Noen likte det jeg sa i kirka i dag. Hvorfor? Veit ikke. Men jeg veit at jeg liker Maria Budskapsdag...

Som vanlig gikk det opp for meg at "Preknen min er altfor lang!!" Som vanlig kutta jeg litt ned. Som vanlig hadde jeg skrevet hele greia på forhånd.

Dette stod i manuset mitt. Synes ikke sjøl at det er så spesielt, men her er det nå:

Så lenge menneskene har eksistert, så har vi vært noenlunde like inni oss. Men når historier har blitt skrevet ned, så har den f.o.f. Handla om menn.  Kvinner har liksom bare vært ikke-personer.  Blitt holdt tilbake, holdt tause, holdt i gang med husarbeid, graviditet og barnefødsler. Holdt i fra å stemme. Holdt for å være lekre seksualobjekter en kan erobre og legge ned. Noen meiner at kvinnene skylder dem tjenester. Det er ofte ei forklaring voldtektsforbrytere tyr til under avhør. Hvis ikke de sier at det var kvinnens «skyld» da.  Det er 100 år sida dere kvinner fikk stemmerett. Det er 52 år sida vi fikk den første kvinnelige presten i kirka vår. Det ble sett på som uhørt. En hadde massevis av «gode bibelske» grunner for å ikke ordinere kvinner. En praktikumskulling av meg ble første kvinnelige pastor i den evangelisk-lutherske frikirke. Ikke uten motstand.

Vi teologene, vi som flittig blir beskyldt for å «ikke lese Bibelen som den står», vi har faktisk sett hva som står: Mennesket ble skapt. SÅ ble vi mann og kvinne. Uttrykket «tok et ribbein av mannen og skapte kvinnen, er et gammalsemittisk uttrykk for absolutt likeverd. Men: Menneskene vendte seg vekk fra Gud. Vi fikk et syndefall. En av konsekvensene var at kvinneundertrykkinga kom inn i verden.

Og den er massiv. Virker umulig å slåss mot. Fordi vi har blitt med på den. Til og med lest den inn i Bibelen.

Fortellingene fra kvinnene sjøl, er det ikke mange av.

I dag har vi plass til ei slik fortelling. Maria er hovedpersonen. Noen meiner at evangelieskriveren Lukas var den første som tok seg tid til å snakke med Maria. Vi veit ikke om det er riktig, men en kan tenke seg det når en ser hvor god plass Lukas gir Maria i evangeliet sitt. Når påskedramaet starter hører vi ikke noe om Maria. Men når Jesus blir korsfestet, står hun plutselig der. Hvorfor? Hun er fortsatt bare i førti-åra, antagelig. Bor kanskje fortsatt i Nasaret. Er trolig blitt enke, ettersom vi ikke hører om noen Josef.

Har hun levd fredelig og greit hjemme i Nasaret noen år nå? Har hun stått opp hver dag og stelt seg sjøl og huset? Nå er hun antagelig aleine. Enke, ungene store og har flytta hjemmefra. Lever sine egne liv. Er Maria blitt ei stolt og engasjert bestemor? Kommer barnebarna hennes løpende mot henne når hun kommer på besøk? Kaster seg i armene hennes og roper «BESTEMOR!!» Finner hun på artige ting sammen med dem? Leiker? Lærer hun dem å sy eller veve? Går de og fisker?

Lager de god mat sammen? Veit ikke, men jeg håper det.

Men på en måte er ikke Maria som andre damer. Folk møter henne med respekt og litt undring. De har ikke glømt sønnen hun fødte. Det var rare omstendigheter rundt det derre. Voksne folk i byen husker ennå at hun fortalte at hun var blitt gravid på en merkelig måte. Før hun hadde etablert seg med Josef hun var forlova med.

Det gode navnet og ryktet hennes stod i fare. Barndomsvennene hennes husker godt hvor bekymra de var for henne da. Andre kvinner som ble gravide i utide ble steina i hjel. Men venninna deres Maria hadde plutselig bare vært borte en dag. Noen gjetere fortalte dem at de trudde det var henne de hadde sett reise avgårde sørover mot Jerusalem grytidlig en morgen. Ja, hvordan så hun ut, jenta dere så?, hadde de spurt. Og de skjeggete gjeterne hadde beskrevet så godt de kunne. Jenta med det blå sjalet, eselet som hadde lunta ved sida av henne med full oppakning på ryggen. De beskrev nøyaktig hvor gammal og høy de antok at jenta var, de beskrev ansiktet. Jo, det ER henne dere har sett, kunne venninnene hennes konstatere.  Så hadde hun født denne sønnen utafor hus og ekteskap. Så måtte hun bort igjen. Ryktene om den desperate kong Herodes som vil myrde alle guttebarn hadde nådd dem. De flyktet gjennom Negev-ørkenen. Ingen vei, ikke vann….Ingen lov……

 

 

 

De bodde en periode i Egypt. Så kom de hjem. Maria, Josef, gutten som nå gikk sjøl. Jesus het han.

Folk i byen hadde sett at gutten vokste til. Om han var aldri så snill og lydig, viste han klart at planen hans var ikke å være en sønn for henne. Familien til dette guttebarnet inkluderte flere enn Jakob og Judas, de brødrene vi kjenner navnet på. Når denne gutten snakka om «familien min» meinte han alle mennesker. Jesus hadde blitt voksen. Først hadde Josef lært ham tømrerfaget. SÅ hadde Jesus satt i gang virket sitt.

Hadde vært i hjembyen sin også, blitt møtt med undring og skepsis.

Men alt som Jesus gjorde MÅ jo ha vært snakkisen når folk møttes. Jeg vil tru Maria har vært godt oppdatert om hva denne eldste sønnen hennes gjør til enhver tid.

Hva har denne nå godt voksne Maria hørt? Noe fikk henne til å bryte opp og dra til Jerusalem denne påska. En uggen magefølelse som bare mødre kan ha? Følelsen av å ane at noe skummelt er på gang?

Kanskje har nabokoner kommet løpende og ropt fortvila: «Maria!! Nå tar de sønnen din til fange i Jerusalem!! Yppersteprestene sier de vil drepe ham!»

  Har Maria hørt sin egen sønn fortelle at dette skulle skje? Disiplene hadde hørt ham si dette mange ganger, men hadde fortrengt og benekta. Det har hun også hørt. Noe som ikke gir henne fred, får henne til å gjøre noe som hun husker godt at hun gjorde for drøyt 30 år sida også: Pakke opp eselet for langtur. Dette er et sprekere esel enn det hun pakka på forrige gang. Maria eier mere nå. Mere klær, og varmere tepper.  Men når hun traver av sted på den støvete veien som med litt velvilje kan kalles hovedgate i landsbyen får hun vonde flashbacks hele tida.  Angstklumpen er den samme som den gangen. Da hun først hadde skjønt at hun faktisk var gravid ble hun som sagt redd. Så hadde Maria hørt at kusina hennes Elisabeth også var gravid. Det var en plan med en sammenheng det derre. Hun måtte bare avgårde og snakke med Elisabeth Uvissheta om hva som venter der framme gir henne fysiske smerter. Akkurat som den gangen..  Kommer hun i det hele tatt til å finne sønnen sin i live når hun kommer inn til byen? Og det er det samme barnet som er årsaka. Da som nå. Slitt seg oppover de lange bratte bakkene mot Jerusalem uten å kjenne seg i form til langtur. Da som nå. Etter 30 år er turen enda mer slitsom. Den gangen hadde hun noen til å ta imot henne da hun kom fram. Den mye eldre kusina Elisabeth. Elisabeth er ikke her lenger. Tårer renner nedover kinnene hennes når hun kjenner hvordan hun savner Elisabeth og savner tida da alt var i orden.

 

Hvor skal hun bo nå? Maria tenker ikke så langt. Hun har mer enn nok med å komme fram i det vanvittige mylderet. Massevis av folk er på vei inn mot byen. Ridende, gående kvinner barn menn, selgere, soldater, alle slags folk. Masse snakk fremmede språk. Alle skal inn til hovedstaden og feire påske. Den kjempestore festen til minne om utvandringa fra Egypt.  For Maria blir det et uutholdelig kaos. Bråket inne fra bakgården der Det Høye Råd holder til gir henne en følelse at «Der er han» Og det stemmer. Hun får se sin egen sønn tatt til fange. Utsatt for en parodi av en rettssak. Dømt til døden. Må selv bære korset sitt til retterstedet utafor byen. Spikra opp på korset. Hånet og gjort narr av. De 12 mennene som Jesus har omgitt seg med orker ikke mer. De stikker, en etter en. Maria møter en annen Maria hun har kjent ei stund nå: Maria Magdalena. Til slutt står Maria og Maria Magdalena der. Ser på Jesus som dør etter ufattelige smerter. Skjønner vi mannfolk åssen det er å se sin egen sønn slik? Som en har kjent sparke i magen, født med vanvittige smerter, lagt til brystet, sunget for å få til å sove?

Når Jesus sier: Det er fullbrakt, og dør på korset? Når de tar ham ned, steller kroppen hans, bører ham ut av byen og legger ham i en gravhule de har fått låne, hva da? Hva tenker Maria? Sjokket, smerten, skuffelsen over disse disiplene som plutselig ikke er noe å regne med. Det blir kveld denne fæle fredagen. Natta faller på. Det blir lørdag og sabbat. Hvem trøster Maria nå? Maria Magdalena kanskje? Kvinnene holder rundt henne. Tørker tårene hennes. De kommer seg gjennom denne dagen også.

Maria, mor til Jesus er ikke en av dem som går ut til grava på søndagsmorgenen for å plante blomster.

Men Maria får også høre de fantastiske nyhetene om at Jesus er gjenoppstått fra døden.

Hva tenker hun nå? Har hun enda en gang kjempa med tvilen? akkurat som for 30 år sida? Var løftet til engelen til å stole på? Var det en frelser hun skulle føde? Nå har hun vørt trygg på at det stemte i mange år, men nå? Kan hun tro at det ER sant?

Maria fikk kjenne på tvilen. Og fikk oppleve at truverdigheta hennes ble trukket i tvil

I NT lærer vi et nytt ord: apostel. Det brukes om øyenvitner til Jesus. Som Jesus sjøl gir et oppdrag, og ei definert målgruppe å formidle budskapet til. Den første navngitte personen som oppfyller disse kriteriene er faktisk en kvinne. Maria Magdalena møter den oppstandne Jesus på påskedag, får oppdraget med å fortelle til de andre disiplene.

Sakte går det opp for Maria at nå er oppdraget fullført. Det som engelen hadde kommet og kunngjort henne for litt over 30 år sida. Hun skulle føde en frelser. Nå har frelseren gjort oppdraget sitt.