neste band: Fæm fyrer uten ved, men med pågangsmot...

Bakgrunnen:
For meg som var barn i 60-åra og tenåring i 70-åra opplevdes 80-åra som rare reint musikalsk.

Ikke noe av det det gamle gjaldt lenger. Musikken famla og lette. Skulle du slå an, var første bud: IKKE lag noe som låter slik det låt før!!

I denne settinga presenterte Tom Mathisen og Kari Svendsen  nye videoer med nye band i programmet ”Videotek”. Plutselig slo de til med en norsk video som hadde tydelige røtter i det urnorske og i rocken slik vi en gang kjente den:  Den starter med nærbilde av en kar i skinnjakke som synger ”Je vil ha fri, shubiudua shubidua” med mye ekko. Kameraet zoomer ut. En uendelig stabel av bilvrak kommer til syne. En gitarist med dress, hatt og langt hår drar et rockabilly-riff med mye ekko på mens han shaker med knærne. De andre i bandet står delvis oppe hver sin vrakbil, delvis foran, en av dem sitter inni en amerikaner. Fyren på trommer har også dress og hatt. Fakeleopardskinn på jakkeslagene og spisse sko.  Langt lyst hår og litt stor nese. De drar igang. Ei låt som swinger noe sinnsykt. Rockabilly, det var nesten glømt. Vi hadde noen år bak oss der alle danseband måtte spille ”Johnny B. Goode”, men det var ikke det samma. Og sangen gir ikke rom for tvil, disse kara er fra Toten og er stolte av det. ”Sitte’ her på trappa vente’ på’a Marta, såmmå gamle læksa, hu ha’ glømt att væska”.. Geniale rim! En gitarsolo som ender i et break. ”Er’e slutt nå’a, Eldar?” rekker trommisen å spørre for de drar igang andre verset. Låta slutter med samme breaket som etter første vers og trommisen spør: ”Nå er det full slutt, Eldar?” De kaller seg for Vazelina Bilopphøggers. Plutselig snakker alle om dem. 

Videoen kan du se her:

 https://www.youtube.com/watch?v=40WW5bxysc4
Jeg får etterhvert vite at denne gruppa ble danna på restene av ei gruppe som het Baiage. Jeg kjente pianisten der. Han var en glad herlig fyr som het Jan Erik. Jeg kjente ham fra diverse tensing-arrangement. Jan Erik var rake motsetninga av meg. Derfor likte jeg ham så godt. Kjøpte moped og blodtrimma den. Naboen, som også var lensmann, bare smilte når han så Jan Erik kjøre på den. Fikk jeg ihvertfall høre...  Seinere forklarte han meg: "Je kjøpe' en Opal' i året og je gir ta prinsipp ældri mær hell tusen kroner for dom" ....Noe av den innstillinga prega Vazelina også, virka det som..

Så begynte en rar periode: ”Eh er DU en av gutta i Vazelina?!?” ble jeg spurt. Da Eldar Vågan spilte i filmen ”Fifty Fifty” tok det helt av. ”Var det du eller bror din som spilte der? Det var bare SÅ likt deg, asså!” Jaja, jeg likna kanhende litt?

Så kom den sprøe ideen, husker ikke hvem som kom med den, vakk'e meg....
Tida gikk. Jeg starta på sykepleierutdanninga på Diakonhjemmet. Møtte 24 jenter og gutter noen år yngre enn meg, stort sett. ”Høst-86” het vi offisielt.  De virka så lette å komme i kontakt med. Jentene i gulrotfarga eller turkise skjorter, vide bukser som endte midt på leggen og bustehår. Gutta var som klipt ut av MacGyver med hockeysveis. De som brukte briller hadde visst funnet dem på samme sted som Åge Aleksandersen hadde kjøpt sine. Diskré modeller uten innfatning var IKKE greia da... Vi var fem gutter på kullet. Det gikk opp for meg at ungdomstida mi kom til å få et uventa ”ekstranummer”. Jeg likte alle på kullet og gjør det ennå. Var helt uten noe band nå. Litt sårt.. Så var det velkomsfest. Det var tradisjon på Diakonhjemmet, ihvertfall på sykepleierutdanninga: 2.semesterfolka skulle ønske 1.semester velkommen med en heidundrande fest i kantina på skolen. Hadde hørt mye fæle rykter om disse festene, men ingen av dem stemte. Ikke sjokoladepudding servert i bekken tilsatt brekkmiddel og avføringsmiddel. Ikke drinker med kjemisk svineri som ga oss blå urin dagen etterpå. Ikke ydmykende øvelser med å drikke cocktails blanda av sildolje, terpentin og diesel før en skulle krype gjennom et rør fullt av gjørme og råtten fisk som ga en stakkar klaustrofobi, slik vi hører fra andre høgskoler.  Det var bare masse sketsjer fra scena og mye musikk. Ertesuppe servert i pussbekken. Vi fem gutta satte oss litt for oss sjøl i kantina dagen etterpå." Ja nå har vi blitt ønska velkommen" sa jeg. "Om et halvt år skal vi ønske et nytt kull velkommen, hva gjør vi da?"

"Jo, jeg synes vi skal gjøre noe skikkelig gøy når det blir vår tur på nyåret!” Han som sa dette het Lars. Han hadde lys lugg med litt krøll, et spillvåkent ansikt og virka som om han ville gjøre 100% skikkelig alt han påtok seg. Han tilføyde: ”Jeg spiller litt gitar, vi må finne på noe!” Blikket mitt vandra ned mot gulvet, traff den brune skoleveska hans. Den var full av vanvittig morsomme karikaturtegninger. ”Det bor mye i han der”, tenkte jeg.

”Tenk om vi gutta kunne ha vårt eget band!” sa han plutselig etter å ha svelget siste biten av rundstykket sitt. Jeg spilte ballen videre til de andre: ”Spiller dere?” Morten kunne noen grep på gitaren. Esben spilte fløyte. Iver kunne sikkert synge om det var behov, mente han. Noen hadde hørt ”Surfbrætt” på radioen. En el annen sa: ”Kan vi ikke prøve å være Vazelina?!?!?” Fra da av var vi helt besatt på den ideen. Jeg kjente ansvar for å dra ting litt ned på jorda. ”Husk at vi må ha komp og flerstemt sang, ikke bare lett det derre!”

Å bli Vazelina bit for bit:
a) Sangharmoniene
Vi starta med sangen. Neste dag tok jeg med jeg gitaren på skolen. I lunchpausa trøkte vi oss inn på hybelen til Iver. Jeg kjørte gjennom ”Gi meg fri i kvæll” og sa til dem: ”Nå må dere synge den gjentagelsen, altså vente’ på a’Martha, vente’ på’a Martha, og dere må sjøl finne over og understemmer!” Den tok de! Det låt flerstemt og reint. Gøy!

b) Typene i Vazelina anno 1986:
Men hvem skulle være hvem? Vazelina var fem typer med hvert sitt særpreg.

1.     

  Viggo som sang. Rødt hår, kraftig stemme og snakka ustoppelig mellom låtene. Spilte også trekkspill og trompet. Jeg huska ham fra div danseband jeg hadde sett.

2.       Johnsen. Han lyse som ikke har faste oppgaver. Han sang backingvokal, noen ganger elegant i falsett. Han spilte sax og keyboard litt innimellom. Likevel var det Johnsen folk så på. Noe med mimikken og dansinga. Det ante meg at han var den mest geniale av dem og at det ville bli vrient å etterlikne ham.

3.   Eldar Vågan. Gitar som han var avsindig dyktig på, shaking med knærne, duckwalk og sin egen måte å kommentere på: Se alvorlig ut og si ting sakte. Utheve hvert ord og avslutte alle setningene med ”kænn’n si” På en slik måte at folk hylte av latter...

4.    Høgger’n sjøl på trommer. Lyst langt hår, han ble framstilt som om han ikke kunne spille, skjønner ikke hvorfor, han kan jo faktisk spille trommer!!! Har noen tørre kommentarer innimellom. Velta innimellom hele settet som den reineste Keith Moon.

5.       Rune på bass. Sa aldri noe, men spilte suverent. Rocka med hele seg, tok hatten av seg og kjemma sleiken, satte hatten på plass og spilte videre.

Jeg tok rolla som Eldar. Lars fikk den krevende rolla som Johnsen. Iver hadde rødt hår og fikk være Viggo. Morten var høy og mørk og ble Rune. Esben het i det minste Paulsen til etternavn og skulle være Høgger’n. Vi fikk heller prøve å låne en lys parykk til å dekke det korte mørke håret hans...

Iver lærte seg ”Gi meg fri i kvæll” og ”Ferje over Mjøsa” utenat. Lars ga meg hakeslepp når vi øvde. Han virka så skikkelig til vanlig men som han kunne slippe seg løs. Vrikkinga og shakinga satt som et skudd, koringa også. Fikk en følelse at han ville ta rollefiguren sin best. Morten ville gjerne lære å spille på bassen. Han kom ut til meg en lørdagskveld mens Mariann var på seinvakt. Over en bit ferdigpizza greide han å ta til seg noe av det bassen gjør på den ene låta ihvertfall.

Esben ga opp å lære seg tromminga. Vi spilte inn trommekomp på kassett som bare fikk gå samtidig med at vi andre spilte. Men dette gjorde hele greia fryktelig krevende. Vi måtte være 110% konsentrert når tapen satte igang. Vi fikk lånt oss noen hatter og dresser.

c) Gutta synger dialekt, greit å vite noe om den, lell?
Jeg ga dem et lynkurs i Totendialekt. Det holder ikke å bare si ”je” og ”itte” ....

 Noen av l’ene er spisse med tunga inntil fortenna i underkant. Hør når en totning uttaler ”Opel” Det blir ”Opal’ ”

På Toten har de det som Sylfest Lomheim ville kalt ”Stavelsesbærande l og n”

Sagt enkelt: Om den nevnte Opelen tilhører en totning vil han eller hun kalle den: ”Opal’ min”  

Noen substantiv forandrer seg i tillegg under bøying:

”En mænn, mænn’, flære karer, ælle kara”..... Got it?

"stagefright", men det kunne jeg spart meg:

Dette skulle være et av mange innslag da kullet mitt skulle ha velkomstshow for de nye studentene litt uti januar.

Men det var detta her vi snakka om. Og som fikk meg til å svette kraftigst og hjertet til å banke hardest når vi framførte det. Vi har det på video og jeg greier ikke å se det opptaket uten å kjenne det stresset jeg husker at jeg hadde. Jeg hadde som vanlig påtatt meg altfor mye. 

Nervene i helspenn... vi skulle starte. Frode, typen til ei av jentene på kullet skulle kjøre lyd. Jeg møtte blikket hans og det sa ”KRISE!!!!” Han fant ikke trommekompet. Litt om og men, så kom vi igang. Trampeklapp etterpå, pjuh!

Skoleavisa skreiv om festen vår, og dette innslaget ble framheva.

Vi meldte oss kollektivt inn i fanklubben:

Nå kan vi det, synd å gi seg nå!
Festen var over. Tida gikk. Vi ville gjøre detta her mer! Vi ble invitert til sommerfesten til noe bondeungdomslag av alle ting. Dette skulle skje på vikingskipmuseet på Bygdøy. Vi øvde inn flere låter. Vi lånte PA-anlegg på skolen. Iver pakka alt stashet bak i den gamle Lada stasjonsvogna si. Så lukket han bakdøra litt for fort. Han så ikke at et hjørne av det ene Pa-kabinettet stakk ut. Det traff bakruta. Den hoppa ut og bakdøra bretta seg....  Nå så Lada’en ut som om den hørte hjemme på høggeriet ihvertfall. Vi måtte bare avgårde. Vel framme oppdaga vi at festlokalet hadde store skyvevinduer som gikk ned til bakken. De stod åpne. Vi utnytta uhellet for alt det var verdt. Vi fant en stilig måte å åpne showet på: Vi hoppa inn baki den maltrakterte Lada’en, stakk hodene ut, Iver rygga bilen helt inn i lokalet. Det var sikkert forbudt... Vi hoppa ut og gikk igang.

Seinere skulle vi framføre showet for konfirmanter i Skøyen kirke. Jeg ville ha noe ekstra. Jeg ringte til kompisen min Ole som er statsansatt oppfinner. Jeg bestilte en forsteker som tar fyr. Det fikk jeg.

Siste gangen vi hadde showet vårt var på en kulturkveld på Diakonhjemmet. Midt innimellom seriøse kor, en strykekvartett og ei jazzgruppe. Malplassert, men vellykka. Nå hadde vi fått med en kar som het Erik som hadde vært heltidstrommis. Og en kar som het Arnt på bass. De dro lydig på seg Vazelina-munduren og ble med. For første gang låt det helt riktig. Men nå hadde tida gått. Nå ble det yrke og familie som gjaldt de neste åra. Men musikkhobbyen kom fram igjen. Trust me

Etterord:
Mange år seinere. Jeg skulle ordne med annonse for bandet mitt i Bluesnews. I håp om flere spillejobber. Hadde noen spørsmål, ringte redaktøren. Ei stemme i andre enden sa: "Ja, det er Rune Endal!"
"Oisann tenkte jeg, bassisten i Vazelina, jo?!?!?"
Jeg framførte ærendet mitt, fikk svar på det jeg lurte på. Så kom det:
"Var det du som hadde noe opplegg der dere imiterte Vazelina?"
Rødmende svarte jeg ja. Han syntes det hørtes artig ut. Jeg sa: "Tenk at jeg har lært opp en fyr til å være deg!" Vi lo godt begge to.
Hvis vi bare tenker: "ånei, kan'ke det, gåkk'e det" og ikke tar sjangser, DA blir vi til STØV!!!! Det vil ikke jeg!!

neste band var unplugged. Sjøl DET kan lage rabalder...

Unplugged? JEG?!?!? Nesten da ihvertfall....

Bassriggen min høres og merkes. Husker første gang jeg prøvde den. Spilte på en kebab-pub på Sofiemyr som ofte har blueskvelder. Vi rigga opp og jeg prøvde bassen litt. Snart kom fyren bak bardisken. Inder, trur jeg, litt brun i huden, hvit skjorte, svart bukse og kelnerforkle. Han møtte blikket mitt vennlig. Høflig spurte han: ”Kunne du være snill og skru bassen litt ned?” ”Ja” sa jeg, ”Er det for høyt?” Og jeg skal aldri glømme svaret: ”Ikke for høyt å høre på, men den får flaskene til å ramle ned fra barhyllene!” Var ikke fritt for at jeg hadde hørt noen smell....

Ja slik har jeg ikke alltid vært, jeg var innom ei akustisk visegruppe en gang.....

Det var blitt 1985. Inni meg var det blitt full uenighet om hva jeg skulle bli. Barabbas hadde hatt siste opptreden og var ikke mer. Kjente meg tom inni meg. Makta ikke å starte noe nytt sjøl...

Kirstin og Stein som hadde trukket seg ut av Barabbas, var på meg: ”Bli med i den nye gruppa vår da, vel!!”  Den het ”Munn og Mæle”, fikk jeg vite. Øvingslokalet var sakristiet i Gamlebyen kirke.

En lørdag formiddag møtte jeg dem første gangen. Foruten Kirstin og Stein var det fire søsken som alle het Finnseth til etternavn. Asle med kraftig mørkt hår og skjegg, skreiv låtene. Han sang og spilte på en kassegitar med krystallklar lyd. Elin, Målfrid og Sylvi sang. De hadde kjempelangt mørkt hår, men var ellers ulike. De måtte ha sunget sammen hele livet. De satte igang, la på under og overstemmer så jeg frøs på ryggen. Jeg hadde nå en søt liten basscombo med bærehåndtak på toppen. Jeg plugga bassen min i den og ble med. Kjente at jeg burde hatt en kontrabass eller ihvertfall en akustisk. Kanskje en fretless ihvertfall, men det hadde jeg ikke råd til...

Asle viste seg å være en idealist som levde slik han lærte. Han og søskna hans hadde delvis vokst opp i Japan. De hadde sett litt av verden. Asle skreiv viser om overforbruk og statussymboler. Om sur nedbør og å leve slik Skaperen vår hadde tenkt vi skulle. Han digga den irske gruppa Clannad og jobba med å oversette ei av låtene deres til norsk.

Jeg oppdaga at denne gruppa hadde én stor fordel: ALT stashet gikk ned i bagasjerommet på en vanlig bil!

Første oppdrag: Konsert i Storsalen i Staffeldsgate. Den passer til navnet sitt, den er vanvittig diger og pastellgul. Hadde vært på noen konserter der. Det pleide å være proffe folk på den store scena her. Bjørn Eidsvåg hadde nærmest klippekort her. ”Storsalens minikor” må ha blitt små på så mange kvadratmeter?!? Jaja, nå var det MEG og noen som jeg bare såvidt hadde rukket å bli kjent med som skulle fylle en stor del av kvelden. Vi hadde ikke to timer helt aleine, om noen trudde det...
Jeg hadde settlista inne.  80-tallet krevde hvit moteskjorte og tversover i semska skinn. Den stramma i halsen, men jeg var klar.

Full sal, noen jeg kjente blandt publikum. Låtene var varierte. Men de hadde lagt inn en stigning i intensiteta. Ei av de siste låtene gleda jeg meg til. Teksten var engelsk, hørtes ut som en av de gladeste salmene i Salmenes Bok. Melodien var litt slik folkemelodi som jeg har inntrykk av at jødene har hatt i uminnelige tider. Toneintervaller fulle av spenninger. Ikke egentlig dur eller moll, men begge deler sammenvevd, slik likte jeg. Sangen økte farta mot slutten, og endte med at jentene løfta hendene, klappa i takt og trampa mottakt med beina til låta stoppa brått. Scenegulvet var hult og ga trampinga det trøkket den trengte.

Og applausen ble deretter. Jeg ble ganske fornøyd, detta var gøy! Mange gode ord etterpå.

En gråhåra mann med lyseblå rutete korterma skjorte, og ei dame med kort permanent, begge i 50-åra, så ut som de ville snakke med oss. Enda flere som ville skryte, kanskje? Men øya til disse to sa liksom noe helt anna. De oppfatta Asle som lederen og søg seg på ham. Det var hun som førte ordet. Litt slik tertefint bergensk. Stemmen hennes låt litt ”solgt smør og ikke fått betaling”, på en måte. Jeg ble nysgjerrig, gikk litt nærmere og kunne nå sjeldne orda: ” Altså vi må bare få si at vi e’ SÅ skuffet! Her e’ vi kommt’ hele veien fra Bergen og har gledet oss te’ å høre noe oppbyggelig i sælveste Storsalen og så får vi dette her!” Jeg tenkte” Hva i heiteste er gæli med DETTA?!?!” Etterhvert oppfatta jeg hva som hadde fått det til å tilte for dem: Under den raskeste låta hadde vi RØRT PÅ OSS!!! I TAKT MED MUSIKKEN!!!!!! DET GIKK IKKE AN!!! Slik gjorde jo ”verden” fikk vi høre..... De bråsnudde, slapp ut et siste ”hmpfh”, kneiste med nakken og ble vekk, forhåpentligvis har de holdt seg i Bergen ever since...

Kjente jeg ble kald på hendene, fikk en angstklo rundt magan. Adrenalinet nådde kokepunktet. Samtidig ble jeg skremt. I slike stunder skjønner jeg alle aktive religionsmotstandere himla godt.

Kjente jeg ble fortvila over virkelighetsbildet til disse to. Reiste de rundt på møter, vurderte det de så og trudde de hadde rett til å dømme nord og ned om noe ikke passa helt for dem?!?!

Hvor fikk de motet fra? Hvor fikk de klippetrua på at DE hadde rett? Det så ut som om det tiltalte noe dypt inni dem når de harde dømmende orda rant ut av dem. De fornærma ansiktsuttrykkene hadde fått et voldsomt sjøltilfreds preg mens de snakka.

Hva slags Gud trur slike på? En Gud som bare liker salmer? En Gud som er fryktelig opptatt av ytre orden? En Gud som ikke liker rytmesansen menneskene er utstyrt med? En Gud som bare liker Vestlandsbedehus? En Gud som ikke bryr seg noe om åssen mennesker har det inni seg bare alt er fint utapå? En Gud som lar deg leve i konstant angst for å ikke være ”in that number”?

Hvor var livsgleden? Hvor var nåden og kjærligheta?

Tida gikk. En rad med oppdrag uten at noe spesielt hendte.  Stein og Kirstin trakk seg ut igjen. En kul prest som het Steinar overtok på gitar. Han også litt slik idealist. Han hadde tatt utdanninga si i Tyskland og bodd i et hybelanlegg sammen med punkere. Jeg sa til ham: ”Du har liksom funnet din egen stil, du er ikke slik ”lilla skjerf”-type!”  Steinar lo. ”Jeg har også vokst opp i Japan. Foreldra mine var misjonærer akkurat som foreldra til Asle. I Japan er det bare satte kjerringer som går i lilla. For ungdom er det HELT utenkelig!”

Mariann og jeg nærma oss bryllup. Men vi var fryktelig opptatt av å holde på nettverkene våre. Noen blir "tosomme" og det undrer oss litt

En dag sa hun: ”Jeg skal med noen venner på noe slags temakveld med noe musikkinnslag i morra!”

”Jeg skal ut og spille” sa jeg. ”på noe slags temakveld med musikkinnslag som vi skal stå for”

Mariann ble nysgjerrig: ”Hvor da?” ”I Nordberg kirke”, sa jeg. ”Dit skal visst jeg også” Jaja, tenkte jeg, nå får jeg en ærlig tilbakemelding. Men den var god, og gjorde godt.

Utpå sommeren året etter hadde jeg siste oppdrag med Munn og Mæle. Seinere kokte det bort i kålen.

Men jeg ble kjent med noen flotte mennesker jeg fikk beundring for. Jeg oppdaga fordelen med ”unplugged”, men kjente jeg savna fullt band med fullt anlegg. Kanskje skru opp ekstra høyt, rocke vrikke og headbange hvis et bestemt Bergenspar plutselig skulle sitte i salen?

Neste band: Gospelgruppa Barabbas. Kan ei kristenrockgruppe hete det?!?!? Ja, det kan den...

Starten:

Første dag på Menighetsfakultetet.... En grå kald januardag i 1982 med snøfjon i lufta som jagde alle inn i varmen... Vondt i sjela. HVA skal jeg bli når jeg blir stor?!?!? Jeg er vel egentlig stor nå?!?!? Prest?
Tør jeg? 
Vil og ikke vil......

Klokka viste lunchtid. MF hadde egen kantine. Ikke fryktelig spennende, men billig. Måtte forbi alle oppslagstavlene for å komme dit. Kantina var full av folk. Ingen som jeg kjente godt, ikke denna dagen ihvertfall... 
Et oppslag lyste imot meg: 
”Gospelgruppa Barabbas søker bassist!! Spør etter oss i røykesona”

Oisann.... 
Hadde lagt merke til bussen deres. Diger hvit Scania. Stod noen ganger parkert langs Slemdalsveien utafor Chateau Neuf. Bandnavnet stod med store bokstaver på sida, og over frontruta der det en gang i tida hadde stått hvor bussen skulle, stod det nå: ”Barabbuss”

Jeg tenkte: ”Tør jeg? De er sikkert proffe når de har så proff buss?”  Bakrunnen min som bassist der og da var følgende:

1:
Sittet med en gammal bass og prøvd å spille med platene mine på rommet mitt.

2:
Tatt med bassen på sommerleir og lurt noen til å tru at jeg var god på den.

3: Spilt i tensingorkesteret hjemme på Lillehammer til jeg ble sparka og erstatta med en bedre bassist.

Litt av et cv? Kunne vært bedre ja...
 ”JA, jeg tør!!!! Den som intet våger osv.”, sa jeg til meg sjøl.

Røykesona var godt synlig og luktbar. Den bestod av tre-fire lange bord ved de digre vinduene ut mot parkeringsplassen som lå der før Musikkhøyskolen ble bygd. 
”Barabbas, sier du? Det er oss det!”

Treff med en gang. Han som førte ordet presenterte seg som Johan. Han reiste seg. Han var høy, hadde mage som røpa sans for god mat, tjukt svart hår og pilot-briller. Han hadde en bart som han konstant blåste sigarettrøyken ut gjennom. Han snakka Rogalandsdialekt med rulle-r. Men han smilte med hele seg. Også i stemmen da han sa: ”Det va’kje for tidlig! Neste mandag så ska’ me spille på en ungdomsklubb på Bekkelaget og i mars ska’ me på turné; Trondheim og Helgelandskysten!” ”Oh oh, HVA HAR JEG GJORT?!?!?” tenkte jeg... ”Eh asså, er dere veeeldig proffe, liksom?” stotra jeg fram.

Johan var raskt frampå: ”E’kje det heilt store nivået!” De andre i bandet ble interessert. En kar med mørk moteklipp, kule briller og snurrebart ville også ha et ord med i laget. Mørk stemme, fra Troms et el anna sted. Presenterte seg som Hans Jørgen. Han fiska en tjuepakning Prince opp av lomma i den hvite semska skinnjakka si. Dro ut en sigarett, prøvde å hive den opp i munnen i en flott bue. Ga opp. ”Ha’ du spælt mykje bass før?” ”Ja, sa jeg, var med i tensing-koret på Lillehammer” En litt kraftig kar med lyse krøller og alvorlig ansikt presenterte seg som Roald, og spilte trommer. Også nordfra. En tredje fyr som også var fra Troms noe sted, var høy og tynn. Pen mørkblond sveis og pent skjegg. Snakka med litt forsiktig snill stemme. Sigurd het han. Etterhvert dukka det opp en litt stille fyr med rødt hår og vennlige øyne som het Stein. Også fra Nord-Norge. Ei jente med brunt halvlangt hår og runde briller, som han helt tydelig hadde godt forhold, til kom sammen med ham. Hun fortalte på syngende nordmørsk at hun het Kirstin. Hun var vokalist forklarte de. ”I blei sammen me’an Stæn på første turneen!” forklarte hun meg. Hun virka fornøyd med livet. Studerte musikk, fikk jeg vite.

En kar med runde briller, grønn busserull og en haug av lærde bøker rundt seg oppdaga at en ”familieforøkelse” var igang. Han reiste seg. Og reiste seg. Fortsatte å reise seg. Når skulle han slutte?

Han var altså også en av bandgutta. Nå hadde han endelig nådd full lengde. Jeg la hodet bakover, møtte blikket hans, tok ham i hånda og hadde da et navn. Han forklarte vennlig på avslepen trønderdialekt at han het Jon og var tekniker i gruppa. Ei jente fra Vestfold med rødt krøllete hår og et stort smil het Bjørg. Hun sang. Johan viste seg å være manager/roadie.

Så ble det alvor:

Første øving.... Magan min trudde det var eksamen i matte med innlagt rotfylling.

Jeg hadde ikke noe stash. Men det hadde de. Bassen de dro fram, var den første ekte Fenderbassen av skikkelig årgang jeg hadde prøvd. Det å ta den opp av kofferten og henge den på seg var helt merkelig: Den sun-burst rødbrune Precision-bassen smøg seg varsomt inntil og rundt kroppen min, omfavna høyre hoftepartiet og hang deretter i perfekt balanse. Klar til bruk. Nydelig instrument! Første låta var noe som Hans-Jørgen hadde skrevet. Litt rett fram munter rock’n’roll. Han spilte energisk med begge hendene. Hva skulle jeg spille for at detta her skulle groove, og ikke krangle med pianoet?!?!? Kom på riffet jeg hadde lært på første øving i tensingorkesteret. Det passa. De andre nikka anerkjennende. WOW! Det går!!!

De andre låtene var annerledes. 80-tallet var i det hele tatt annerledes. Vestkystmusikken kom for fullt. Balladene til Randy Crawford, Crusaders, Koinonia, Lee Ritenour, bl.a. Låtene er luftige og minimalistiske. Likevel swinger det. Hans-Jørgen hadde skrevet mange låter i denne stilen. Gode melodier og tekster fra hjertet. Som liksom ba om luftig komp med innlagte synkoper og urpresis timing. Den dag i dag lurer jeg på om du må være oppvokst på kysten av California for å få dette til.  Vi prøvde ihvertfall.

Å handle utstyr for en slik som meg:

Gutta lurte på om jeg ville kjøpe den fine Fenderbassen. Måtte bestemme meg fort, de hadde en annen kjøper på hånda. Det var ikke mye de ville ha for den. Og den burde jeg tatt. I løpet av våren hadde jeg trengt å stemme den to eller tre ganger...
Programvaren i sjela som styrte valgene mine gikk ikke for den. Den sa: ”Dette er altfor flott for deg!” Oppveksten med foreldre som helst bare ville gi meg klær og sko fra restekurver og ”50% på halv pris” slo igjennom.... Hos Imerslund fant jeg en billig sak som låt bra. Klar fin tone som varte lenge. Men den slåss mot kroppen min og fikk alle muskler fra brystet og opp til å produsere melkesyre når jeg spilte på den. Begynte å bli letta når vi slapp ekstranummer på grunn av bassen min. Ikke bra...

Bandet hadde egentlig enda ett medlem: en roadie..

En studiekompis av disse kara het Arne. Han hadde helskjegg, stor skulderbag til bøkene, bukse med press, brune speidersko, blå boblejakke og skinnlue. Han elska busser og trikker. Og musikk. Særlig Creedence. Han hang sammen med denne gjengen støtt. Virka som det betydde mye for ham. Han spilte ikke, men elska å bære og kjøre buss. Hjalp oss med alt vi trengte. Snill og følsom. Han hadde bretta opp ermene og bytta motor i bussen om det hadde vært behov...Om han  ble provosert kunne språket hans bli ganske oppfinnsomt. Jeg så på ham og tenkte: ”Noen har såra deg, Arne... kraftig og mye...”

Vi dro på turné med Barabbussen:

Mars kom med sol og dryppende tak. Turné. Alt stashet inn i bussen. De hadde laga et eget lasterom bakerst. Det var en salong med sofaer og bord inne i bussen. Og sittegrupper lenger foran. Dieselmåleren var et langt kosteskaft. Nå skulle vi til Trondheim. I Elverum stoppa vi og handla mat. Dekte opp bak i bussen. Stemninga steig, alle var glade. Kjente et ufattelig velvære der jeg satt. Musiker på turne. Tenkte at ok, de er kanhende forskjelliga fra meg, men jeg liker dem! Oppveksten med alkoholiserte foreldre gjorde meg forskjellig fra alle, kjentes det som.... Humøret fikk meg til å tåle mange nervepirrende timer i tett snødrev på nullføre før vi var framme i Trondheim

Rigga opp i Lademoen kirke, spilte, sov i sofaer og lenestoler på menighetskontoret, videre neste dag. Kom seint på kvelden til Terråk i Bindal. Lita bygd som hadde krøpet i ly mot havet, innei ei vik, mellom høye stupbratte fjell. Bygda var dekt av våt holke. Skolen var også kulturhus, der skulle vi være. Spille sjøl og sammen med gospelkoret som hadde besøk av venner fra Brønnøysund. Koselige ungdommer. Ble en del spilling tilsammen på Helgelandskysten. F.eks. for ei fullsatt kirke ved et ferjeleie som jeg trur het Vendesund.  Bortsett fra fergekaia og kirka så jeg ingen andre bygninger i området. Bare høye nordnorske fjell og hav. Hvor kom folka fra?

Ting skjer:

Tida gikk. Vi spilte i Jeløy kirke. Ei gammal dame skreiv noe stygt om musikken vår, la i kollektskåla og gikk.  Utescena i Spikersuppa dagen før cupfinalen.  Sørpefulle Brannsupportere som ødela så godt de kunne, men det var moro lell.

Det nærma seg våren. Stein, Kirstin og Bjørg hadde noe å meddele oss: ”Vi trekker oss ut!”

Hva nå? Vi bestemte oss for å finne nye folk. Ble tipsa om en gitarist. Han var utdanna musiker, skulle begynne på MF og het Bjørn. Han sa ja. Det lå i korta at han var flere nivåer over oss. Ikke verst...Ok, det var gitaren. Vokalen da?

Løsninga lå i dagen. Jeg hadde vært sammen med Mariann et drøyt års tid nå. Blitt kjent med venninna hennes, Olaug. Første gangen jeg traff henne tok hun gitaren og trollbandt meg med ei vise hun hadde lært på en røykelsesduftende 68-erviseklubb hjemme i Fredrikstad.

Olaug ble med. Hun var ikke sikker på om hun fikk det til, men det var vi. ”Æ må takk’ dæ førr PRIMA  artistførrmidling!!” Sa Hans-Jørgen da jeg hadde ham på tomannshånd etter første øving med Olaug...

Bjørn ville rydde opp. Ord som groove, timing, chorus, sjekke ut, a-del, b-del, bridge, vamp ble en del av bandspråket. Vi måtte bare lære. Bjørn lurte på hvor mange fills Hans Jørgen ville ha i den og den låta. Hans Jørgen smilte usikkert tilbake og sa han ville ha tre pils..

Siste året vi holdt på:

Øvingshelg med innlagte konserter i Jeløy kirke. I menighetssalen. En mann i 60-åra med stor mage, runde briller og brylcremeglinsende hentesveis stod plutselig foran oss. Rød over den lyseblå skjortesnippen. ”DETTEBRÅKETHERKANJEGIKKEHA!!! Jeg er organist her og venter en SANGERINNE på besøk!!!!” Han gikk. Ei trykkbølge gjennom rommet og et dypt smell forkynte at han hadde lokt døra etter seg. ”Sangerinna på besøk? Hehe, do you want to play with my organ?” kom det fra Hans-Jørgen. Vi brast i latter.. Vi skulle ha konsert der neste kveld.

Bjørn plugga inn den halvakustiske Gibson-gitaren sin. Gjennom proffe pedaler som fikk den til å låte som et studio-opptak. Sigurd og Olaug foran med vokalen var liksom ansiktet utad. Hans-Jørgen var etterhvert omgitt av keyboards. Roald jobba med trommene sine. Jeg stod litt bak med bassen, men det var ok.

Spilte på en ungdomskveld i Rælingen. Ungdommen smilte og klappa. En diakon som leda ungdomsklubben slutta aldri å bekage seg over oss. Til oss..... For mye lyd og for lite salmer...

Fikk noen ganger følelse av å ha blitt kjendis. En kar i en bokhandel på Hamar stoppa meg og kjente meg igjen. Han hadde vært og hørt på oss da vi spilte der noen måneder tidligere.

Vi var nede på Sørlandet og hadde konsert på en folkehøyskole. En gutt som kanhende var litt enkel ble med på et refreng når Sigurd gikk med mik’en litt ute blandt publikum. Jeg så han  strålte av glede resten av kvelden.

Nedtellinga til den dagen som alle band opplever før eller seinere:

En gang dro vi til Gand kirke ved Sandnes. Åpna lasterommet i bussen. Trilla flightene inn. Inne i kirka møtte stooore nakne flater med glass og mur oss. Oh oh.. ÅSSEN skal dette gå?!?!? Vi hadde etterhvert mye dårlig erfaring med kirkebygg og den elektriske lyden vår. Pleide å bli lydkaos og alt høyere enn alt anna. Noen klapp i hendene kunne lære oss noe om etterklangen med en gang. Så ble vi innstilt inni oss. Hvor lang var den? 2 sekunder? Tre? Var etterklangen lik overalt? Best å finne ut det også. Vi skulle aldri finne ut. En mann i dress stod plutselig foran oss. Så ut som om han hadde trang til å kjefte på noen, straffe dem og endelig hadde ferska noen 7-åringer i epleslang som han kunne bruke. Stemma hans dirra og triumferte sjølrettferdig på samme tida da han begynte å snakke: ”Nå må dåke hogsa på at dåke æ i æit vigsla rom, og dæ’ gjæ’ hailt spesielle ræglar for kæ ein kan gjære og inkje!”

Så snudde han på hælen og gikk. Noen viska at han var diakon. Vi så på hverandre, målløse. En el annen stønna: ”Hva i h..vil skje om han der kommer ikveld? Han kommer til å ta hovedsikringa!”

Litt matte i knærne gikk vi i gang. Rigga opp, strakk kabler, sjekka lyd som vanlig.

Dro avgårde for å spise, slappe av og kle oss om.

Et band som het Vademecum skulle varme opp. Bekymringa om lyden kunne vi ha spart oss. Etterklangen ble slukt. Av et hav med tenåringer i pastellfarga PocoLoco og Avanti-skjorter. Per Spook-gensere og gelestiva bustehår. De klappa med. Eksploderte i applaus etter hver låt.  Jeg kjente følelsen av at noe anna tok over komme tilbake. Kjente ikke lenger at jeg spilte.

Hadde vi sett inn i framtida hadde vi  kanhende gitt oss der, mens vi var på topp. Siste gig’en et halvt år seinere var uinspirert og trøtt. Ble et dårlig siste minne. Utstyret ble solgt. Barabbussen viste seg å ha rust bærebjelkene som ikke gikk å sveise.

Etterord del 1

Et par-tre år seinere gikk jeg på Diakonhjemmet. Etter å ha vært med på et musikkinnslag i kantina kom ei jente bort til meg: ”Sei mæ, har du nånn gang vore i Bindal?!” ”Ja”, sa jeg. ”Med gamlegruppa mi Barabbas” ”Æ va’ i koret som var i lag med dokker den hælga, det betydde kjæmpemykje førr mæ, tusen takk!”

Etterord del 2

Mange år seinere:

En grå hustrete tirsdag i november med snøfjon som dreiv i lufta. Gikk oppover bakken til Bekkelaget kirke. En mengde folk skulle samme vei. Alle kledd i svart. Noen dager før hadde jeg fått sjokkmeldinga:  Arne, vennen og roadien vår hadde falt død om. Brått og uventa. Noen sjåfører fra Nettbuss stod med triste rødkantete øyne  tok en siste røyk før de gikk inn i kirka. Arne hadde jobba litt i Nettbuss ved sida av prestejobben. Jeg så kista stå der framme inne i kirka. Jeg så det smilende ansiktet til Arne på programmet en begravelsesbyråagent i ulastelig svart dress hadde stukket i hånda mi. Biskopen hans,  Solveig Fiske, forretta gravferden. Barabbas fikk en stor plass i minneordet. Det hadde betydd kolossalt for ham. Livet hans hadde ikke bare vært lett. Gjennom en strøm av tårer skimta jeg uklart kona til Arne, de to døtra og sønnen hans da det var deres tur til å legge blomster på kista.Gutta som hadde starta gruppa kom også fram og la blomster på kista. Rart å se dem igjen etter så mange år. 
Godt i alt det triste å stå sammen i kirka og kjenne kinnene bli klissvåte når kista med kompisen vår fra studietida ble båret ut...

Vi i gamle Barabbas-gjengen samla oss etterpå. Vi var blitt eldre, men fant tonen igjen. Det er alltid litt himmel i et katastrofeområde. Den himmelen åpna seg her også.

Det var grått og surt ute og snøfjøn i lufta, akkurat som første dagen jeg møtte dem....

Etterord del 3

Mens vi var lamslått i sjokk dagene etter 22. juli 2011, dukka et kjent ansikt opp på tv-skjermen. Nyhetsoppleseren i NRK skulle la oss møte en feltprest og en far til et offer fra Utøya som legene ikke kunne redde. Han ble holdt kunstig i live i påvente av at familien skulle rekke og komme ned fra Bardu og ta farvel med ham i live.
Og der viste det seg at Roald, trommisen vår, var faren.
Som så norske tv-seere rett inn i øynene og delte den ufattelige ubegripelige smerten med oss. Gunnar, sønnen hans, kunne ikke reddes.....

Kan vi andre i det hele tatt forstå? Og åssen greier Roald og resten av familien hans å leve videre? De kan, og jeg må bare bøye meg i støvet. Klippet under er fra ettårsmarkeringa:
http://tv.nrk.no/program/nnfa41004412/22-juli-ett-aar-etter#del=2&t=5m33s

50 år siden vi fikk den første kvinnelige presten i Norge.

19. mars var det 50 år sida Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i Vang kirke. Noe spesielt med det, da? Hun var den første kvinnen som ble prest her til lands. Det var ingen selvfølge. De fleste biskopene avviste tanken på ei dame som kollega. Menighetsfakultetet der jeg tok utdanninga mi, var imot. Til og med på Teologisk Fakultet som mange i dag oppfatter som ”liberalt”, var flertallet imot.

Ingrid Bjerkås sjøl opplevde at mange bevisst motarbeida henne. Men at hun kjente på et helt ærlig og oppriktig kall til å bli prest, ja det tviler jeg ikke på.

Bildet er fra ordinasjonen til Ingrid Bjerkås. Biskop Schelderup stod for den. Her reiser hun seg opp etter håndspåleggelsen og forbønnen som er en del av ordinasjonen vår. I talen fra biskopen fikk hun bl.a. høre:
«Du som er vårt lands første kvinnelige prest vil møte meget kritikk, uvilje og bevisst motstand og avvisning fra dem du gjerne skulle stått sammen med i arbeidet. Tap da ikke motet. La Jesus Kristus fra din ordinasjonsdag av lyse for deg, så du ikke går trett eller blir motløs. Det er Gud selv som nå gir deg denne tjenesten»

Vanskelig å fatte i dag...

Men motstanderne var VEEEELDIG sikre.... Jeg fant en artikkel om kvinneprester, jeg trur til om med det var  i ”Årbok for den Norske kirke” anno 1961. Denne boka stod i ei hylle hos farmora mi, tilfeldigvis ved sida av "Mitt kall",sjølbiografien til Ingrid Bjerkås!  Jeg oppdaga at forfatteren av denne artikkelen var min egen bestefar, Theodor Hovda som da var prost i Fana. Vi var IKKE på linje i dette spørsmålet, kan du si....  Artikkelen hans var full av alle disse honnørorda og vendingene som har vært brukt av kvinneprestmotstandere ever since:

”eit brot med Skrifta” ”brot med apostolisk tradisjon” ”brot med vedkjenninga” ”imot Guds ordning”

Tja hva mener de egentlig?

”Skrifta”:

 Får liksom følelsen at når de uttaler det ordet, så har de monopol på åssen vi skal lese skrifta. Er du uenig med han som sier det, er du uenig med Gud, lissom. Hva sier så denne skrifta om prestejeneste i den Norske Kirke? I 2000 år har vi lest like mye inn i Bibelen som ut av den. Å nærme seg hellige tekster med litt ydmykhet er kanhende lurt. Skrifta forteller at menneskene vendte seg vekk fra Gud den første tida de fantes. En av konsekvensene var at kvinneundertrykkinga kom til verden og har vist en stayerevne som bekymrer meg dypt.

I havnebyen Korint i det første århundret var det mange slags lag og foreninger. De velstående i byen var med i flere av dem. De hadde møtene hjemme hos hverandre. Et rart nytt fellesskap oppstod: Folk som møttes for å lese om den uvanlige snekkersønnen fra Nasaret. Som de sa hadde gått i døden for dem, gjenoppstått for dem og satt dem fri. De samla seg for å tilbe den Guden de sa at denne mannen også var. For å dele brød og vin sammen. Folk reagerte på at her var kvinner og slaver likestilt med mennene, så rart? Kvinnene hadde ikke vært med på noe slikt før. De visste ikke åssen en gjør når en går på møte. Apostelen Paulus skreiv brev til menigheta og ba damene om å ikke forstyrre møtene. Hadde han visst hva vi mannfolk skulle bruke det skriftstedet til i ettertid, hadde han kanhende droppa å skrive det?

”Apostolisk tradisjon” :

Er den så maskulin da? Kvinneprestmotstanderne meiner det, men ikke jeg.

Ordet ”apostel” betyr ”sendebud” I NT brukes ordet om øyenvitner til Jesus. Som har fått et oppdrag av Jesus og ei definert målgruppe å formidle budskapet til. Den første navngitte personen som oppfyller disse kriteriene er faktisk Maria Magdalena.  Hun møter den oppstandne Jesus på påskedag og får i oppdrag å fortelle de andre.

”Vedkjenninga”:

Altså trosbekjennelsen, på bokmål. Enten vi snakker om den apostoliske eller den nikenske trosbekjennelse: Den inneholder ingen favorisering av menn. Den er et konsentrat av hva vi som kirke lærer om Guden som har skapt oss, Jesus som har frelst oss og den hellige Ånd som skaper trua i oss.

”Guds ordning”:

Mennesker har forsvart slaveri, klasseforskjeller, ydmykende fattigdom, kvinneundertrykking, apartheid og annen styggedom ved å velge ut bibelvers som liksom skal støtte synet deres. De har kalt det Guds ordning. Mennesker som karrer til seg, som elsker å misbruke makta si og trykke andre ned, som skiter i om folk sulter ihjel ved sida av dem, er generelt lite populære i Bibelen... Kanskje lurt å huske på at vi er mennesker i en syndig verden som lett kan få storhetstanker om oss sjøl?

Menighetsfakultetet er åpenlyst flaue over hva de en gang sa om kvinner i prestetjeneste. De har gjort skikkelig opp med fortida si.

Noen kvinneprestmotstandere kan ikke ha gudstjenestefellesskap med kvinneprester.

Men de kan ha det sammen med meg. Jeg har ”rett kjønn” sjølom jeg har ”feil syn”

Eh, ER det anatomien i underlivet som avgjør om du kan brukes som prest da?!?! DEN skjønner ikke jeg!!  Kan jo begynne å lure....

Kvinnekollegaene mine har redda kirka vår. Rabalderet de skapte var helt nødvendig for oss. De har fått folk til å ta til seg Evangeliet som ikke ville gjort det ellers. Ingrid Bjerkås var den første. Vi lyser fred over minnet hennes!

neste band var til russerevyen. Eller: Hvor fikk jeg motet fra?!?!

Jeg hadde begynt i 3. klasse på videreg... eh nei faktisk ikke. Tredje GYM het det.. Hva det betyr? I hvertfall at jeg er gammal....

Jeg ville fylle sjela. Fylle oppmerksomheta. Fylle sansene. Fylle 7.sansen. Året før hadde vært fullt av innestengte frustrasjoner som tok feil vei ut. Smertene jeg fikk av foreldre som drakk mer og mer og blanda tabletter oppi det hele, ble til smerter i kroppen. Tenåringer er lojale. De forteller ikke hva som skjer i heimen, men vondt’ene det gir dem kommer ut likavæl...

Nå skulle jeg skite i denna tullskapen. Den var ikke min, jeg eide den jo dundre daske ikke?!?!?

Hadde TO planer for skoleåret 1979/80: 1: get a life 2: få eksamen.

3.gym. Hadde lengta fram dit. Russerevy! Russetid! Flytte vekk!!

Jeg påtok meg å samle orkester til russerevyen. Hvor jeg fikk motet fra, tja si det...Jeg hadde sett en del russerevyer i gymsalen på gamle Lillehammer Gymnas som det het da. Ofte med flinke folk til å spille. Nå var det min tur. Jeg tok gitaren. Så oppdaga jeg at Dag, som jeg hadde hatt gym sammen med lenge, spilte bass. Daniel, som spilte indremisjonskoret i byen tok trommene. Lars, som de sa gleda seg til å bli russ først og framst, tok pianoet. En lyshåra gausdøl, Tore, var lei av korps. Han stod der med sax’en sin og var klar til å hive seg på.

Ja, men HVA skulle vi spille?  Revyfolka ba meg komme på neste øving. Jeg kom med kassegitaren til søstera mi under armen. Jeg tenkte at nå må jeg være pedagogisk. Jeg sa ”Syng sangene i revyen for meg nå, i den tonearten som er naturlig for dere, jeg henger meg på, og så tar vi dem slik!” Åssen kunne jeg forutsett at jentene skulle synge ivei Eb og Bb?!?! Verste som finnes for gitaristfingre, huttetu!!! Men det ble slik.

Første gang jeg så en revyplakat, fikk jeg sjokk; ER DEN AVLYST!?!?!? Neida, den het ”Av-lyst”

Det nærma seg premiere. Nå var vi i gymsalen hele helga. Det var mange jenter og noen gutter. Da jeg kom inn i gymsalen, lå det klær utover noen bord. Det var kostymer. Noen stoler og bord skulle være kulisser. Vi orkestergutta rigga oss til ved siden av scena, slik at vi ikke skulle skygge for utsikta. Så satte de igang. Åpningsnummer med liksom Broadway-dans.

 En sketsj om ei jente som gikk til frisøren. Katrine var frisør med iq-palme, masse rouge og ei t-skjorte hun aldri ville vist seg i på alvor. Kjersti spilte naiv jente som ble klipt. Greia var at hun skulle bli skamklipt og at frisøren skulle miste en sigarettglo oppi håret hennes og slokke litt motvillig.  Kjersti hadde mørkblondt skulderlangt hår med myk fall. Det snodde seg pent rundt ansiktet hennes. Jeg fikk panikk på hennes vegne, jeg tenkte”de skal vel ikke klippe av henne det fine håret der?!?!?”  den bekymringa kunne jeg spart meg. De laga parykker av brunt garn. En ny for hver forestilling. Pjuh!!!

Så var det noen numre der vi skulle spille. Lars bare spilte på pianoet, han kunne ikke noter. Vi andre hang oss på. Det ble jo musikk. Et nummer het ”Discopolka” Kristian og Katrine het liksom John og Olivia, og var discofreaker. Melodien gikk på ”husmannspolka”

Et nummer om sivil ulydighet, Alta-demonstrasjonene var hett stoff. Grete Roede var også blitt kjent. En sketsj om damer som kjente seg for tunge og skulle nesten sulte seg ihjel.. Noen av jentene dansa cancan. Med musikk på tape.

 En sketsj om eksamen i gymsalen. Med overdrevne lydeffekter. Gummistøvelgnissing mot linoleumen, matpapirknitring og dropstygging. Kaffeslurping. Lufting som fikk alle til å hutre. Kjente jeg grudde meg til eksamen....

Generalprøve. Ikke alt satt som det skulle. Klokka tvang fram en gjesp. ”Vi MÅ kjøre gjennom en gang til sjølom det er seint!” Kristian revysjef var bestemt. ”et kvarter pause og på’n igjen!”

Vi glømte klokka, beit tenna sammen og gjøv løs. Nå fikk det bare gå...

Premieredagen.. Husker vi satt i gymgarderoben som lukta gymtøy og svette. Jentene sang griseviser for å komme i humør. Noen kom løpende inn i garderoben, fulle av sensasjon, en av dem ropte: ”Aandahl’a sitter i salen!!!” Noen flirte, men jeg så at Kari ble bleik. Kari skulle imitere akkurat henne i lærerparodisketsjen. Varemerkene til Anne Aandahl, som hun het, var mørkebrun kjole og hvite seilerstøvler. Kari hadde begge deler. Nå sank hun sammen, men så ble hun bestemt i blikket. SKULLE levere.

Jeg hørte praten og stolskrapinga ute i salen. Lyset ble slokt. Vi bandgutta gikk ut døra ved sida av scenen. En følgespot hang seg på oss, folk klappa. ”De har ikke hørt oss ennå, jo” tenkte jeg.. ”Vil de klappe etterpå?” Lyset i kroken vår var sparsomt. Publikum var nå ei mørkegrå masse som gikk over i svart bakerst. Åpningsakkordene satt i ryggmargen. Folka på scenen kom der de skulle. Ene nummeret etter det andre. Jeg hørte Anne Aandahl le godt av parodien på seg sjøl. Dama hadde solid sans for humor, det visste jeg fra før. Folk klappa!!! Utrolig?!?! Stående applaus til slutt! Mathilde fra Skjåk som var russeleder kom opp på scena med blomster. ”E tykkje dehtti va’ någå tå’re’ artugste e’ ha sehtt, så takk ska’røkk ha!” Lyset ble tent. Noen kjente gratulerte meg. Klasseforstanderen min, Fredrik, syntes ikke jeg skulle vært her.. Jeg slo lykkelig av Fender-combo’en som hadde jobba trufast hele kvelden. La Ibanez Les Paul-kopi’en fra meg i kofferten sin. Den var lånt, jeg eide den ikke..... det var hverdag neste dag, premierefesten fikk vente. Best å komme seg hjem. Forhåpentligvis hadde ikke de gamle gått amok i vin og tablettrusen slik de desverre av og til gjorde.. Gode avisanmeldelser dagen etterpå. Dagningen kalte oss i orkesteret for dyktige musikere og nevnte oss ved navn!?!? ”Oh oh, jeg må ha lurt de journalistene”, tenkte jeg, ”jaja det er jo gøy, da!”

Nådde jeg målene? Jeg kjempa meg til et slags liv siste året på Lillehammer. Og jeg fikk artium.....

Om å få ungdom i kirka

Ungdomsgudstjeneste...

Det er fire år sida jeg starta som ungdomsprest i Tune/Greåker. I instruksen min stod det: ”arrangere ungdomsgudstjenester”  Høsten -07 gjorde jeg det for første gang.. Det var mye jobb. Slitsomt, sjølom det var gøy.  Å forberede en gudstjeneste er jo en prestejobb, den er grei. Men det trengtes litt mer her. Forsterkeranlegg. Ingen til å sette det opp? Neivel, da får jeg gjøre det sjøl. Noen til å spille, i tillegg til organisten. Joda det fant jeg. ”Hvem av dere spiller bass?” Eh, ingen? Neivel, da får jeg gjøre det sjøl.

Noen må synge. Det fant jeg. De var forbi tenåra, men de var positive og flinke.  De stilte opp.

Noen må være med og lese, framføre liturgiske ledd, og bønner. Ingen som vil? Neivel, da får jeg gjøre det sjøl...

Men ikke misforstå, jeg hadde det moro da jeg gjorde dette her!

Men jeg skjønte at jeg ikke er ung lenger. Og jeg skjønte at det blir ikke ungdomsgudstjeneste før ungdom er med og lager den. I pensumlitteraturen min på MF leste jeg f.eks. at "en ugdomsgudstjeneste er for ungdom OG alle andre" Og med ungdom.

Videre leste jeg: en ungdomsgudstjeneste er IKKE:

·         en gudstjeneste der tensingkoret synger to sanger

·         at tre konfirmanter får stukket i hånda et ark med en bønn de skal lese ti minutter før gudstjenesten begynner

·         presten sin gudstjeneste først og framst.

Ja, det var et stykke igjen.....

 Til og med navnet ”ungdomsgudstjeneste” var langt og tungvint. Det trengtes en forkortelse. Noe som var enkelt å si, men hva? Da jeg vokste opp hadde vi ”gospelnight” i kirka av og til. Men ”det var da det og itte nå”...

En kreativ medarbeider foreslo ”UGT” Den likte vi andre. Og så het de UGT fra da.

Så tenkte jeg: Det navnet passer i Greåker kirke. Men vi har disse gudstjenestene i Tune også, hva skal de hete der? Og svaret ga seg sjøl i ei tid der alle ungdommer har hver sin iPod og handler musikken sin på iTunes. Så nå heter ungdomsgudstjenestene i Tune kirke ”iTune”

Og Apple Inc. har ikke protestert så langt...

Det har gått noen år.  UGT’ene og iTune’ne har forandra seg. I førsten var de mine ideer. Nå lever ideene sitt eget liv uavhengig av meg. Nå er de en felles eiendom for alle oss som er i ungdomsgudstjenesteteamet. Som består av tidligere konfirmanter i menighetene våre som er med og spiller og synger. Det kommer stadig nye også. Flott gjeng.

Jeg kom i snakk med kirketjeneren i Tune. Han satt og bladde i kirkeprotokollen der besøkstall,  antall nattverdgsgjester o.l. er notert. ”Ungdomsgudstjenestene er godt besøkt, det ser jeg tydelig her”, sa han.

”Ja” sa jeg, ”det er de, men det er nesten bare ungdommer pluss noen FÅ av de voksne.”

Noen av de voksne liker ikke musikken vi har der. Noen er på meg og kritiserer at enkelte av gutta ikke tar av seg caps’en. Noen synes det blir for mye lydtrøkk.

Noen ser meg trist i øya og spør: ”Skal du ikke lære ungdommen å bli glade i den ordentlige gudstjenesten vår?”

Tja...tja... skal jeg det? Gudstjenestedeltagelsen er på vei ned her til lands. Tradisjonelt er det folk på 55-65 år som fyller opp i kirka. Nå er det 68’erne som er i den alderen. De kommer ikke til oss. Jeg så et intervju med Yusuf Islam. Opprinnnelig het han Stephen Georgiou, men vi kjenner ham som Cat Stevens. Han som ga oss ”Moonshadow” og ”Morning has broken” Han sa: ”Foreldrene våre overlot de viktige spørsmålene ubesvart til oss” Sjøl vingla han innom det meste før han landa i en religion som er i slekt med vår, men der rettsoppfatninga er helt ulik.

Ungdom forstår ikke liturgien vår. Den gir ikke meining for dem.

Vi har to generasjoner som ikke har fått trosopplæring.

Nå står vi foran en liturgireform. Som har en mulighet til å kommunisere med dagens mennesker.

Snart kommer ei ny salmebok. Forslagene er blitt kritisert i hjel, men det blir alle nye salmebøker, så det tar jeg med stor ro.

Vi har fått en trosopplæringsreform. Penger til å lære opp alle som er døpt. Fram til de er 18. Nå får vi penger til å undervise dem 315 timer hver. Det tilsvarer antallet timer med rein kristendomsundervisning som en tok ut av grunnskolen.

Kommer vi helskinnet igjennom detta her, blir vi ei helt ny kirke.

Kommer vi ikke gjennom, så dør vi ut....

Vi må kommunisere med ungdommen. Vi må vise dem at vi har bruk for det som de kan. Vi må gi dem et sted å møtes. Vi må gi dem et eierforhold til kirka vår.

Ei låt jeg hørte en gang som gjorde mye med meg.....

Slik er er denne låta, om noen vil høre

70-åra ble fort prega av glamrock. Nå var det glitrende dresser og høye platåstøvler som gjaldt. Abba, The Osmonds, Gary Glitter... Jentene dansa til denne musikken.

Litt eldre ungdommer fnøs av slik musikk. De snakka alltid om Steppenwolf.

Fikk låne en ” Steppenwolf’s Greatest hits” av en kompis. Tidlig en grå søndag morgen la jeg den på spiller’n.

Tredde på meg hodetelefonene, sjølom det ville ta et par tre timer til før mora mi våkna etter den daglige 1 ½ liter’n med vin hun hadde drukket kvelden før. Hun hadde uansett instruert meg om at far min ikke tålte lyd fra rommet mitt, så hodetelefonene var gode å ha.

Plateomslaget viste fem tøffinger. Langt hår,noen av dem med skjegg,  pilotsolbriller, bløte hippie-hatter, skinnjakker med frynser foran og langs ermene. Skinnbukser og boots. Kule blikk. Ihvertfall hos dem som ikke hadde solbriller...

Musikken ble drevet fram av en skramlende rytmegitar, en pumpende bass, energiske trommer og et fossende, brusende B3-orgel som fikk meg til å fryse på ryggen. Vokalen hørtes spiss og litt sinna ut. Noen ganger grensa den til hvisking. Andre ganger nesten ropte den. Ei låt om å få motoren i gang, og komme seg ut på highway’en på leiting etter eventyr.. Spennende! Kjente jeg lengta dit..

Så kom det ei låt som øyeblikkelig slo meg ut, ga meg høy puls, klump i magan, klump i halsen og fikk meg til å sitte som forsteina:  Den skramlende rytmegitaren starta noe som hørtes ut som blues.

Men takta var ikke blues. Ikke rock. Mer som gangelaget til en stakkar som alt har skjært seg for, som bare driver monotont og hvileløst i gatene uten å finne ro,  går og går sjølom han er utslitt.

I  blueslåter er det vanligvis tre akkorder. Denne her orka ikke gå opp til den tredje akkorden som vanligvis runder av verset. Er det "dominanten" det heter? Uansett: låta orka liksom ikke den, så lei seg og utafor var den... skramlegitaren fikk følge av en slidegitar som hylte og klaga.. Så kom den stemma med litt sammenknepen munn, den sang om alt stoffet han hadde røyka og alle tablettene han hadde svelget ned. Han hadde sett masse folk gå rundt med gravsteiner i øynene. Og så hylte den ut edder og galle om den som stod og solgte stoffet, og løgnene om de søte drømmene som lurte uskyldige folk..

Jeg lukket øynene, jeg så for meg en by med mørke husfasader. Ingen mennesker. Sur og fuktig vind gjennom gatene. Alt blått og svart, med innslag av noen ekle svovelgule skyer fra en fabrikk.

Folka med gravsteinene i øynene var visst døde alle sammen?!?!

Jeg hørte en funky clavinett litt uti låta.  Den forbandt jeg med smilende soul-låter av den typen som tar tak i hofta og kaster alle ut på dansegulvet og gjør dem glade og svette. Clavinetten hakker dem opp og lager spenninga. Her prøvde den tappert å muntre opp, men ga opp...

Musikken stoppa. En intens skrapende lyd starta opp og sank i tonen. Kanhende en bottleneck som ble dradd nedover en av de mørke strenga på gitaren? Lyden var uhyggelig. Den var prikk lik en lyd jeg hadde hørt i en drøm en gang. Jeg stod på ei slette, i et tåkehav. Ei jernbanelinje kom ut av tåka rett forbi meg, og forsvant i tåka igjen på andre sida. Plutselig hørte jeg ei togfløyte. Den var den togfløyta den lyden minna meg om. Et tog kom forbi. Med godsvogner. Vognene hadde hver sin glassmonter som det var dokker inni.  Plutselig stod mora mi der og sang om dokkene som for forbi. Hun hadde smilt med ”NÅ skal du være glad-smilet” sitt. Da toget hadde passert var hun også vekk, og jeg stod der helt  aleine.. Nå kom minnet om den uhyggelige drømmen igjen...

Musikken starta oppigjen på samme måten som før den ekle lyden.

Jeg fikk tilbake følelsen i armer og bein. Måtte sjekke omslaget, hva heter denne låta?!?!

”The Pusher”, stod det på omslaget. ”Jeg’et” i låta vakte sympatien min. Hadde han sittet ved sida av meg og fortalt meg denne historia, hadde jeg hørt på ham. Når noen fortalte meg alt som var gæærnt i livet deres, helt ærlig, så var det jo trist. Men samtidig kjente jeg den himmelen som alltid er i katastforeområder. Et ødelagt liv som blir lagt fram helt ærlig. Flott, egentlig. Nå kan en jo komme videre?

Låta fikk meg til å skjønne at jeg er redd for rus. Den fikk meg til å klamre meg til det som ga meg håp. I andaktene på ungdomsklubben var det nok av historier som snekkersønnen som gikk rundt blandt dem som levde på skyggesida og satte dem fri. Særlig om de la alle korta på bordet for ham.  Jeg klamra meg til håpet om ham. Jeg gjør det ennå...