Tenk dere 2000 år tilbake i tida. I byen Nasareth. Det er grålysning. De få gatene som finnes der er fortsatt mørke. Den lille landsbyen sover. Gjetere i lange kapper driver saueflokkene brekende gjennom hovedgata.. Brekinga gir gjenlyd i de gråbrune husfasadene. Gjeterne og saueflokken har bygatene for seg sjøl. Dyra skal ut på markene. Men nå ser de noe uventa: Ei jente i lang blå kappe runder hjørnet. Hodet godt pakka inn i et sjal, slik at ikke sanda som alltid fyker i vinden ute på slettene skal bli plagsom. Jenter er da ikke aleine ute på denne tida av døgnet, hva skjer?!?? Tenker en av gjeterne. Eselet til denne jenta er pakka for langtur. Nattelufta er kald, sommeren er ikke kommet ordentlig ennå. Sjalet skjuler det meste av det lange svarte håret hennes., men ikke alt. Ansiktet røper at dette er ei ung jente, langt igjen til 20-årsdagen. De blå øynene pleier å være glade, men ikke nå... Maria, som hun heter, pleier å gå lett, med rett rygg. En av de skjeggete solbrune gjeterne ser henne og tenker: ”Hva er det med henne? Hun ser litt plaga ut, og så reise av gårde på denne tida av døgnet?? Aleine?? Rart!”
Maria har ikke opplevd morgenkvalme før. Nåja, mor hennes og andre kvinner har forklart at dette er helt normalt i førsten av svangerskapet, og at det vil gi seg. Ja vel, normalt, men ubehagelig..... Kvalmen er ikke alt, den klumpen i magen består av andre ting også. Det har hendt så mye bare den siste tida. Det er ikke lenge sida det meste var enklere enn nå: Tidlig opp hver morgen, lage frokost, rydde i huset, veve tepper, handle mat på markedet, forberede seg på å bli kone. Hun er nyforlova. Josef er en del år eldre enn henne, men han er en flink snekker. Og så snill! La gå, de kommer aldri til å bli rike, det veit Maria, men Josef kan lage sengene og stolene de trenger, han får nok av snekkeroppdrag, de skal greie seg.
Livet har vært så enkelt. Så har dette merkelige vesenet bare stått der plutselig. Ingen som banka på, ingen dør er blitt åpna, han bare stod der plutselig likevel. Ingen lampe var tent, og likevel lyste det rundt denne personen!?!?
Maria var blitt redd først, men så merka hun freden som strømma ut av dette litt lysende vesenet. SÅ skjønte hun: Slik ser en engel ut. Maria visste hva en engel var: Ordet engel betyr budbringer.
Og denne engelen har noe å fortelle: Maria skal føde en sønn. Maria protesterer litt: ”Hallo!! Du, hvordan skal det gå til?? Jeg har da ikke vært sammen med noen mann!?!?!?”
Men engelen svarer at for Gud er alt mulig. Hun får vite at sønnen skal hete Jesus, og at han skal bli frelser for alle folkeslag.
Maria er ikke helt som andre jenter. Hun har brukt mye tid til å gjøre noe som liksom ikke passer seg for kvinner: Hun har prøvd å lære seg mange ting som egentlig er forbeholdt menn. Sette seg inn i Lova profetene og skriftene. Lytta intenst når det har blitt lest fra dem i synagogen Spurt og gravd... Og merka seg alle svar hun har fått. Dette var egentlig bare for menn. Men Maria har ikke noe sans for det derre at menn skal være så mye mer verdt. Hun kjenner seg minst like intelligent, og hun har lest i vei. Hun kjenner skriftene godt nå. Derfor gjør det noe med henne når engelen sier at ”for Gud er alt mulig”. Fortellinger om Gud der Gud bryter naturlovene, dem er det mange av. Naturlover, de gjelder for alt som Gud har skapt. Ikke for Gud sjøl. Gud står heva over det som han har skapt, har Maria tenkt noe ganger. Og dette som stod at det skulle komme en frelser en gang, jo, de profetiene kjente hun godt. Men eh altså, skal JEG føde denne kongen?!? Maria fryser på ryggen og faller på kne i takknemlighet. Så sier hun ærebødig: ”Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt!” Når hun ser opp, er ikke engelen der mer. Det ligger heller ikke fjær igjen i rommet….
Maria vil så gjerne gjøre oppdraget sitt, men det er ikke lett. Her og nå koster dette mye mer enn det smaker…….Så var det den vondeste utfordringa hun hadde hatt noen gang: Å fortelle til Josef at ”jeg skal ha barn”. Hun hadde gitt opp finne det ”riktige psykologiske øyeblikket” som noen kalte det. Hun hadde sagt alt sammen rett ut til ham, neste gang Josef kom hjem til henne. Josef skjønte først ikke dette med engelen og at Gud sjøl lot et under skje. Han trudde først at Maria som han elska så høyt forsøkte å bortforklare at hun hadde vært utro. Misforståelsen var oppklart nå, Gud sjøl hadde hjulpet henne med det også, men når Maria lukker øynene, ser hun fortsatt for seg de inderlig såra øynene til Josef. Å gjøre ham vondt er det siste hun vil. Så er hun redd for folkesnakket, det vil jo synes at hun er gravid... Folkemeninga kjenner hun: Jenter gjør bare IKKE slik før de er godt og skikkelig gift!!!! Om de «kommer i uløkka» som de sier, så blir det virkelig ulykke. De blir steina i hjel om de ikke kommer seg i sikkerhet. Men hun må stole på Guds hjelp der også.
Maria trasker av gårde langs den støvete sandveien som kanskje kan kalles hovedgate mens angsten og kvalmen konkurrerer om hvem som kan plage henne mest….Utover den støvete landeveien som slynger seg gjennom landskapet og blir borte i det fjerne….. Eselet lunter ved sida av henne. Åsene i øst er blitt rosa av sola på vei opp. Nå og da må hun stoppe og brekke seg... Men hun må av gårde. Opp til Jerusalem, der oppe i høydene der slektningen hennes Elisabeth bor. Hun bare MÅ snakke med Elisabeth nå! Hun har fått vite at Elisabeth også skal ha barn. Hun skal få et barn som skal fortelle folk om at Jesus skulle komme. Nå må de bare snakke sammen. Det er en sammenheng her som Maria ikke får helt taket på.
Det er langt å reise. Bakkene oppover i fjellene er drøye. Maria er sliten. Hun er bare ei ung, litt spedbygd jente. Vanligvis pleier hun å legge seg på kne og drikke av bekkene som risler nedover skråningene ved sida av veien her og der, men nå er hun ikke sikker på om hun er tørst i det hele tatt, men både hun og det lille livet som spirer i magen må ha næring, det veit Maria.
Matpakka smaker heller ikke som den pleier, bitene vokser i munnen......
Flere tunge slitsomme timer seinere ser hun stedet hun skal til, langt borte. Fjellet som blåner i horisonten. På denne avstanden ser hun ikke bygningene som kryper oppover fjellsiden, men når en kommer nærmere ser en de gråbrune firkanta husene oppover langs de bratte gatene. Huset til Elisabeth og Sakarja er litt større enn de andre, lett å kjenne igjen. Bak huset deres kneiser det store templet mot himmelen. Beina er såre, Maria har aldri kjent seg mer sliten i hele seg…. Og den ekle angstklumpen i magen vil liksom ikke slippe taket..
Hun ser at det ryker av pipa. Det lukter mat helt ut på gata utafor huset til Elisabeth og Sakarja. Hjertet banker hardere og fortere når hun banker på den store tjukke døra i solid eik. Elisabeth sjøl tar imot. Ansiktet til Elisabeth har linjer som røper at hun er mye eldre enn Maria. Håret under det svarte sjalet, har fått tydelig gråskjær. Men øynene til Elisabeth lyser. Elisabeth legger hendene på skuldrene til Maria, ber henne med inn. Men orda til Maria setter seg litt fast foreløpig. Det ligger så mange følelser i lufta akkurat nå, og hun er så sliten både i kroppen og tankene. Elisabeth legger armene rundt Maria, og gir henne en varm velkomstklem. Da slipper den kolossale spenninga og angstklumpen løsner. Da velter følelsene opp i ungjenta Maria for alvor. Det er så godt å bli holdt rundt av snille armer. Maria hikster og rister av gråt. De blir stående lenge. Elisabeth holder rundt Maria og gir henne den tida hun trenger. Hun tørker tårene til Maria. Gråten stilner. Maria setter seg ned i den gode sofaen i stua til Elisabeth.
Maria smiler litt usikkert, fortsatt rød i kinnene og øynene: ”Eh, jeg glemte visst å hilse pent på deg, vi tar det nå, vi!: ”Vær hilset, Elisabeth”
Elisabeth rykker til der hun sitter, tar seg til magen. Barnet
der inne sparker, kraftig. Hun kjenner også at en kraft farer igjennom henne
som hun aldri har kjent makan til før. Plutselig kjennes alt mye mer trygt, og
det er som hun skjønner mye mer, som om noen har fortalt Elisabeth hva hun skal
si. De kan ikke forklare, men de er en del av Guds egen plan. Det er visst bare
slik.
Disse to kvinnene blir sittende og
synge lovsanger i stua der. I visshet om at de skal få være med på noe stort. Det
hadde nok ingen kvinner i dette samfunnet gjort før.
Maria veit at i dette samfunnet betyr
privilegier også at en må ofre. Og hun finner fort ut at det gjelder henne
også.
Først står det gode navnet og ryktet
hennes i fare. Så føder hun denne sønnen utafor hus og ekteskap. Ryktene om den
desperate kong Herodes som vil myrde alle guttebarn når dem. De flykter gjennom
Negev-ørkenen. Ingen vei, ikke vann….Ingen lov……
Maria fornemmer helt sikkert de
vanvittige smerteskrikene fra alle småbarnsmødrene som opplever at guttebarna
deres blir drept på grunn av henne. Hun opplever at gutten vokser til. Om han
er aldri så snill og lydig, viser han klart at planen hans er ikke å være en
sønn for henne. Familien til dette guttebarnet inkluderer alle mennesker. Jesus
blir voksen. Setter igang virket sitt. Så går det slik Jesus hadde sagt så
mange ganger. Han blir tatt til fange. Utsatt for en parodi av en rettssak.
Dømt til døden. Spikra opp på et kors. De 12 mennene som Jesus har omgitt seg
med orker ikke mer. De stikker, en etter en. Til slutt står Maria og Maria
Magdalena der. Ser på Jesus som dør etter ufattelige smerter. Skjønner vi
mannfolk åssen det er å se sin egen sønn slik? Som en har kjent sparke i magen,
født med vanvittige smerter, lagt til brystet, sunget for for å få til å sove?
I NT lærer vi et nytt ord: apostel. Det
brukes om øyenvitner til Jesus. Som Jesus sjøl gir et oppdrag og ei definert
målgruppe å formidle budskapet til . Den første navngitte personen som
oppfyller disse kriteriene er faktisk en kvinne. Maria Magdalena møter den
oppstandne Jesus på påskedag, får oppdraget med å fortelle til de andre
disiplene.
Dette skjer i en kvinnnefiendtlig
verden. Bibelen lærer oss at kvinneundertrykkinga kom med syndefallet. Vi var
skapt HELT likeverdige, egentlig.
Kloden vår er ikke snill mot kvinnene.
De utgjør halvparten av befolkninga på kloden. De gjør 2/3 av arbeidet her. De
får under 1/10 av inntektene og eier under 1% av all fast eiendom...
Det er liksom så normalt å se ned på
kvinner. Vi har lest det inn i Bibelen også, og kalt det Guds ordning. ”Guds
ord forandrer seg ikke” er ei vending mye brukt både i denne og andre
diskusjoner.
Nei, det forandrer seg ikke. Men orda
om Gud som bruker kvinnene er så sanne og uforanderlige at de kanhende har
forandra oss, og gjort oss mer ydmyke for hva Gud faktisk vil med oss? Maria er
et forbilde. Historia hennes sier meg ihvertfall en ting: Gud kan bruke dere
kvinnene og gjør det helt på tvers av hvilke meninger som råder rundt dere!
