neste band: Fæm fyrer uten ved, men med pågangsmot...

Bakgrunnen:
For meg som var barn i 60-åra og tenåring i 70-åra opplevdes 80-åra som rare reint musikalsk.

Ikke noe av det det gamle gjaldt lenger. Musikken famla og lette. Skulle du slå an, var første bud: IKKE lag noe som låter slik det låt før!!

I denne settinga presenterte Tom Mathisen og Kari Svendsen  nye videoer med nye band i programmet ”Videotek”. Plutselig slo de til med en norsk video som hadde tydelige røtter i det urnorske og i rocken slik vi en gang kjente den:  Den starter med nærbilde av en kar i skinnjakke som synger ”Je vil ha fri, shubiudua shubidua” med mye ekko. Kameraet zoomer ut. En uendelig stabel av bilvrak kommer til syne. En gitarist med dress, hatt og langt hår drar et rockabilly-riff med mye ekko på mens han shaker med knærne. De andre i bandet står delvis oppe hver sin vrakbil, delvis foran, en av dem sitter inni en amerikaner. Fyren på trommer har også dress og hatt. Fakeleopardskinn på jakkeslagene og spisse sko.  Langt lyst hår og litt stor nese. De drar igang. Ei låt som swinger noe sinnsykt. Rockabilly, det var nesten glømt. Vi hadde noen år bak oss der alle danseband måtte spille ”Johnny B. Goode”, men det var ikke det samma. Og sangen gir ikke rom for tvil, disse kara er fra Toten og er stolte av det. ”Sitte’ her på trappa vente’ på’a Marta, såmmå gamle læksa, hu ha’ glømt att væska”.. Geniale rim! En gitarsolo som ender i et break. ”Er’e slutt nå’a, Eldar?” rekker trommisen å spørre for de drar igang andre verset. Låta slutter med samme breaket som etter første vers og trommisen spør: ”Nå er det full slutt, Eldar?” De kaller seg for Vazelina Bilopphøggers. Plutselig snakker alle om dem. 

Videoen kan du se her:

 https://www.youtube.com/watch?v=40WW5bxysc4
Jeg får etterhvert vite at denne gruppa ble danna på restene av ei gruppe som het Baiage. Jeg kjente pianisten der. Han var en glad herlig fyr som het Jan Erik. Jeg kjente ham fra diverse tensing-arrangement. Jan Erik var rake motsetninga av meg. Derfor likte jeg ham så godt. Kjøpte moped og blodtrimma den. Naboen, som også var lensmann, bare smilte når han så Jan Erik kjøre på den. Fikk jeg ihvertfall høre...  Seinere forklarte han meg: "Je kjøpe' en Opal' i året og je gir ta prinsipp ældri mær hell tusen kroner for dom" ....Noe av den innstillinga prega Vazelina også, virka det som..

Så begynte en rar periode: ”Eh er DU en av gutta i Vazelina?!?” ble jeg spurt. Da Eldar Vågan spilte i filmen ”Fifty Fifty” tok det helt av. ”Var det du eller bror din som spilte der? Det var bare SÅ likt deg, asså!” Jaja, jeg likna kanhende litt?

Så kom den sprøe ideen, husker ikke hvem som kom med den, vakk'e meg....
Tida gikk. Jeg starta på sykepleierutdanninga på Diakonhjemmet. Møtte 24 jenter og gutter noen år yngre enn meg, stort sett. ”Høst-86” het vi offisielt.  De virka så lette å komme i kontakt med. Jentene i gulrotfarga eller turkise skjorter, vide bukser som endte midt på leggen og bustehår. Gutta var som klipt ut av MacGyver med hockeysveis. De som brukte briller hadde visst funnet dem på samme sted som Åge Aleksandersen hadde kjøpt sine. Diskré modeller uten innfatning var IKKE greia da... Vi var fem gutter på kullet. Det gikk opp for meg at ungdomstida mi kom til å få et uventa ”ekstranummer”. Jeg likte alle på kullet og gjør det ennå. Var helt uten noe band nå. Litt sårt.. Så var det velkomsfest. Det var tradisjon på Diakonhjemmet, ihvertfall på sykepleierutdanninga: 2.semesterfolka skulle ønske 1.semester velkommen med en heidundrande fest i kantina på skolen. Hadde hørt mye fæle rykter om disse festene, men ingen av dem stemte. Ikke sjokoladepudding servert i bekken tilsatt brekkmiddel og avføringsmiddel. Ikke drinker med kjemisk svineri som ga oss blå urin dagen etterpå. Ikke ydmykende øvelser med å drikke cocktails blanda av sildolje, terpentin og diesel før en skulle krype gjennom et rør fullt av gjørme og råtten fisk som ga en stakkar klaustrofobi, slik vi hører fra andre høgskoler.  Det var bare masse sketsjer fra scena og mye musikk. Ertesuppe servert i pussbekken. Vi fem gutta satte oss litt for oss sjøl i kantina dagen etterpå." Ja nå har vi blitt ønska velkommen" sa jeg. "Om et halvt år skal vi ønske et nytt kull velkommen, hva gjør vi da?"

"Jo, jeg synes vi skal gjøre noe skikkelig gøy når det blir vår tur på nyåret!” Han som sa dette het Lars. Han hadde lys lugg med litt krøll, et spillvåkent ansikt og virka som om han ville gjøre 100% skikkelig alt han påtok seg. Han tilføyde: ”Jeg spiller litt gitar, vi må finne på noe!” Blikket mitt vandra ned mot gulvet, traff den brune skoleveska hans. Den var full av vanvittig morsomme karikaturtegninger. ”Det bor mye i han der”, tenkte jeg.

”Tenk om vi gutta kunne ha vårt eget band!” sa han plutselig etter å ha svelget siste biten av rundstykket sitt. Jeg spilte ballen videre til de andre: ”Spiller dere?” Morten kunne noen grep på gitaren. Esben spilte fløyte. Iver kunne sikkert synge om det var behov, mente han. Noen hadde hørt ”Surfbrætt” på radioen. En el annen sa: ”Kan vi ikke prøve å være Vazelina?!?!?” Fra da av var vi helt besatt på den ideen. Jeg kjente ansvar for å dra ting litt ned på jorda. ”Husk at vi må ha komp og flerstemt sang, ikke bare lett det derre!”

Å bli Vazelina bit for bit:
a) Sangharmoniene
Vi starta med sangen. Neste dag tok jeg med jeg gitaren på skolen. I lunchpausa trøkte vi oss inn på hybelen til Iver. Jeg kjørte gjennom ”Gi meg fri i kvæll” og sa til dem: ”Nå må dere synge den gjentagelsen, altså vente’ på a’Martha, vente’ på’a Martha, og dere må sjøl finne over og understemmer!” Den tok de! Det låt flerstemt og reint. Gøy!

b) Typene i Vazelina anno 1986:
Men hvem skulle være hvem? Vazelina var fem typer med hvert sitt særpreg.

1.     

  Viggo som sang. Rødt hår, kraftig stemme og snakka ustoppelig mellom låtene. Spilte også trekkspill og trompet. Jeg huska ham fra div danseband jeg hadde sett.

2.       Johnsen. Han lyse som ikke har faste oppgaver. Han sang backingvokal, noen ganger elegant i falsett. Han spilte sax og keyboard litt innimellom. Likevel var det Johnsen folk så på. Noe med mimikken og dansinga. Det ante meg at han var den mest geniale av dem og at det ville bli vrient å etterlikne ham.

3.   Eldar Vågan. Gitar som han var avsindig dyktig på, shaking med knærne, duckwalk og sin egen måte å kommentere på: Se alvorlig ut og si ting sakte. Utheve hvert ord og avslutte alle setningene med ”kænn’n si” På en slik måte at folk hylte av latter...

4.    Høgger’n sjøl på trommer. Lyst langt hår, han ble framstilt som om han ikke kunne spille, skjønner ikke hvorfor, han kan jo faktisk spille trommer!!! Har noen tørre kommentarer innimellom. Velta innimellom hele settet som den reineste Keith Moon.

5.       Rune på bass. Sa aldri noe, men spilte suverent. Rocka med hele seg, tok hatten av seg og kjemma sleiken, satte hatten på plass og spilte videre.

Jeg tok rolla som Eldar. Lars fikk den krevende rolla som Johnsen. Iver hadde rødt hår og fikk være Viggo. Morten var høy og mørk og ble Rune. Esben het i det minste Paulsen til etternavn og skulle være Høgger’n. Vi fikk heller prøve å låne en lys parykk til å dekke det korte mørke håret hans...

Iver lærte seg ”Gi meg fri i kvæll” og ”Ferje over Mjøsa” utenat. Lars ga meg hakeslepp når vi øvde. Han virka så skikkelig til vanlig men som han kunne slippe seg løs. Vrikkinga og shakinga satt som et skudd, koringa også. Fikk en følelse at han ville ta rollefiguren sin best. Morten ville gjerne lære å spille på bassen. Han kom ut til meg en lørdagskveld mens Mariann var på seinvakt. Over en bit ferdigpizza greide han å ta til seg noe av det bassen gjør på den ene låta ihvertfall.

Esben ga opp å lære seg tromminga. Vi spilte inn trommekomp på kassett som bare fikk gå samtidig med at vi andre spilte. Men dette gjorde hele greia fryktelig krevende. Vi måtte være 110% konsentrert når tapen satte igang. Vi fikk lånt oss noen hatter og dresser.

c) Gutta synger dialekt, greit å vite noe om den, lell?
Jeg ga dem et lynkurs i Totendialekt. Det holder ikke å bare si ”je” og ”itte” ....

 Noen av l’ene er spisse med tunga inntil fortenna i underkant. Hør når en totning uttaler ”Opel” Det blir ”Opal’ ”

På Toten har de det som Sylfest Lomheim ville kalt ”Stavelsesbærande l og n”

Sagt enkelt: Om den nevnte Opelen tilhører en totning vil han eller hun kalle den: ”Opal’ min”  

Noen substantiv forandrer seg i tillegg under bøying:

”En mænn, mænn’, flære karer, ælle kara”..... Got it?

"stagefright", men det kunne jeg spart meg:

Dette skulle være et av mange innslag da kullet mitt skulle ha velkomstshow for de nye studentene litt uti januar.

Men det var detta her vi snakka om. Og som fikk meg til å svette kraftigst og hjertet til å banke hardest når vi framførte det. Vi har det på video og jeg greier ikke å se det opptaket uten å kjenne det stresset jeg husker at jeg hadde. Jeg hadde som vanlig påtatt meg altfor mye. 

Nervene i helspenn... vi skulle starte. Frode, typen til ei av jentene på kullet skulle kjøre lyd. Jeg møtte blikket hans og det sa ”KRISE!!!!” Han fant ikke trommekompet. Litt om og men, så kom vi igang. Trampeklapp etterpå, pjuh!

Skoleavisa skreiv om festen vår, og dette innslaget ble framheva.

Vi meldte oss kollektivt inn i fanklubben:

Nå kan vi det, synd å gi seg nå!
Festen var over. Tida gikk. Vi ville gjøre detta her mer! Vi ble invitert til sommerfesten til noe bondeungdomslag av alle ting. Dette skulle skje på vikingskipmuseet på Bygdøy. Vi øvde inn flere låter. Vi lånte PA-anlegg på skolen. Iver pakka alt stashet bak i den gamle Lada stasjonsvogna si. Så lukket han bakdøra litt for fort. Han så ikke at et hjørne av det ene Pa-kabinettet stakk ut. Det traff bakruta. Den hoppa ut og bakdøra bretta seg....  Nå så Lada’en ut som om den hørte hjemme på høggeriet ihvertfall. Vi måtte bare avgårde. Vel framme oppdaga vi at festlokalet hadde store skyvevinduer som gikk ned til bakken. De stod åpne. Vi utnytta uhellet for alt det var verdt. Vi fant en stilig måte å åpne showet på: Vi hoppa inn baki den maltrakterte Lada’en, stakk hodene ut, Iver rygga bilen helt inn i lokalet. Det var sikkert forbudt... Vi hoppa ut og gikk igang.

Seinere skulle vi framføre showet for konfirmanter i Skøyen kirke. Jeg ville ha noe ekstra. Jeg ringte til kompisen min Ole som er statsansatt oppfinner. Jeg bestilte en forsteker som tar fyr. Det fikk jeg.

Siste gangen vi hadde showet vårt var på en kulturkveld på Diakonhjemmet. Midt innimellom seriøse kor, en strykekvartett og ei jazzgruppe. Malplassert, men vellykka. Nå hadde vi fått med en kar som het Erik som hadde vært heltidstrommis. Og en kar som het Arnt på bass. De dro lydig på seg Vazelina-munduren og ble med. For første gang låt det helt riktig. Men nå hadde tida gått. Nå ble det yrke og familie som gjaldt de neste åra. Men musikkhobbyen kom fram igjen. Trust me

Etterord:
Mange år seinere. Jeg skulle ordne med annonse for bandet mitt i Bluesnews. I håp om flere spillejobber. Hadde noen spørsmål, ringte redaktøren. Ei stemme i andre enden sa: "Ja, det er Rune Endal!"
"Oisann tenkte jeg, bassisten i Vazelina, jo?!?!?"
Jeg framførte ærendet mitt, fikk svar på det jeg lurte på. Så kom det:
"Var det du som hadde noe opplegg der dere imiterte Vazelina?"
Rødmende svarte jeg ja. Han syntes det hørtes artig ut. Jeg sa: "Tenk at jeg har lært opp en fyr til å være deg!" Vi lo godt begge to.
Hvis vi bare tenker: "ånei, kan'ke det, gåkk'e det" og ikke tar sjangser, DA blir vi til STØV!!!! Det vil ikke jeg!!