En bønn til deg som leser:
1:
IKKE les innledninga som sjølskryt. Jeg gjør ikke denna
jobben aleine, jeg er en del av et team. Og kollegaene mine er flinke.
2:
IKKE les fortsettelsen som bitter sutring, slik er det ikke
meint.
3:
Bestillinga mi er: Om dere som leser oppdager ungdom som
blir behandla slik som i denne historia, så blir jeg glad om dere reagerer.
Melder ut til foreldra at detta her er unormalt… Så enkelt…
I kveld har jeg hatt konfirmantinnskriving. Det er like
flott hver gang. I dag var det i Tune kirke.
Rart med den kirka. Den ligger liksom på en bakketopp og troner over et
uendelig hav av kjøpesentre på Tunejordet. Tårnet kneiser optimistisk over hele
greia og sier liksom: “Jeg biter meg fast uansett hvor mye shopoholikere dere
blir. Jeg har stått her i 100 år og vil stå her lenge ennå om dere trenger meg!”
I dag var det mange som gikk forbi Stopp og Obs og hva disse sentrene nå
heter, og kom til oss. 75 nye konfirmanter i følge med foreldra sine. Det er
alltid litt rart med nye konf’er rett etter at vi har gjort ferdig et intensivt
konfirmantår.
Vi ser på en måte
ikke at "gamle" konf’ene har vokst mange cm i høyden og blitt mye mer voksne i løpet av
året. De er blitt mye mer modne inni seg, og vi har blitt så godt innarbeida
med dem. Og har funnet ut at vi liker oss så godt sammen med dem. Jeg trur egentlig det bare hadde vært gøy om de fortsatte å komme til
gruppesamvær rett etter skoletid, hehe. Men de skal ikke det....
Det er de nye konf’ene som gjelder nå. De kom med hver sitt utfylte påmeldingsskjema med to vedlagte bilder av seg sjøl. Noen av gutta har allerede rukket å bli litt mandige. Noen er bare gutter. Noen er høye, noen er lave, noen er litt “jeg forstyrrer vel ikke?!?!?” Noen er mer frampå og røffe. Noen jenter har bleika håret, andre har farga håret svart.
Det er de nye konf’ene som gjelder nå. De kom med hver sitt utfylte påmeldingsskjema med to vedlagte bilder av seg sjøl. Noen av gutta har allerede rukket å bli litt mandige. Noen er bare gutter. Noen er høye, noen er lave, noen er litt “jeg forstyrrer vel ikke?!?!?” Noen er mer frampå og røffe. Noen jenter har bleika håret, andre har farga håret svart.
Noen av gutta har skaterklær, noen av jentene er mer rocka.
ALLE er som de er fordi de jobber med det store spørsmålet som gjærer inni dem:
“HVEM er jeg?”
Alle så tillitsfulle og høflige. Noen av hjelpelederne våre
kom også. Herlige mer voksne kule ungdommer som presenterte seg for konf’ene og
hjalp oss praktisk med innskrivinga.
En god følelse å stå der og vite åssen konfirmantåret blir.
Det blir gruppesamvær etter skoletid. Det blir presentasjonsgudstjenester. Det
blir ungdomsgudstjenester. Det blir masse kreativt slitsomt arbeid med
temagudstjenesten. Det blir mye jobb med KN-aksjonen. Det blir noen fine
rørende konfirmantgudstjenester til slutt. Noen av dem melder seg kan hende på
minilederkurs neste høst.
Slik er konfirmantinnskrivinga hos oss nå.
Men HVER ENESTE gang jeg gjør detta her får jeg et lite
flashback…. Noe drar meg tilbake i tid. Reisa blir stadig lenger. Jeg tåler den
heldigvis bedre og bedre. I førsten tok den nattesøvn og humør men det var før.
Men åkkesom, jeg dras tilbake til september 1975. Fra et skjult tilholdssted
kommer han fram, den 13-åringen jeg en gang var. Det er som om jeg ser ham for
meg. Han hadde langt hår med myk fall, glatt ansikt og enten ei mellomblå eller
ei rosa skjorte som begge var begynt å
bli for små. Ei olivengrønn cordfløyelsbukse kjøpt på salg. Eller ei utvaska
olabukse etter mora si. Da måtte han ha på seg en gammal litt lang pologenser som skjulte den
klønete reparerte buksesmekken.. Et par flate litt umoderne sko. Syklende på en
altfor liten kongeblå “Trygg” guttesykkel. Uten gir. Men som han noen år
tidligere hadde forsøkt å style opp med speedometer, reflekser, speil,
skvettlapper, horn pluss pluss. Ikke like mye stas nå mer, det var blitt for barnslig det derre..
En stille framferd og ettertenksomme øyne.. Hva han drømte
om? Sjekk de andre blogginnlegga mine, hehe :-)
Han skreiv dagbok hver kveld i mangel av noen å betro seg
til. Hormonene eksploderte like kraftig inni ham som i andre gutter på samma
alderen. De gjorde alle jenter så pene og spennende. Og hjertet hans banka
for lyse jenter, mørke jenter, runde jenter, slanke jenter, pratsomme
jenter, stille jenter, alle slags jenter. Men han var redd for å vise det for
tydelig, tenk om det plaga noen av dem? Måtte ikke skje….
Ja, detta var altså meg. Denne ettermiddagen starta på samme måten
som alle de andre ettermiddagene. Middagen var spist som vanlig. Første vinflaska
åpna som vanlig. Så knerta mora mi nummer to, det var visst noe med å ta en "sup" for å gå fra
bordet med rødvinssmak i munnen og så måtte hun ha enda en skvælp "for
fordøyelsen", som hun sa... Jeg hadde oppdaga én fordel: Nå besvimte hun enten på sofaen eller
i senga si i minst to timer, da fikk jeg fri fra leksemas en stund.
Så var leksene gjort. Ikke noe fritidstilbud denna dagen,
men jeg måtte ut. “Stikker bort til Ole eller noe slikt”, ropte jeg inn i stua.
Jeg så ikke så mye av foreldra mine som satt der, tobakksmog’en lå allerede
tjukk… Hørte et fjernt “Å?” til svar, smatt ut, lukket døra, heiv meg på
sykkelen og tråkka bortover Sigrid Undsethsvei.
En vanlig ettermiddag, trudde jeg…
Eller?
HVA I HULESTE ER DET SOM SKJER?!?!?!?!?!?!?
Eh, asså, klokka er seks på ettermiddagen, men overalt hvor jeg snur meg så ser jeg folk fra klassa mi og parallellklassene. Marsjerende målbevisst over jordene, langs fortauene og gangstiene mot skolen?!?!? Akkurat som om klokka var halv ni på morran?!?!?! Mangla rett nok folka fra 7. og 9. klasse, da, de var ikke der. De hadde heller ikke sekker på ryggen, men hver sin konvolutt i hånda?!?!? Hva i heiteste er det som foregår?!?!?!?!? ALLE veit visst noe som jeg ikke veit?!?!?!?
HVA I HULESTE ER DET SOM SKJER?!?!?!?!?!?!?
Eh, asså, klokka er seks på ettermiddagen, men overalt hvor jeg snur meg så ser jeg folk fra klassa mi og parallellklassene. Marsjerende målbevisst over jordene, langs fortauene og gangstiene mot skolen?!?!? Akkurat som om klokka var halv ni på morran?!?!?! Mangla rett nok folka fra 7. og 9. klasse, da, de var ikke der. De hadde heller ikke sekker på ryggen, men hver sin konvolutt i hånda?!?!? Hva i heiteste er det som foregår?!?!?!?!? ALLE veit visst noe som jeg ikke veit?!?!?!?
Den første jeg spurte, var Leif i klassa mi. Mørkhåra
muskuløs kar og ledertype. Leif alltid foran, de andre gutta bak…. De brune øya hans ble nå til to svære
spørsmålstegn. Sjølsikkerheta hans ble visst blåst vekk av spørsmålet jeg overøste ham med. Nesten før jeg var kommet bort til ham: "Leif, HVA SKJER?!?" “Men nå skjønne’ je ikkeno’, veit du ikke detta’a?!?!?”, kom det usikkert.
Jeg ble utålmodig nå, “Veit HVA?!?!?” Så sa an: “Vi ska'ra
på slik konnfirmantinnskriving, ska’ra' dæ' du å’væ'?”
Konfirmantinnskriving?!?! Var jeg i ferd med å gå glipp av
noe jeg hadde gleda meg til?
Hvorfor visste ikke jeg det? “Hva har du i konvolutten?”
spurte jeg Leif. “Dåpsattest vel, stod at vi sku' ha mæ dæ'ama!”
Kjente jeg ble helt stiv og matt. Bakken jeg stod på begynte å gå rundt.
Magan ville plutselig kvitte seg med fiskekakene og potetene, virka det som?
Oh oh.. Tid for action: “Ser deg seinere!!!” ropte jeg til Leif, heiv
meg på sykkelen og tråkka det forteste jeg makta hjem. Pusten var brukt opp da
jeg storma inn i stua. Røykteppet gjorde ikke saka lettere, men til slutt fikk
jeg hiksta fram: “J-jeg (host) måehha eh dåpsattest(pustpes) det er eh(host) konfirmantinnskrhihiiving
nede (host)på skolen nå, jeg må forte meg!”
Mora mi så meg ikke i øya en gang. Hun tok et solid drag av
sigaretten, en grådig slurk av vinglasset og sa “Nei!”
Ikke et slikt nei som er tydelig og artikulert. Nei’ene hennes i slike tilfeller var en kort komprimert og sammentrukket strupelyd, men jeg var ikke i tvil om betydninga.
Ikke et slikt nei som er tydelig og artikulert. Nei’ene hennes i slike tilfeller var en kort komprimert og sammentrukket strupelyd, men jeg var ikke i tvil om betydninga.
“Hva?!?!? Skal jeg ikke det?!?! Skal jeg vel?”
Hun så meg ennå ikke i øya. Stirra intenst på kryssordet hun
hadde holdt på med hele dagen, og gjentok strupelyden. …
“ÅFFER SKAL JEG IKKE DET?!?!?!?”
“Du er for umoden, du skal vente et år!!!”
Jeg trudde ikke mine egne ører. “Altså, det ER jo for dem
som går i 8. klasse?!?!?” Men mora mi holdt på sitt. Hun påstod at en egentlig
skulle være 16. Og at konfirmasjonen i kirka nå var altfor tidlig og at det var
et toskete påfunn av “pop-psykologer”.. Og uansett var jeg ikke moden nok ennå.
“Men jeg VIL NÅ!!!!” , ropte jeg. Men så fikk jeg bare som
vanlig høre at hva er dette for slags snakk av han som hadde lovet å være “mamma
sin lille gutt” hele livet? Det var i grunnen første gang det gikk opp for meg
at kjærlige varme ord kunne bli klamme og manipulerende. Ord som var blitt sagt til
meg som 3-åring sittende på fanget hennes, fikk en nifs og skremmende klang
når de ble gjentatt ti år seinere…
Jeg kjente at alle kreftene forsvant ut av kroppen. Jeg fikk
noen grusomme fantasier om alle de andre på klassetrinnet mitt i
konfirmantkapper, med gaver i hendene. Og meg sjøl sammen med alle de barnslige
gutta som gikk i 7. nå… Og VAR jeg umoden? Jeg som satt stille i alle timene,
svarte alle lærere høflig, gjorde leksene, gikk pent i gangene. Jeg hadde IKKE
klatra på taket i friminuttene, IKKE smugrøyka, IKKE herpa pulter, IKKE skribla
stygge ord på do, IKKE smugtitta på jentene i dusjen, IKKE lagt tegnestifter på
stolen til noen lærer. IKKE bråsnudd meg og kløpet jenter straks læreren snudde
ryggen til. Umoden? JEG?!?!?!?! Kjente at
jeg ikke holdt ut.
Jeg så på mora mi. Hun halvvegs lå på sofaen. Fortsatt røykende
og drikkende. Ustelt på håret. Ustelt t-skjorte og cordfløyelsbukse. Ansikt som
var blitt mye mer herja bare de siste åra. Lukta gammal tobakk og veit ikke hva. Forfall…
Far min som bare satt i lenestolen sin
og var intenst opptatt av avisa og ikke hadde noen meining i det hele tatt. Skulle
de derre bestemme over meg nå?!?! Hvis de skal det, så er ikke jeg Ole Jens
mer, bare et tomt skall!!
Ble stående og tenke litt på hva jeg hadde opplevd med dem
siste året. Far min hadde hatt hjerteinfarkt året før. Mora mi hadde innbilt
meg at hvis jeg ikke gjorde ALT som hun sa, så ville det ergre far min og så
kunne han bli sjuk igjen. Da var det ikke sikkert at legene kunne redde ham.
Det hadde visstnok legene sagt. Så alt måtte være helt perfekt. Jeg måtte ikke
lage lyder på rommet mitt, for det tålte han visstnok ikke. Da kunne han dø.
Vi hadde forsøkt å komme oss på sommerferie, men far min sa
han fikk angst for å reise. Han var visstnok fryktelig svak, påstod mora mi. Vi
ble hjemme. Sjøl syntes hun sommeren på Lillehammer var for varm. Hun la en madrass
nede i kjelleren, henta seg noen vinflasker og noen bøker og der nede ble hun
resten av sommeren. Vi fikk greie oss som best vi kunne der oppe i 1. etg….. Hun
forsøkte å overtale søstera mi til å ikke ta en sommerjobb hun fikk. Far min
begravde seg i arbeid på kontoret nede i byen fra tidlig morran til langt på
ettermiddagen. Påtok seg noe ekstragreier for NRK som gikk over flere dager. Det orka han?!?!? Rart…..
Men han stakk i hvert fall til meg noen beskjedne slanter til en is om jeg stakk huet inn i "hulen" hans.... Men disse "almissene" for at han skulle få bedre samvittighet makta ikke å rette opp det gærne.
Det holdt nå...
Jeg kjente at nå rant det over for meg.
Nå var det nok!
Jeg kjente at nå rant det over for meg.
Nå var det nok!
“Jeg går ned og snakker med presten og hører hva han synes,
fordi detta her synes jeg høres rart ut, og jeg skiter i hva du sier!!”
Så tråkka jeg alt jeg orka ned til skolen. Løp opp trappa
til gymsalen. På denne tida hadde vi ikke egen kirke. Gymsalen på
ungdomsskolen ble gjort til kirkerom hver søndag.
Jeg henvendte meg til den første presten jeg så, og
framførte ærendet mitt. På denne tida hadde prester, lærere og leger fortsatt
bare etternavn. “Du må snakke med Skjerve om det der” fikk jeg høre. Skjerve
hadde grått tjukt krøllete hår, litt stor mage og snille øyne. Rundsnippskjorte
og mørkegrå cordfløyelsdressjakke. Han stod og forsøkte å stokke påmeldingene i ei pen bunke da jeg kom bort til ham. Han hørte på historia mi med stadig mer vidåpne
øyne og økende hakeslepp. Så sa han “Si til moren din at undervisningen vår er
beregnet for 8.klasse og at om du venter et år, vil du oppleve den som veldig
barnslig, jeg anbefaler at du skriver deg inn nå!”
Jeg sykla hjem og gjentok det han hadde sagt. En sokneprests
ord gjorde visst inntrykk på ei mor som opprinnelig var prestedatter og
framheva det hver gang sjangsen bød seg.
Jeg lurer på hva ekspeditrisa hos “Stribolts eftf. Bok &
Papir” tenkte da jeg kom etter skoletid neste dag for å kjøpe “Mer enn du aner”
som konfirmantboka het. Gleden lyste av meg. Det var kan hende ikke helt
vanlig?
Gleden over å ha satt foten ned gjorde noe riktig med meg. For
ei stund var alt inni meg enig om at jeg ikke eide problemene til foreldra
mine.
Jeg hadde fått litt penger av bestefar min. Jeg kjøpte ei
plate jeg hadde ønska meg lenge: “Not fragile” med Bachman Turner Overdrive.
Det var liksom noe med den som var slik jeg ville være, tenkte jeg. Bare
tittelen: IKKE skjør eller sårbar. På omslaget var det et bilde av ei vanvittig
solid trekasse som var bolta sammen. Oppi den lå det maskindeler i stål som
virka uslitelige. Og det stod “Not fragile” på sida. Tittelkuttet starta med at
bassen spilte et elegant riff aleine. Tunge sinna gitarer og trommer la seg på,
og så kom den røffe vokalen. Riffet gikk gjennom hele låta, jeg liker den godt
den dag i dag. Det var som om røffe elegante tunge rockemusikken slukte meg
opp. Som om jeg et øyeblikk i fantasien ble slik som typene i bandet. Ikke
sårbar men med en mur mot galskapen hjemme rundt meg. Nydelig å være inni
der!!!!
På skolen ble det plutselig bare gøy. Jeg hadde starta med
tysk. Grudd meg fryktelig fordi søstera mi sleit med den. Men alt som kule
snille tysklærer Granum sa, satte seg fast inni meg. Alt jeg sa høyt på tysk i
timen fikk stemplet: “glimrende”
Øvingene med amatørteateret ble plutselig kjempeartige. Jeg
fikk venner der. Ove og Ragnar som likte å diskutere med meg. Kule artige Unni
som hadde et smil, et skulderklapp og en god bemerkning til alle. Ei jente de
kalte Annebet spilte søstera mi i det stykket vi satte opp, som forresten het “Hertugen
og rottefangeren”
Meg øverst til venstre. Jenta i grønn kjole, Unni, sendte meg detta bildet etter mange og tredve år. Takk!!
Ei venninne av Annebet begynte å dukke opp på alle øvingene.
Hun hadde brunt småkrølla halvlangt hår, og et smil som gjorde meg til gele.
Inger het hun. Vi hadde hatt øvingene i Gamle Banken, nå skulle vi rydde ut og
jobbe videre i Maihaugsalen der vi skulle framføre stykket. Alt skulle ut. Det
ble til at Inger og jeg bar et garderobestativ sammen. Kjente det ga meg
elektriske støt. At det kunne være så spennende?!?! Men det var Annebet som
måtte forklare meg at “jeg trur hun er forelska i deg, om du ennå ikke har
skjønt ALLE de hinta hun har gitt deg?!?!” Unni tok meg fatt og bearbeida meg
en hel kveld slik at jeg til slutt turde å gi Inger en klem.
Jarl Goli spilte hovedrolla her. Var visst første rolla han hadde detta her. Han hadde skuespillertalent, det så vi. I denne rolla skulle han også spille blokkføyte. DET fikk han jobbe med, men det gikk, det gikk....
Kjente at et sammensatt byggverk holdt meg oppe. Bestod av
trua på en Gud som holdt meg fast. Som bokstavelig talt skrudde av en ekstra
vond klump i magan min en gang etter at jeg fortvila hadde bedt lydløst om
hjelp….
Så var det ungdomsklubben, så var jeg DJ på Holme
fritidssenter to kvelder i uka, så var det teaterøvingene som nå tok mer og mer
tid. Så var det skolen som var gøy, så var det gjengen jeg plutselig ble en del
av. Vi som ikke var “in” hadde fester sammen støtt. Hjemme hos hverandre. Koste
oss skikkelig. At noen ble forelska i
meg var også en input. Det var lett å stå opp om morran. Livet var så herlig,
måtte ikke misse noe!
Men hvorfor var jeg som jeg var? Hvorfor ble jeg meg? Åssen
skulle jeg bli? Til bursdagen min den høsten fikk jeg litt mer penger og kjøpte
ei plate med Joe Walsh som het “So What”
Ei av låtene het County fair, og den
ga meg ikke fred. Jeg spilte den om att og om att og frøs på ryggen. Fikk ikke helt
tak på den. “Jeg’et” i låta finner et frasegslengt puslespill. Prøver å sette
det sammen og finner ikke alle bitene. Det vil ta ham resten av livet å finne
ut om det bare er et puslespill. Men han ser at det skal være et bilde av en
markedsplass med boder, karuseller og
masse folk. Så sier han mellom linjene at det kan være han sjøl dette handler
om. Puslespillet er bare tilsynelatende et bilde fra mart'n. Egentlig er det livet hans. Han finner ikke alle bitene av sin egen sjel..
Litt symbolsk det derre. Vi blir aldri helt kjent inni oss sjøl. De fleste bitene av sjela vår er ting vi har opplevd. Og av og til blir de igjen der det skjedde. Enten på marten som i denne låta eller andre steder.
Litt symbolsk det derre. Vi blir aldri helt kjent inni oss sjøl. De fleste bitene av sjela vår er ting vi har opplevd. Og av og til blir de igjen der det skjedde. Enten på marten som i denne låta eller andre steder.
Her kan du høre den. http://www.youtube.com/watch?v=drj7jIoImjM
Jeg var glad i foreldrene mine, men de manipulerte og løy. Det
er ikke lett for en 14 åring å takle. Jeg viste dem at sjukdommen deres ikke
skulle styre meg. Jeg viste dem at jeg hadde guts til å ta egne valg og fylle
tida mi med meiningsfulle ting. Jeg hadde venner. De burde være stolte synes
jeg… Og 2. mai 1976 ble jeg konfirmert i Lillehammer kirke sammen med alle på
klassetrinnet mitt……… (foto: O.Synnes, Mesna foto)
et par måneder etterpå. Det kan kanhende ikke kalles planking, men det var moro lell (foto: Sigurd Kjærandsen)