Fjortisen som VILLE ha el-gitar,

Hvis tankene mine i tenåra var ei rund bløtkake, ville et støkke tilsvarende tredjeparten handla om musikkutstyr. MINST! Musikken som nagla oss tenåringer på 70-tallet krevde krevde utstyr. Det var som om interessa ble til en usynlig hensynsløs rytter på skuldra våre som tok fra oss den sunne fornufta og piska oss fram.

Vi ble nesten som komikere.. Komikere?  Ja, som komikere... En komiker er en som fortsetter og fortsetter der andre ville ha gitt opp, det... Slik ble vi, ihvertfall jeg..

Da jeg var 11, hadde ei snill tante skjønt åssen det lå an, og gitt meg ”Gitarboken” til jul. Lettlest tynn sak med en glisende Svein Finjarn på omslaget. Ingen norsk rockegitarist gliser bredere den dag i dag! Her var han ung med 60-talls moptopsveis og en lekker rød Gretsch-gitar. Forfatteren var en svenske; Claes af Geijerstam. På 60- og tidlig 70-tall en kjent rockemusiker. Midt på 70-tallet var han lydmann på de store Abba-turneene, men dagens svensker kjenner ham først og framst som en gråhåra Idol-dommer.

Jeg bladde fort fram til kapitlet som het ”El-gitaren” En kjapp guided tour gjennom en spennende verden. Endelig kunne jeg lese åssen dette vidunderet virka! Ord som Stratocaster, Telecaster, Les Paul, Fender, Marshall, Vox og wahwah, ble en del av dagligtalen min....

En Fender Stratocaster kosta rundt 4000 kroner på den tida. Jeg fikk ei postanvisning på 25 kroner av bestefar min hver bursdag. Da ville det ta 160 år å få den strat’en... I tillegg fikk jeg noen femmere og tiere av klassekompiser som kom pynta i bursdagsselskapet mitt, da. . To kroner til kino og tre til bussen innimellom, joa det kunne forekomme. Kanskje det bare ville ta 80 år da?

Fikk liksom ikke følelsen av at det var penger å hente i heimen. Klær og sko jeg skulle ha måtte IKKE koste noe større. Skulle helst være plukka fra en restekurv. Aller helst skulle det være arva. Ting som far min eller søstera mi var lei av å bruke, for eksempel.

Men så greide jeg å spare litt. Ei annonse i et ukeblad frista meg: Lucky Seven orkestergitar! Billig! Jeg studerte bildet i annonsen. En kul langhåra kar spilte på en gitar som var mørk ytterst mot kantene og ble lysere inn mot midten. Gitaren var tynn og hadde en cutaway makan til Les Paul-gitarene. DEN gikk vi for!

Det var ikke like moro da den kom. Ut av den brune bølgepappeska pakka jeg ut en lett gitar i finér. Den så kul ut. Men var vond å spille på. Fingra begynte å blø...Vond å stemme reint. Trekket i fake-skinn gikk i stykker første gang jeg brukte det. Håndtaket røk og gitaren seila i bakken. Men det gikk bra. Den var ihvertfall solid om ikke anna. 
En annen gang ble jeg påkjørt av en fyr på spark bakfra mens jeg gikk og bar den. I neste øyeblikk lå jeg oppå gitaren på en hardfrossen brøytekant. Hverken gitaren eller jeg hadde skrammer etterpå nå heller, så ok, den tålte juling, men det var også det hele..

Så må den usynlige rytteren ha piska meg. Jeg VILLE gjøre den til el-gitar.

Til 14-årsdagen kom det litt ekstra penger. Kanskje nok til en gitarpickup? Ingen sjappe på Lillehammer hadde noe slikt. Måtte til byen der alt fantes som vi mangla og der det virka som livet swingte:

Hamar..   Der fantes ei musikksjappe med utvalg, jeg spurte meg fram dit. De hadde ihvertfall lydhullpickups.

Vel hjemme fant jeg to tomme whitespirit-flasker i verkstøyskapet. Tok korkene av dem. Malte dem røde, limte på gitaren under strenga, limte pickup’en oppå der. Da kom den nære nok strenga til å fange lyden skikkelig opp.

Laga en output av en jackhunnplugg. Ja, nå var det en el-gitar. Far min hadde lånt en Tandberg-båndspiller. Den kunne brukes som forsterker.

Jeg hadde fått et høyttalerelement av bestemora mi. Og bytta til meg et til av en kompis mot et pingpong-sett. Bandkompis Bobben laga ei frontplate til meg på sløyden som han trakk i lilla stoff. Jeg fikk ei gammal vinmonopolkasse av søstera mi. Snekra dette sammen til et høyttalerkabinett. Jeg har den ennå.

I jobben min møter jeg mange fjortiser som drømmer om å bli gitarhelter. De har alltid fått ei startpakke til jul eller bursdag. Helt brukbar gitar og forsterker. Kjenner jeg blir glad inni meg når jeg ser det.

Drømmen fortsatte å piske meg. Det fantes ei stund tre instrumentsjapper på Lillehammer. I en av dem jobba en lun trivelig kar fra Skåbu som het Ingeman. Han gjorde visst ALT for å få varer som ikke kosta skjorta inn i butikken. På denne tida betydde det italienske gitarer og basser som så ut som Fender og Gibson. Billig i pris og kvalitet.... Men for meg var alt samma for dyrt.

Derfor ble det mange turer innom her. Prøve prøve prøve prøve..... Og så kjøpe et plekter til to kroner.....

Da Ingemar så meg i butikken sin, spillende på en av de utstilte gitarene for entenogfemtiende gang smilte han, så kom det et sukk: ”Ru’sku’ nå visst ha vore æigar tå æn slik æn du!”......

Ja, jeg sku' nå visst det........