Alle voksne uttalte
”ungdomsgjeng” med frykt i stemma. Waist of time. Gjengen min var en
ungdomsgjeng. Det ble vi omtrent samtidig som vi ble konfirmanter. Og hvis vi
gjorde noe feil så var det å være altfor snille mot foreldra våre.
Eller gjøre for lite for å
selge oss inn som forbilder. Ja for det synes jeg vi var, egentlig. Vi hadde
ikke vedtekter, men den uskrevne lova var klar: Vi var en gjeng for dem som
ikke var ”in”. Og som vi kosa oss sammen. Vi hadde fester støtt.
Vi var sammensatt, her er
”medlemmene”:
-Per og Yngve som hadde gjort
livet så surt for meg i 6. klasse. Men den evnen til å tilgi som tenåringer
har, den burde vi lære av. Slik skal det gjøres. Jeg så rett og slett de gode
sidene deres tydelig og trivdes ihop med dem. De gikk fra ”Sjefene for de
dårlige tider” til å bli nærmeste venner. Jeg har altså god erfaring med å ta
imot tryglende bønner om tilgivelse. Og strekke ut åpne armer. Fordi: DA er det
plass for meg også! Meg og de dårlige sidene mine, for det har vi alle. Så kan
vi være gode venner.
-Så var det Kåre som hadde
vært så vanvittig populær før, jeg veit ikke hva som hadde skjedd nå. Noe var
forandra med ham. Han holdt seg til oss nå.
Ikke var han høy på pæra
lenger heller, tvertom.
Men jeg så at han av og til
hang sammen med gjengen til storebror sin og noen andre. De var en god del
eldre enn Kåre. Da bestemte de. Da ble det ikke alltid slik Kåre ville. Særlig ikke
når de hadde moro av å skjenke ham full.
Noen av dem utnytta at Kåre
alltid hadde penger. Da stod de plutselig inne på rommet hans tidlig fredag
ettermiddag. Og lokka ham med billige plater for å finansiere helgefylla. ”Sjå
her, omtrent ikke spellt asså, og du får’øm for halv pris!” Platesamlinga til
Kåre vokste på denne måten. Men ikke nødvendigvis med den musikken han helst
hørte på. Han hadde gjennomtenkt musikksmak.
Det hendte at jeg spurte Kåre
på mandags morran: ”Gjor’du i hælja’a?” Noen ganger så han ned, satte opp et
kunstig smil og sa ”Je var mange rare stann, je” Da visste jeg: Nå har han vært
med dem igjen. Det har vært gøy for dem. Ikke for Kåre… Antagelig endte hele
greia med at han måtte tørke opp spyet etter dem. Gadd vite for hvilken gang….
Var nok bedre sammen med oss,
da.
-Så var det Sigbjørn. Som
hadde kommet flyttende fra Hardanger midt i 6. klasse. Mobba og gjort narr av
for dialekta og det røde håret. Og fordi det var mange følelser inni ham enkelte
øyeblikk. Skulle ikke dialekt, rødt hår og følelser være lov, liksom??! Det
gjorde godt å se at han slo seg til ro sammen med oss. Da viste han seg fra
beste side og var ordentlig kamerat.
-Cathrine som kjente seg
utafor, men hvorfor? Smilet var stort og mye i bruk. Hun klemte dem hun likte.
Hun gjør det som voksen også. Hun ble av og til erta fordi hun var høy. Var hun
høy? Når jeg møter henne nå, møter jeg ei helt normal dame. Hun hadde følelser
inni seg noen ganger. Men det fortalte hun. Derfor ble vi trygge på Cathrine.
Vi visste hvor vi hadde henne. Antagelig var hun hakket ærligere og mer direkte enn oss andre.
Vi som altfor lett pakka inn det vi kjente inni oss. Men uansett: Det var når
Cathrine var Cathrine at jeg syntes hun gjorde seg best: Cathrine snakka nemlig
ALDRI stygt om noen. Noe å tenke på….
-Emma som hadde kommet
flyttende fra Skedsmo i 7. klasse. Husker ennå første dagen hennes på Smestad.
Først kom smilet, så kom latteren, så kom sjølve Emma med halvlangt mørkerødt
hår. Vi gutta likte henne for å si det mildt. Den derre nyhetas interesse var
over nå, men vi syntes hun var ei alle tiders jente. Hun ville helst henge i
hop med oss.
-Så var det Beate som gikk i
7. klasse. Hvorfor var hun utafor? Snill, artig, alt i orden med Beate.
-Ingvild som alltid bare satt
stille og ikke sa noe. Jeg visste ikke hva Ingvild tenkte. Jeg visste ikke
sikkert åssen stemma hennes låt. Men jeg visste at Ingvild var en av oss..
-Kari Mette som brukte kreftene på lekser og ikke gjorde noe av seg
ellers. Hun var luft for dem som var "in" God kvalifikasjon til medlemskap i gjengen vår.
-Gro, som også var et år
yngre enn oss. Men hva var problemet med henne? Hvorfor var hun utafor? Jeg så
ingen problemer. Blid og utadvendt var hun.
-Kusina til Gro, Siri, som gikk
på Hammartun ungdomsskole nede i byen, som også støtt holdt seg med oss. Yngve
likte å danse med Siri. Da måtte han alltid låne kammen hennes og gre henne
mens de dansa. Siri hadde langt lyst hår. En time, to timer, Yngve ble ikke lei
av å gre henne. Han dansa og gredde sakte og følsomt. Ingen hadde mer ryddig og
nygredd hår enn Siri på slutten av en fest. Jeg likte at slike sider var lov å
vise i gjengen vår, husker jeg.
-Sigrun som hadde kommet
flyttende fra Follo i 7. klasse, og som ofte ga meg følelsen av at hun var lei
seg. Jeg veit ikke hva som eventuelt var iveien. Men noe veit jeg: Hun var bare
snill. Og sammen med oss virka det som hun kosa seg. Slappa av. Nøt å se oss
fylle sofaene i stua hennes. Prate og spise snacks sammen med oss. En av oss.
Ja det var hun.
Og festene gikk på omgang
hjemme hos hverandre. Første gangen var vi nokså klassiske fjortiser, husker
jeg:
Slokke alt lys, og ende opp
parvis bak sofaene.
Jeg turde ikke gjøre så mye, sjenert som jeg alltid har vært. Beate som havna sammen med meg visste råd: Hun
pekte på Kåre og Emma som nå bare var delvis synlige i mørket borti hjørnet.
Men kysselydene var ikke til å misforstå. Ikke budskapet til Beate
heller:”Dessa der har’e artig!” sa hun og så meg intenst i øya. Da måtte jeg
følge opp.
Så ble det et utall av fester
med mere lys på og sofaer som ble brukt mer slik som sofaer er meint til. Vi
bare dansa og prata.
Ungdom og rus? Fantes andre
steder, joda vi hørte om det. Angikk ikke oss.
Fine gjengen, rett og slett.
Vi fikk et navn også. Det kom
som ei spontan utblåsing fra en eller en eller annen vi møtte i byen tidlig på
lørdagskvelden en gang. På vei ned til Siri som bodde nede i Grønstadgate. Vi
kom akkurat ut fra ”Thor Bergseng & Co” på hjørnet av Storgata og Jernbanegata,
med poser fulle av brus og snacks da disse orda falt: ”Der kjæm jaggumei
Suppegjengen! Ska’rekk ha fæst att, nå’ra?!?! Hærlighet, dekk ha’ jo fæster
STØTT, jo!?!?” Det hørtes litt sårt ut.. ”Suppegjengen”? Jaja, et navn var kanskje
greit å ha?
Da jeg skulle feire
15-årsdagen var det min tur til å ha fest.
Jeg dro inn i stua det lille
jeg hadde av lydgreier. Her skulle det bli musikk. Ordna istand mat og
støvsugde. Rydda vekk alle ekle askebegre fra stuebordet. Ingen av oss
røyka. De gamle lovte å holde seg vekk
fra stua, og de holdt løftet.
Og så kom gjengen. De hadde
spleisa på ”The roaring silence” med Manfred Mann’s Earthband. Den var akkurat
kommet i platesjappene. Og stod øverst på ønskelista mi. Jeg har den ennå. Hva
skal jeg si om den plata? Jo: Magiske øyeblikk som står i kø.
Husker mye god prat. Mye
musikk. Mye forsiktig dansing. MYE følelse av at ”Jeg er blant venner, disse
her liker meg virkelig”
