neste band......

Neste band:

Jeg var bltt 17... Jeg sang i Salt, Lillehammer tensing.  Javel, tensing, spør du kanskje, hva er det?

I dag er menighetsfolk glade når et tensingkor finnes i menigheta deres. I 1972, da det hele starta opp, ble det oppfatta som et jordskjelv da et tensingkor plutselig skulle synge på en gudstjeneste...

Jeg ble med i dette koret noen få år seinere. Det var der vennene mine gikk. Hver onsdag på gamle ”Søndagshjemmet”

Et svært hus i sveitserstil med avskalla maling og dører som ikke satt ordentlig fast i karmen sin. Som lukta gammalt inni.

Det var orkesteret som var drømmen da.  Jeg hadde sett flere begynne der. Uten å kunne noe større. Så ble de flinke.  Det var en god skole. Den ville jeg gå på!

Men når ble det plass til meg? Orkesterfolka var så flinke. Men plutselig  en dag var det ingen på bass?!?!?

Dirigenten på den tida var ikke blandt dem som hadde starta koret. "Svenn" var fra en av nabobyene, og var utdanna i musikk. Smilende og trivelig.  Nå stod han, onsdag etter onsdag og dirigerte koret med bassen hengende på seg. Han elska det instrumentet, men lydene som kom ut av forsterkeren når han spilte, kom i klaser som snubla på veien ut.  Der ute levde toneklasene sine egne merkelige kortvarige liv på sida av resten av musikken. Før de døde hen uten særlig håp om å bli huska for ettertida....

Koret fikk nok. ”Skaff noen til å spille på den greia der, pliiis!!” Jeg smilte og sa: ”Jeg er her jeg!! ”

Så fikk jeg lov!! Under over undere!!!  Første låta vi skulle øve inn het ”Waymaker” Enkelt og tøft riff på bassen. Jeg skulle innlede. Kompisen min Ole, som også var i orkesteret, hang seg på med gitaren sin. Så kom trivelige Randi på pianoet og Geir på trommene, han var blitt virkelig god med tida, stødig fin rytme. WOW!!!!! Det var som om noen helte hjernen min full av sprudlende skummende champagne. Som rant nedover i ryggmargen , fant veien til magesekken og derretter ned i hvert sitt bein.  Som om noe anna tok over. Jeg kjente ikke at jeg spilte lenger. Bare hørte den herlige lyden, trøste og bære, var det SÅ gøy å spille i band når de andre kunne det de skulle gjøre?

Jeg kjente ikke at beina berørte bakken resten av kvelden. Og den natta lå jeg oppgira og våken i senga til det grydde av dag....

Våren gikk. Noen låter var krevende. Catcha dem ikke helt med en gang..
En lørdag stod plutselig Svenn og ringte på hos meg. Ville inn og snakke med meg. Han starta med en lang innledning full av ”eh” og ”asså” Innimellom kremta han.

Saka var: Det hadde kommet en stjernebassist til byen. Den beste i distriktet, fikk jeg høre. Nå ville Svenn ha ham inn i orkesteret, for denne fyren var gammal tensinger.

Magan kjentes plutselig som om jeg skulle ha spist for gammal mat i svære mengder.

Men ok, jeg kunne bli rytmegitarist, jaja så ble jeg det, da.....

”Svenn drømte om å gjøre dette koret til Norges beste tensingkor” sa en som kjente ham til meg for noen år sida.... Hmm... Jeg for min del hadde de siste åra hørt opptil flere tensingkor som låt mye proffere enn vårt. Sky Sing fra Stavanger, f.eks. De låt som profesjonelle plateartister på scena.. Eller Praising på Hamar eller Response på Gjøvik. Skikkelige kor det også.. Jo jo, lykke til!!

På neste øving var denne proffen på plass. En mann i 20 åra som så meg rett i øynene. ”Hei, jeg heter Claus!” Jeg hadde da et navn jeg også.  Han smilte varmt og omsorgsfullt. Snakka til meg med en av de snilleste stemmene jeg hadde hørt.

Det datt ut av meg en fleip: ”Så det er du som har tatt fra meg drømmen min om å bli bassist?”

Ooops.... hva har jeg gjort?!?!? Øynene hans ble triste, NEI!!! Kunne jeg ikke passa kjeften?!?!?!
"Eh unnskyld, jeg viste ikke at jeg tok plassen fra noen, ble bare bedt om å komme, jeg!?!?" Så ble han litt mer bestemt: "Jeg har behov også, livet mitt er litt slik for tida"  Oisann, tenkte jeg, han kan ha gode grunner for å være her..

Nåja, det ble mange øvinger nå. Med basspill som fikk orkesteret til å låte bra. For første gang på lenge...  Jeg lærte noe om samspill, trur jeg.  Men jeg kjente spenninga hang i lufta, ikke godt...

Det gikk mange år.... Jeg slapp familiehemmeligheta mi ut i lyset: Jeg er alkoholikerbarn!

I mellomtida hadde Claus sluppet ut sin: ”Egentlig er jeg kvinne og heter Aase!” Hun har stått fram i offentligheta og blitt intervjuet av ”Viggo på lørdag”

Så møttes Aase og jeg etter mange år og hadde en god prat. Spenninga løsna og slapp taket.

Aase er et av de største menneskene jeg kjenner.

Men når jeg møter henne nå for tida,  kommer jeg alltid på den kludrete måten vi ble kjent på. Forkludra av noens drøm om å dirigere Norges beste tensingkor....