søte drømmene som lurte uskyldige folk..
Jeg lukket øynene, jeg så for meg en by med mørke husfasader. Ingen mennesker. Sur og fuktig vind gjennom gatene. Alt blått og svart, med innslag av noen ekle svovelgule skyer fra en fabrikk.
Folka med gravsteinene i øynene var visst døde alle sammen?!?!
Jeg hørte en funky clavinett litt uti låta.  Den forbandt jeg med smilende soul-låter av den typen som tar tak i hofta og kaster alle ut på dansegulvet og gjør dem glade og svette. Clavinetten hakker dem opp og lager spenninga. Her prøvde den tappert å muntre opp, men ga opp...
Musikken stoppa. En intens skrapende lyd starta opp og sank i tonen. Kanhende en bottleneck som ble dradd nedover en av de mørke strenga på gitaren? Lyden var uhyggelig. Den var prikk lik en lyd jeg hadde hørt i en drøm en gang. Jeg stod på ei slette, i et tåkehav. Ei jernbanelinje kom ut av tåka rett forbi meg, og forsvant i tåka igjen på andre sida. Plutselig hørte jeg ei togfløyte. Den var den togfløyta den lyden minna meg om. Et tog kom forbi. Med godsvogner. Vognene hadde hver sin glassmonter som det var dokker inni.  Plutselig stod mora mi der og sang om dokkene som for forbi. Hun hadde smilt med ”NÅ skal du være glad-smilet” sitt. Da toget hadde passert var hun også vekk, og jeg stod der helt  aleine.. Nå kom minnet om den uhyggelige drømmen igjen...
Musikken starta oppigjen på samme måten som før den ekle lyden.
Jeg fikk tilbake følelsen i armer og bein. Måtte sjekke omslaget, hva heter denne låta?!?!
”The Pusher”, stod det på omslaget. ”Jeg’et” i låta vakte sympatien min. Hadde han sittet ved sida av meg og fortalt meg denne historia, hadde jeg hørt på ham. Når noen fortalte meg alt som var gæærnt i livet deres, helt ærlig, så var det jo trist. Men samtidig kjente jeg den himmelen som alltid er i katastforeområder. Et ødelagt liv som blir lagt fram helt ærlig. Flott, egentlig. Nå kan en jo komme videre?
Låta fikk meg til å skjønne at jeg er redd for rus. Den fikk meg til å klamre meg til det som ga meg håp. I andaktene på ungdomsklubben var det nok av historier som snekkersønnen som gikk rundt blandt dem som levde på skyggesida og satte dem fri. Særlig om de la alle korta på bordet for ham.  Jeg klamra meg til håpet om ham. Jeg gjør det ennå...










torsdag 10. mars 2011

neste band......

Neste band:
Jeg var bltt 17... Jeg sang i Salt, Lillehammer tensing.  Javel, tensing, spør du kanskje, hva er det?
I dag er menighetsfolk glade når et tensingkor finnes i menigheta deres. I 1972, da det hele starta opp, ble det oppfatta som et jordskjelv da et tensingkor plutselig skulle synge på en gudstjeneste...
Jeg ble med i dette koret noen få år seinere. Det var der vennene mine gikk. Hver onsdag på gamle ”Søndagshjemmet”
Et svært hus i sveitserstil med avskalla maling og dører som ikke satt ordentlig fast i karmen sin. Som lukta gammalt inni.
Det var orkesteret som var drømmen da.  Jeg hadde sett flere begynne der. Uten å kunne noe større. Så ble de flinke.  Det var en god skole. Den ville jeg gå på!
Men når ble det plass til meg? Orkesterfolka var så flinke. Men plutselig  en dag var det ingen på bass?!?!?
Dirigenten på den tida var ikke blandt dem som hadde starta koret. "Svenn" var fra en av nabobyene, og var utdanna i musikk. Smilende og trivelig.  Nå stod han, onsdag etter onsdag og dirigerte koret med bassen hengende på seg. Han elska det instrumentet, men lydene som kom ut av forsterkeren når han spilte, kom i klaser som snubla på veien ut.  Der ute levde toneklasene sine egne merkelige kortvarige liv på sida av resten av musikken. Før de døde hen uten særlig håp om å bli huska for ettertida....
Koret fikk nok. ”Skaff noen til å spille på den greia der, pliiis!!” Jeg smilte og sa: ”Jeg er her jeg!! ”
Så fikk jeg lov!! Under over undere!!!  Første låta vi skulle øve inn het ”Waymaker” Enkelt og tøft riff på bassen. Jeg skulle innlede. Kompisen min Ole, som også var i orkesteret, hang seg på med gitaren sin. Så kom trivelige Randi på pianoet og Geir på trommene, han var blitt virkelig god med tida, stødig fin rytme. WOW!!!!! Det var som om noen helte hjernen min full av sprudlende skummende champagne. Som rant nedover i ryggmargen , fant veien til magesekken og derretter ned i hvert sitt bein.  Som om noe anna tok over. Jeg kjente ikke at jeg spilte lenger. Bare hørte den herlige lyden, trøste og bære, var det SÅ gøy å spille i band når de andre kunne det de skulle gjøre?
Jeg kjente ikke at beina berørte bakken resten av kvelden. Og den natta lå jeg oppgira og våken i senga til det grydde av dag....
Våren gikk. Noen låter var krevende. Catcha dem ikke helt med en gang..
En lørdag stod plutselig Svenn og ringte på hos meg. Ville inn og snakke med meg. Han starta med en lang innledning full av ”eh” og ”asså” Innimellom kremta han.
Saka var: Det hadde kommet en stjernebassist til byen. Den beste i distriktet, fikk jeg høre. Nå ville Svenn ha ham inn i orkesteret, for denne fyren var gammal tensinger.
Magan kjentes plutselig som om jeg skulle ha spist for gammal mat i svære mengder.
Men ok, jeg kunne bli rytmegitarist, jaja så ble jeg det, da.....
”Svenn drømte om å gjøre dette koret til Norges beste tensingkor” sa en som kjente ham til meg for noen år sida.... Hmm... Jeg for min del hadde de siste åra hørt opptil flere tensingkor som låt mye proffere enn vårt. Sky Sing fra Stavanger, f.eks. De låt som profesjonelle plateartister på scena.. Eller Praising på Hamar eller Response på Gjøvik. Skikkelige kor det også.. Jo jo, lykke til!!
På neste øving var denne proffen på plass. En mann i 20 åra som så meg rett i øynene. ”Hei, jeg heter Claus!” Jeg hadde da et navn jeg også.  Han smilte varmt og omsorgsfullt. Snakka til meg med en av de snilleste stemmene jeg hadde hørt.
Det datt ut av meg en fleip: ”Så det er du som har tatt fra meg drømmen min om å bli bassist?”
Ooops.... hva har jeg gjort?!?!? Øynene hans ble triste, NEI!!! Kunne jeg ikke passa kjeften?!?!?!
"Eh unnskyld, jeg viste ikke at jeg tok plassen fra noen, ble bare bedt om å komme, jeg!?!?" Så ble han litt mer bestemt: "Jeg har behov også, livet mitt er litt slik for tida"  Oisann, tenkte jeg, han kan ha gode grunner for å være her..
Nåja, det ble mange øvinger nå. Med basspill som fikk orkesteret til å låte bra. For første gang på lenge...  Jeg lærte noe om samspill, trur jeg.  Men jeg kjente spenninga hang i lufta, ikke godt...
Det gikk mange år.... Jeg slapp familiehemmeligheta mi ut i lyset: Jeg er alkoholikerbarn!
I mellomtida hadde Claus sluppet ut sin: ”Egentlig er jeg kvinne og heter Aase!” Hun har stått fram i offentligheta og blitt intervjuet av ”Viggo på lørdag”
Så møttes Aase og jeg etter mange år og hadde en god prat. Spenninga løsna og slapp taket.
Aase er et av de største menneskene jeg kjenner.
Men når jeg møter henne nå for tida,  kommer jeg alltid på den kludrete måten vi ble kjent på. Forkludra av noens drøm om å dirigere Norges beste tensingkor....




lørdag 5. mars 2011

Fjortisen som VILLE ha el-gitar,

Hvis tankene mine i tenåra var ei rund bløtkake, ville et støkke tilsvarende tredjeparten handla om musikkutstyr. MINST! Musikken som nagla oss tenåringer på 70-tallet krevde krevde utstyr. Det var som om interessa ble til en usynlig hensynsløs rytter på skuldra våre som tok fra oss den sunne fornufta og piska oss fram.
Vi ble nesten som komikere.. Komikere?  Ja, som komikere... En komiker er en som fortsetter og fortsetter der andre ville ha gitt opp, det... Slik ble vi, ihvertfall jeg..
Da jeg var 11, hadde ei snill tante skjønt åssen det lå an, og gitt meg ”Gitarboken” til jul. Lettlest tynn sak med en glisende Svein Finjarn på omslaget. Ingen norsk rockegitarist gliser bredere den dag i dag! Her var han ung med 60-talls moptopsveis og en lekker rød Gretsch-gitar. Forfatteren var en svenske; Claes af Geijerstam. På 60- og tidlig 70-tall en kjent rockemusiker. Midt på 70-tallet var han lydmann på de store Abba-turneene, men dagens svensker kjenner ham først og framst som en gråhåra Idol-dommer.
Jeg bladde fort fram til kapitlet som het ”El-gitaren” En kjapp guided tour gjennom en spennende verden. Endelig kunne jeg lese åssen dette vidunderet virka! Ord som Stratocaster, Telecaster, Les Paul, Fender, Marshall, Vox og wahwah, ble en del av dagligtalen min....
En Fender Stratocaster kosta rundt 4000 kroner på den tida. Jeg fikk ei postanvisning på 25 kroner av bestefar min hver bursdag. Da ville det ta 160 år å få den strat’en... I tillegg fikk jeg noen femmere og tiere av klassekompiser som kom pynta i bursdagsselskapet mitt, da. . To kroner til kino og tre til bussen innimellom, joa det kunne forekomme. Kanskje det bare ville ta 80 år da?
Fikk liksom ikke følelsen av at det var penger å hente i heimen. Klær og sko jeg skulle ha måtte IKKE koste noe større. Skulle helst være plukka fra en restekurv. Aller helst skulle det være arva. Ting som far min eller søstera mi var lei av å bruke, for eksempel.
Men så greide jeg å spare litt. Ei annonse i et ukeblad frista meg: Lucky Seven orkestergitar! Billig! Jeg studerte bildet i annonsen. En kul langhåra kar spilte på en gitar som var mørk ytterst mot kantene og ble lysere inn mot midten. Gitaren var tynn og hadde en cutaway makan til Les Paul-gitarene. DEN gikk vi for!
Det var ikke like moro da den kom. Ut av den brune bølgepappeska pakka jeg ut en lett gitar i finér. Den så kul ut. Men var vond å spille på. Fingra begynte å blø...Vond å stemme reint. Trekket i fake-skinn gikk i stykker første gang jeg brukte det. Håndtaket røk og gitaren seila i bakken. Men det gikk bra. Den var ihvertfall solid om ikke anna. 
En annen gang ble jeg påkjørt av en fyr på spark bakfra mens jeg gikk og bar den. I neste øyeblikk lå jeg oppå gitaren på en hardfrossen brøytekant. Hverken gitaren eller jeg hadde skrammer etterpå nå heller, så ok, den tålte juling, men det var også det hele..

Så må den usynlige rytteren ha piska meg. Jeg VILLE gjøre den til el-gitar.
Til 14-årsdagen kom det litt ekstra penger. Kanskje nok til en gitarpickup? Ingen sjappe på Lillehammer hadde noe slikt. Måtte til byen der alt fantes som vi mangla og der det virka som livet swingte:
Hamar..   Der fantes ei musikksjappe med utvalg, jeg spurte meg fram dit. De hadde ihvertfall lydhullpickups.
Vel hjemme fant jeg to tomme whitespirit-flasker i verkstøyskapet. Tok korkene av dem. Malte dem røde, limte på gitaren under strenga, limte pickup’en oppå der. Da kom den nære nok strenga til å fange lyden skikkelig opp.
Laga en output av en jackhunnplugg. Ja, nå var det en el-gitar. Far min hadde lånt en Tandberg-båndspiller. Den kunne brukes som forsterker.
Jeg hadde fått et høyttalerelement av bestemora mi. Og bytta til meg et til av en kompis mot et pingpong-sett. Bandkompis Bobben laga ei frontplate til meg på sløyden som han trakk i lilla stoff. Jeg fikk ei gammal vinmonopolkasse av søstera mi. Snekra dette sammen til et høyttalerkabinett. Jeg har den ennå.
I jobben min møter jeg mange fjortiser som drømmer om å bli gitarhelter. De har alltid fått ei startpakke til jul eller bursdag. Helt brukbar gitar og forsterker. Kjenner jeg blir glad inni meg når jeg ser det.
Drømmen fortsatte å piske meg. Det fantes ei stund tre instrumentsjapper på Lillehammer. I en av dem jobba en lun trivelig kar fra Skåbu som het Ingeman. Han gjorde visst ALT for å få varer som ikke kosta skjorta inn i butikken. På denne tida betydde det italienske gitarer og basser som så ut som Fender og Gibson. Billig i pris og kvalitet.... Men for meg var alt samma for dyrt.
Derfor ble det mange turer innom her. Prøve prøve prøve prøve..... Og så kjøpe et plekter til to kroner.....
Da Ingemar så meg i butikken sin, spillende på en av de utstilte gitarene for entenogfemtiende gang smilte han, så kom det et sukk: ”Ru’sku’ nå visst ha vore æigar tå æn slik æn du!”......
Ja, jeg sku' nå visst det........



onsdag 2. mars 2011

Musikkdillaen har jeg alltid hatt, men hvordan overlevde den detta her? Ikke veit jeg...

Den var vel så seigliva at den beit seg fast mot alle odds? Bra det, da!!!
De siste lørdagene har jeg spilt mye ute. Det å møte Morten, Cato og Morgan, pakke utstyret inn i bilen og dra avgårde, gir sommerfugler i magan ennå. Komme inn på stedet vi skal spille. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle elske lukta av pub'er. Men jeg digger den. Hva den nå egentlig består av. Gammalt ølsøl kanskje? Veit ikke egentlig. Men jeg forbinder den med spilling.
Rigge opp stashet mitt. Takknemlig for at jeg ikke er noe som helst plaga med ryggen. Slår den seg vrang, da sliter jeg. Stashet mitt er tungt.. 
Morten får inn sakene sine: En grom Marshall, et par gromme Les Paul'er og en grom Gibsom ES. Rød og fin. 

Cato setter opp det mørke red-burst'e trommesettet sitt. Han er egentlig metal-trommis, men det passer meg helt supert. Det får ham til å spille ryddig og holde takta. 
Morgan har med blues-mik'en. Og gig-dressen sin. Og han hjelper til med å bære. Lydsjekkene er prega at vi er voksne: Tre minutter spill og "Hold det akkurat der, det er perfekt!!"   

Jeg er heldig. Har utstyr, folk å spille med som er flinkere enn meg slik at de drar meg opp. Spillejobber innimellom. Varma opp for Aunt Mary. Stått på scena på Notoddenfestivalen. Og på Lillehammer Rockweekend der vi delte plakat med Steppenwolf, Manfred Mann og TNT. Sittet og hyggeprata med Tony Mills, TNT-vokalisten før vi dro igang hver vår gig. "Made friends" med Danny som nå spiller gitar i Steppenwolf. Leike stjerne for en kveld, det er godt for sjøltilliten, det!! Jeg er jo bare en glad amatør!
Fra jeg var 11 prøvde jeg omatt og omatt å starte band. Jeg skal fortelle om et slikt forsøk jeg gjorde da jeg var 14:
Jeg var blitt kjent med Bobben.Han hadde bytta til seg en el-gitar. Billig italiensk rett nok, men helt ordentlig! Forsterkeren var en radio. Han bygde ny kasse til den så den så NESTEN ut som en Marshall-topp. Det ble vreng av seg sjøl. Vi bare skulle starte band!! Meg, Bobben, Sigbjørn og Kåre i klassa mi, og Endre i parallellklassa. Vi hadde sittet SÅ mye og hørt på plater og drømt om å spille NØYAKTIG de greiene der. NÅ skulle det skje!!!
Øvingslokalet var musikkrommet på en barneskole i nærheta. Bobben var en trivelig fyr. Men å lære grep, oh oh, det var verre...  Han lot meg ta gitaren, og gikk over på piano.
 Nytt problem: ingen av oss kunne spille piano så hvordan lære Bobben å spille???. Løsning: Vi lagde piano-akkorder etter gitaren,  tegna hele piano-oktavene på notearket, og merka av hvor tonene i hver enkelt akkord var. Slik at han kunne spille  "glansnummeret" vårt: House of Rising Sun. Arket som nå var fullt av hastverkstegna pianotangenter, satte vi på noteklaffen på pianoet. Bobben satte seg på pianokrakken, prøvde hver enkelt akkord, og var visst klar...
Trommisen het Endre. Hadde spilt tromme i skolemusikken.  Trommene hadde vi kjøpt for 150,- av noen litt eldre gutter på skolen. De hang nesten ikke sammen, men syltestrikker, tape og hyssing kan gjøre mirakler av og til.... Det var uansett et under å få kloa i de trommene. Gutta som hadde hatt dem hadde spilt på flere skolefester. De kalte seg "The devil diggers" men glansnummeret deres var "My sweet Lord".... Et par-tre av gutta i nabolaget mitt hadde vært med: Kay, som hadde en musikklærer til mor, spilte masse gitar og lærte meg å like Emerson Lake & Palmer. Og Bernt Ole, som var en av de greieste store gutta jeg kjente, hadde vært roadie for bandet. Frakta hjemmesnekra høyttalere på sparken. Knut Birger som spilte bass, men som seinere bytta ut bassen med brannslanger....
NÅ var det VÅR tur, tenkte vi......
Ja, vi var jo flere også i bandet: Sigbjørn som gikk i klassa mi. Han hadde funnet ei annonse i avisa. En kar i nabolaget skulle selge elgitar billig. Sigbjørn hadde hevet seg på sykkelen, tråkka fort opp til adressa i annonsen, og kommet tilbake med gitaren under armen. Så laga han en overgangsplugg så han kunne kople den til stereoen sin og bli kjent med den.  Den gitaren het "Crucianelli" var også italiensk, halvakustisk og , ja, idag heter det ”roadworn” Dvs.: Den tidligere eieren hadde spilt mye på den. Men hva gjorde det? Jeg kjente ingen som hadde finere el-gitar...
Bli kjent med gitaren, ja...Strengefestet var røket av og surra med kanskje 1000 omganger med fiskesene. Sigbjørn måtte stemme gitaren ofte. Skikkelig ofte..  Seinere fikk han en elev på maskin og mek-linja til å sveise det ødelagte strengefestet, det hjalp faktisk.
Til sist: Kåre på bass. Han gikk også i klassa mi.  Men å få tak i en bass?!?! De var jo så dyre?!?!? Løsninga kom som fra himmelen:  Fetter'n min på Hamar, hadde en gammal bass han kunne tenke seg å skjenke ei god sak. Enda et italiensk instrument, dette her var i blå metallic med masse hvite knotter!” Kult!!
Vi hadde noen skurrende radioer som forsterkere, og et par mono-kassettspillere som ”preamps”.....
SÅ var vi klare. Jeg talte opp, og nå skulle ”House of rising sun” dure ut av høyttalerne. Jeg hørte at noe ikke stemte..  Og jeg var ikke den eneste. Det var ikke meg som skar ut. Sigbjørn kunne låta godt fra før, det var ikke han heller...  Endre ropte til Bobben: "Du spelle' jo som om du sku ha døden i hælom!!" Det var riktig, han var ferdig med låta da vi var halvveis...........
Bobben forsvarte seg:"Je høre' jo ikkeno' når je sitt bak piano'ama!!"  ”Hmmm...” En el annen sa: ”Vi mangler monitor-anlegg!”  ”Så klart” sa vi andre. Bobben tok et gammalt hørselvern, to gamle små kassettspillerhøyttalere, 5 meter ringeledning og lagde hodetelefon. Så brukte han en sløyd-time på å lage selve "hjernen" i systemet: Ei finérkasse med utsagde kjøleribber, tilkobling til radioen gitaren min var plugga i. Volumknapp, to mini-jack-utganger. Endre trommis måtte også ha "monitor" nemlig.
SÅ lot det seg gjøre å spille tre vers på neste øving.
 Ute var det en fin og blå mars-kveld. Det hadde sikla fra takrennene på dagen. Nå frøs det på. Utafor vinduene leikte en glad flokk med unger på skarasnøen.
Klokka 21.30 kom en snill vaktmester og hjalp oss å rydde sammen før han låste oss ut og slokte lyset. Og hjem, under en stjerneklar mars-himmel, gikk noen langhåra 70-talls fjortiser med store drømmer og hver sin gitar under armen.


Jeg jobber med ungdom, og detta er til dere!!

”Elisabeth skal på TT!” ”Hva ER TT?” ”Noe tenåringsgreier, trur jeg?!?....”
Det var det første jeg hørte om TT. Det var i 1972, sommeren da alle krangla om medlemskap i EF. Elisabeth var ei venninne av storesøstera mi og hun hadde meldt seg på. Da skulle TT være i Bergen.
Jeg lurte på hva detta var for noe, ikke var det speiderleir og ikke var det bygdeungdomslag heller. Men ei ordentlig forklaring var ikke lett å få. Ingen visste..
Jeg spurte aldri Elisabeth om hva hun og 1000 andre tenåringer opplevde i Bergen disse julidagene i 1972, men jeg fikk se ei tv-reportasje på høsten. Om TenåringsTreffet i Bergen i regi av Norges Kfuk/Kfum. På den tida het det forresten Norges Kristelige Ungdomsforbund.
Husker svart/hvitt bilder av jernbanestasjonen i Bergen. Trauste norske NSB-tog som glir sakte  inn, stopper ved perrongen, dører som åpnes og backpackertenåringer som tyter ut i mengder. Forberedt på regn. De fleste med seilerstøvler på beina. Med bukseslengen oppi støvla bak og hengende ut og ned foran på støvelskaftet. Høres rart ut? På den tida var du rar hvis du IKKE danderte buksa slik når du hadde på deg støvler...
Gutter med langt hår, mange med bøttehatt i ola-stoff på hodet. Beskytta mot sol og regn.
Bildene fra stasjonen gled over i bilder fra hovedteltet. En ung Rune Larsen med langt hår og lærde hornbriller som står ivrig på scena og lærer et  bølgende ungdomshav å synge ”You’ve got to be a baby” Alle klapper med, stemninga virker elektrisk... seinere ser vi alle tusen ta imot nattverd på fellesgudstjenesten.
Noe begynte å skje i Norge etter dette. Nå blomstra klubber og tensing-kor opp i hver avkrok av landet.
TT blir arrangert regelmessig. Rundt om i Norge, og det har vokst.
Bøttehattene, slengbuksene og seilerstøvla er forlengst parkert. Ungdommene som hadde dem på, er blitt foreldre og kanhende besteforeldre. Kanskje er det barna deres som drar på TT nå? Nå er de gothere, hip hop’ere, emo’er og helt vanlige. Med iPoder, iPhoner, piercinger, saggebukser og Converse-sko. Caps’er og skaterluer som redder sjølbildet på en ”Bad hairday”.  Tida går...
Norges KFUK/M starta i 1880. De var tidlig ute med spennende tilbud til ungdom. De forkynte en Gud som elsker hele det mennesket han en gang skapte...
Nå er det TT 11 som gjelder. Gjøvik er stedet denne gangen. Det starter opp 28. juni og varer til 3. juli. Og slagordet denna gangen er: ”Tro, håp og kjærlighet”
Og som Kfuk/m lover oss på hjemmesida si:
TT ER 5 DAGER MED UNGDOMMER FRA HELE NORGE. TT ER SPEKTAKULÆRE SCENESHOW MED MUSIKK, DANS, DRAMA, MED TULL OG TØYS, MED TRO OG UNDRING. TT ER DRØSSEVIS AV AKTIVITETER, KRISTENT FELLESSKAP, KREATIV UTFOLDELSE, GLOBALT ENGASJEMENT. TT ER UNDERLEIR, TT ER HJEMMEFRA. TT ER EN OPPLEVELSE FOR LIVET!

HOLD AV 28.JUNI-3 JULI ALLEREDE NÅ!!!
Begge døtrene mine var på TT sist det var. De koste seg. Fikk nye venner.
Jeg anbefaler alle unge å melde seg på!
Hvis noen er interessert kan det lønne seg å kontakte kretskontoret i Fredrikstad. Vi har fått ny kretssekretær så da kan du jo hilse på henne samtidig?
Hun heter:
Elisabeth Mork
Tlf kontor: 69 31 78 94. Mobil: 48 95 04 49
e-post:
elisabeth.mork@kfuk-kfum.no


Ha det gøy på TT, da, sammen med andre ungdommer, flotte kule ledere,  en Frelser som gikk i døden og gjenoppstod for dere og en Gud som elsker dere!