Komplisert konfirmantinnskriving....

En bønn til deg som leser:

1:

IKKE les innledninga som sjølskryt. Jeg gjør ikke denna jobben aleine, jeg er en del av et team. Og kollegaene mine er flinke.

2:

IKKE les fortsettelsen som bitter sutring, slik er det ikke meint.

3:

Bestillinga mi er: Om dere som leser oppdager ungdom som blir behandla slik som i denne historia, så blir jeg glad om dere reagerer. Melder ut til foreldra at detta her er unormalt… Så enkelt…

I kveld har jeg hatt konfirmantinnskriving. Det er like flott hver gang. I dag var det i Tune kirke.  Rart med den kirka. Den ligger liksom på en bakketopp og troner over et uendelig hav av kjøpesentre på Tunejordet. Tårnet kneiser optimistisk over hele greia og sier liksom: “Jeg biter meg fast uansett hvor mye shopoholikere dere blir. Jeg har stått her i 100 år og vil stå her lenge ennå om dere trenger meg!”

I dag var det mange som gikk forbi Stopp og Obs og hva disse sentrene nå heter, og kom til oss. 75 nye konfirmanter i følge med foreldra sine. Det er alltid litt rart med nye konf’er rett etter at vi har gjort ferdig et intensivt konfirmantår.

 Vi ser på en måte ikke at "gamle" konf’ene har vokst mange cm i høyden og blitt mye mer voksne i løpet av året. De er blitt mye mer modne inni seg, og vi har blitt så godt innarbeida med dem. Og har funnet ut at vi liker oss så godt sammen med dem. Jeg trur egentlig det bare hadde vært gøy om de fortsatte å komme til gruppesamvær rett etter skoletid, hehe. Men de skal ikke det....

 Det er de nye konf’ene som gjelder nå. De kom med hver sitt utfylte påmeldingsskjema med to vedlagte bilder av seg sjøl. Noen av gutta har allerede rukket å bli litt mandige. Noen er bare gutter. Noen er høye, noen er lave, noen er litt “jeg forstyrrer vel ikke?!?!?” Noen er mer frampå og røffe. Noen jenter har bleika håret, andre har farga håret svart.

Noen av gutta har skaterklær, noen av jentene er mer rocka. ALLE er som de er fordi de jobber med det store spørsmålet som gjærer inni dem: “HVEM er jeg?”

Alle så tillitsfulle og høflige. Noen av hjelpelederne våre kom også. Herlige mer voksne kule ungdommer som presenterte seg for konf’ene og hjalp oss praktisk med innskrivinga.

En god følelse å stå der og vite åssen konfirmantåret blir. Det blir gruppesamvær etter skoletid. Det blir presentasjonsgudstjenester. Det blir ungdomsgudstjenester. Det blir masse kreativt slitsomt arbeid med temagudstjenesten. Det blir mye jobb med KN-aksjonen. Det blir noen fine rørende konfirmantgudstjenester til slutt. Noen av dem melder seg kan hende på minilederkurs neste høst.

Slik er konfirmantinnskrivinga hos oss nå.

Men HVER ENESTE gang jeg gjør detta her får jeg et lite flashback…. Noe drar meg tilbake i tid. Reisa blir stadig lenger. Jeg tåler den heldigvis bedre og bedre. I førsten tok den nattesøvn og humør men det var før. Men åkkesom, jeg dras tilbake til september 1975. Fra et skjult tilholdssted kommer han fram, den 13-åringen jeg en gang var. Det er som om jeg ser ham for meg. Han hadde langt hår med myk fall, glatt ansikt og enten ei mellomblå eller ei rosa skjorte som  begge var begynt å bli for små. Ei olivengrønn cordfløyelsbukse kjøpt på salg. Eller ei utvaska olabukse etter mora si. Da måtte han ha på seg en gammal litt lang pologenser som skjulte den klønete reparerte buksesmekken.. Et par flate litt umoderne sko. Syklende på en altfor liten kongeblå “Trygg” guttesykkel. Uten gir. Men som han noen år tidligere hadde forsøkt å style opp med speedometer, reflekser, speil, skvettlapper, horn pluss pluss. Ikke like mye stas nå mer, det var blitt for barnslig det derre..

En stille framferd og ettertenksomme øyne.. Hva han drømte om? Sjekk de andre blogginnlegga mine, hehe :-)

Han skreiv dagbok hver kveld i mangel av noen å betro seg til. Hormonene eksploderte like kraftig inni ham som i andre gutter på samma alderen. De gjorde alle jenter så pene og spennende.  Og hjertet hans banka for lyse jenter, mørke jenter, runde jenter, slanke jenter, pratsomme jenter, stille jenter, alle slags jenter. Men han var redd for å vise det for tydelig, tenk om det plaga noen av dem? Måtte ikke skje….

Ja, detta var altså meg. Denne ettermiddagen starta på samme måten som alle de andre ettermiddagene. Middagen var spist som vanlig. Første vinflaska åpna som vanlig. Så knerta mora mi nummer to, det var visst noe med å ta en "sup" for å gå fra bordet med rødvinssmak i munnen og så måtte hun ha enda en skvælp "for fordøyelsen", som hun sa... Jeg hadde oppdaga én fordel: Nå besvimte hun enten på sofaen eller i senga si i minst to timer, da fikk jeg fri fra leksemas en stund.

Så var leksene gjort. Ikke noe fritidstilbud denna dagen, men jeg måtte ut. “Stikker bort til Ole eller noe slikt”, ropte jeg inn i stua. Jeg så ikke så mye av foreldra mine som satt der, tobakksmog’en lå allerede tjukk… Hørte et fjernt “Å?” til svar, smatt ut, lukket døra, heiv meg på sykkelen og tråkka bortover Sigrid Undsethsvei.

En vanlig ettermiddag, trudde jeg…

Eller? 
HVA I HULESTE ER DET SOM SKJER?!?!?!?!?!?!?  
Eh, asså, klokka er seks på ettermiddagen, men overalt hvor jeg snur meg så ser jeg folk fra klassa mi og parallellklassene. Marsjerende målbevisst over jordene, langs fortauene og gangstiene mot skolen?!?!?  Akkurat som om klokka var halv ni på morran?!?!?! Mangla rett nok folka fra 7. og 9. klasse, da, de var ikke der. De hadde heller ikke sekker på ryggen, men hver sin konvolutt i hånda?!?!?  Hva i heiteste er det som foregår?!?!?!?!?  ALLE veit visst noe som jeg ikke veit?!?!?!?

Den første jeg spurte, var Leif i klassa mi. Mørkhåra muskuløs kar og ledertype. Leif alltid foran, de andre gutta bak….  De brune øya hans ble nå til to svære spørsmålstegn. Sjølsikkerheta hans ble visst blåst vekk av spørsmålet jeg overøste ham med. Nesten før jeg var kommet bort til ham: "Leif, HVA SKJER?!?" “Men nå skjønne’ je ikkeno’, veit du ikke detta’a?!?!?”, kom det usikkert.

Jeg ble utålmodig nå, “Veit HVA?!?!?” Så sa an: “Vi ska'ra på slik konnfirmantinnskriving, ska’ra' dæ' du å’væ'?”

Konfirmantinnskriving?!?! Var jeg i ferd med å gå glipp av noe jeg hadde gleda meg til?

Hvorfor visste ikke jeg det? “Hva har du i konvolutten?” spurte jeg Leif. “Dåpsattest vel, stod at vi sku' ha mæ dæ'ama!”

Kjente jeg ble helt stiv og matt. Bakken jeg stod på begynte å gå rundt. Magan ville plutselig kvitte seg med fiskekakene og potetene, virka det som?

Oh oh.. Tid for action: “Ser deg seinere!!!” ropte jeg til Leif, heiv meg på sykkelen og tråkka det forteste jeg makta hjem. Pusten var brukt opp da jeg storma inn i stua. Røykteppet gjorde ikke saka lettere, men til slutt fikk jeg hiksta fram: “J-jeg (host) måehha eh dåpsattest(pustpes) det er eh(host) konfirmantinnskrhihiiving nede (host)på skolen nå, jeg må forte meg!”

Mora mi så meg ikke i øya en gang. Hun tok et solid drag av sigaretten, en grådig slurk av vinglasset og sa “Nei!”
Ikke et slikt nei som er tydelig og artikulert. Nei’ene hennes i slike tilfeller var en kort komprimert og sammentrukket strupelyd, men jeg var ikke i tvil om betydninga.

“Hva?!?!? Skal jeg ikke det?!?! Skal jeg vel?”

Hun så meg ennå ikke i øya. Stirra intenst på kryssordet hun hadde holdt på med hele dagen, og gjentok strupelyden. …

 “ÅFFER SKAL JEG IKKE DET?!?!?!?”

“Du er for umoden, du skal vente et år!!!”

Jeg trudde ikke mine egne ører. “Altså, det ER jo for dem som går i 8. klasse?!?!?” Men mora mi holdt på sitt. Hun påstod at en egentlig skulle være 16. Og at konfirmasjonen i kirka nå var altfor tidlig og at det var et toskete påfunn av “pop-psykologer”.. Og uansett var jeg ikke moden nok ennå.

“Men jeg VIL NÅ!!!!” , ropte jeg. Men så fikk jeg bare som vanlig høre at hva er dette for slags snakk av han som hadde lovet å være “mamma sin lille gutt” hele livet? Det var i grunnen første gang det gikk opp for meg at kjærlige varme ord kunne bli klamme og manipulerende. Ord som var blitt sagt til meg som 3-åring sittende på fanget hennes, fikk en nifs og skremmende klang når de ble gjentatt ti år seinere…

Jeg kjente at alle kreftene forsvant ut av kroppen. Jeg fikk noen grusomme fantasier om alle de andre på klassetrinnet mitt i konfirmantkapper, med gaver i hendene. Og meg sjøl sammen med alle de barnslige gutta som gikk i 7. nå… Og VAR jeg umoden? Jeg som satt stille i alle timene, svarte alle lærere høflig, gjorde leksene, gikk pent i gangene. Jeg hadde IKKE klatra på taket i friminuttene, IKKE smugrøyka, IKKE herpa pulter, IKKE skribla stygge ord på do, IKKE smugtitta på jentene i dusjen, IKKE lagt tegnestifter på stolen til noen lærer. IKKE bråsnudd meg og kløpet jenter straks læreren snudde ryggen til. Umoden? JEG?!?!?!?!  Kjente at jeg ikke holdt ut.

Jeg så på mora mi. Hun halvvegs lå på sofaen. Fortsatt røykende og drikkende. Ustelt på håret. Ustelt t-skjorte og cordfløyelsbukse. Ansikt som var blitt mye mer herja bare de siste åra.  Lukta gammal tobakk og veit ikke hva. Forfall…  Far min som bare satt i lenestolen sin og var intenst opptatt av avisa og ikke hadde noen meining i det hele tatt. Skulle de derre bestemme over meg nå?!?! Hvis de skal det, så er ikke jeg Ole Jens mer, bare et tomt skall!!

Ble stående og tenke litt på hva jeg hadde opplevd med dem siste året. Far min hadde hatt hjerteinfarkt året før. Mora mi hadde innbilt meg at hvis jeg ikke gjorde ALT som hun sa, så ville det ergre far min og så kunne han bli sjuk igjen. Da var det ikke sikkert at legene kunne redde ham. Det hadde visstnok legene sagt. Så alt måtte være helt perfekt. Jeg måtte ikke lage lyder på rommet mitt, for det tålte han visstnok ikke. Da kunne han dø.

Vi hadde forsøkt å komme oss på sommerferie, men far min sa han fikk angst for å reise. Han var visstnok fryktelig svak, påstod mora mi. Vi ble hjemme. Sjøl syntes hun sommeren på Lillehammer var for varm. Hun la en madrass nede i kjelleren, henta seg noen vinflasker og noen bøker og der nede ble hun resten av sommeren. Vi fikk greie oss som best vi kunne der oppe i 1. etg….. Hun forsøkte å overtale søstera mi til å ikke ta en sommerjobb hun fikk. Far min begravde seg i arbeid på kontoret nede i byen fra tidlig morran til langt på ettermiddagen. Påtok seg noe ekstragreier for NRK som gikk over flere dager.  Det orka han?!?!? Rart….. Men han stakk i hvert fall til meg noen beskjedne slanter til en is om jeg stakk huet inn i "hulen" hans.... Men disse "almissene" for at han skulle få bedre samvittighet makta ikke å rette opp det gærne.  Det holdt nå... 
Jeg kjente at nå rant det over for meg. 
Nå var det nok!

“Jeg går ned og snakker med presten og hører hva han synes, fordi detta her synes jeg høres rart ut, og jeg skiter i hva du sier!!”

Så tråkka jeg alt jeg orka ned til skolen. Løp opp trappa til gymsalen. På denne tida hadde vi ikke egen kirke. Gymsalen på ungdomsskolen ble gjort til kirkerom hver søndag.

Jeg henvendte meg til den første presten jeg så, og framførte ærendet mitt. På denne tida hadde prester, lærere og leger fortsatt bare etternavn. “Du må snakke med Skjerve om det der” fikk jeg høre. Skjerve hadde grått tjukt krøllete hår, litt stor mage og snille øyne. Rundsnippskjorte og mørkegrå cordfløyelsdressjakke. Han stod og forsøkte å stokke påmeldingene i ei pen bunke da jeg kom bort til ham.  Han hørte på historia mi med stadig mer vidåpne øyne og økende hakeslepp. Så sa han “Si til moren din at undervisningen vår er beregnet for 8.klasse og at om du venter et år, vil du oppleve den som veldig barnslig, jeg anbefaler at du skriver deg inn nå!”

Jeg sykla hjem og gjentok det han hadde sagt. En sokneprests ord gjorde visst inntrykk på ei mor som opprinnelig var prestedatter og framheva det hver gang sjangsen bød seg.

Jeg lurer på hva ekspeditrisa hos “Stribolts eftf. Bok & Papir” tenkte da jeg kom etter skoletid neste dag for å kjøpe “Mer enn du aner” som konfirmantboka het. Gleden lyste av meg. Det var kan hende ikke helt vanlig?

Gleden over å ha satt foten ned gjorde noe riktig med meg. For ei stund var alt inni meg enig om at jeg ikke eide problemene til foreldra mine.

Jeg hadde fått litt penger av bestefar min. Jeg kjøpte ei plate jeg hadde ønska meg lenge: “Not fragile” med Bachman Turner Overdrive. Det var liksom noe med den som var slik jeg ville være, tenkte jeg. Bare tittelen: IKKE skjør eller sårbar. På omslaget var det et bilde av ei vanvittig solid trekasse som var bolta sammen. Oppi den lå det maskindeler i stål som virka uslitelige. Og det stod “Not fragile” på sida. Tittelkuttet starta med at bassen spilte et elegant riff aleine. Tunge sinna gitarer og trommer la seg på, og så kom den røffe vokalen. Riffet gikk gjennom hele låta, jeg liker den godt den dag i dag. Det var som om røffe elegante tunge rockemusikken slukte meg opp. Som om jeg et øyeblikk i fantasien ble slik som typene i bandet. Ikke sårbar men med en mur mot galskapen hjemme rundt meg. Nydelig å være inni der!!!!

Her kan du høre'n: http://www.youtube.com/watch?v=t-7bQ1SI3wk

På skolen ble det plutselig bare gøy. Jeg hadde starta med tysk. Grudd meg fryktelig fordi søstera mi sleit med den. Men alt som kule snille tysklærer Granum sa, satte seg fast inni meg. Alt jeg sa høyt på tysk i timen fikk stemplet: “glimrende”

Øvingene med amatørteateret ble plutselig kjempeartige. Jeg fikk venner der. Ove og Ragnar som likte å diskutere med meg. Kule artige Unni som hadde et smil, et skulderklapp og en god bemerkning til alle. Ei jente de kalte Annebet spilte søstera mi i det stykket vi satte opp, som forresten het “Hertugen og rottefangeren”

Meg øverst til venstre. Jenta i grønn kjole, Unni, sendte meg detta bildet etter mange og tredve år. Takk!!

Ei venninne av Annebet begynte å dukke opp på alle øvingene. Hun hadde brunt småkrølla halvlangt hår, og et smil som gjorde meg til gele. Inger het hun. Vi hadde hatt øvingene i Gamle Banken, nå skulle vi rydde ut og jobbe videre i Maihaugsalen der vi skulle framføre stykket. Alt skulle ut. Det ble til at Inger og jeg bar et garderobestativ sammen. Kjente det ga meg elektriske støt. At det kunne være så spennende?!?! Men det var Annebet som måtte forklare meg at “jeg trur hun er forelska i deg, om du ennå ikke har skjønt ALLE de hinta hun har gitt deg?!?!” Unni tok meg fatt og bearbeida meg en hel kveld slik at jeg til slutt turde å gi Inger en klem.

Jarl Goli spilte hovedrolla her. Var visst første rolla han hadde detta her. Han hadde skuespillertalent, det så vi. I denne rolla skulle han også spille blokkføyte. DET fikk han jobbe med, men det gikk, det gikk....

Kjente at et sammensatt byggverk holdt meg oppe. Bestod av trua på en Gud som holdt meg fast. Som bokstavelig talt skrudde av en ekstra vond klump i magan min en gang etter at jeg fortvila hadde bedt lydløst om hjelp….

Så var det ungdomsklubben, så var jeg DJ på Holme fritidssenter to kvelder i uka, så var det teaterøvingene som nå tok mer og mer tid. Så var det skolen som var gøy, så var det gjengen jeg plutselig ble en del av. Vi som ikke var “in” hadde fester sammen støtt. Hjemme hos hverandre. Koste oss skikkelig.  At noen ble forelska i meg var også en input. Det var lett å stå opp om morran. Livet var så herlig, måtte ikke misse noe!

Men hvorfor var jeg som jeg var? Hvorfor ble jeg meg? Åssen skulle jeg bli? Til bursdagen min den høsten fikk jeg litt mer penger og kjøpte ei plate med Joe Walsh som het “So What”

 Ei av låtene het County fair, og den ga meg ikke fred. Jeg spilte den om att og om att og frøs på ryggen. Fikk ikke helt tak på den. “Jeg’et” i låta finner et frasegslengt puslespill. Prøver å sette det sammen og finner ikke alle bitene. Det vil ta ham resten av livet å finne ut om det bare er et puslespill. Men han ser at det skal være et bilde av en markedsplass med boder,  karuseller og masse folk. Så sier han mellom linjene at det kan være han sjøl dette handler om. Puslespillet er bare tilsynelatende et bilde fra mart'n. Egentlig er det livet hans. Han finner ikke alle bitene av sin egen sjel..
Litt symbolsk det derre. Vi blir aldri helt kjent inni oss sjøl. De fleste bitene av sjela vår er ting vi har opplevd. Og av og til blir de igjen der det skjedde. Enten på marten som i denne låta eller andre steder.

Her kan du høre den. http://www.youtube.com/watch?v=drj7jIoImjM

Jeg var glad i foreldrene mine, men de manipulerte og løy. Det er ikke lett for en 14 åring å takle. Jeg viste dem at sjukdommen deres ikke skulle styre meg. Jeg viste dem at jeg hadde guts til å ta egne valg og fylle tida mi med meiningsfulle ting. Jeg hadde venner. De burde være stolte synes jeg… Og 2. mai 1976 ble jeg konfirmert i Lillehammer kirke sammen med alle på klassetrinnet mitt………                          (foto: O.Synnes, Mesna foto)

et par måneder etterpå. Det kan kanhende ikke kalles planking, men det var moro lell (foto: Sigurd Kjærandsen)