Alle andre prester er så treige, men DU er ålreit!

Ja, det får jeg høre innimellom...
Og hadde jeg vært ung, grønn og nyutdanna så hadde jeg kanskje gått på den?
Veit ikke...
Greia er:
Yrkestittelen vår gir folk følgende assosiasjoner: en litt stiv, kjedelig, teoretisk fyr. Ikke helt med i verden og ganske moralsk dømmende. Snakker i kjedelige intellektuelle vendinger. Du må ikke si banneord på fire bokstaver når han hører... Han har gjerne krøllete bilbukse og fiskebeinsmønstra dressjakke.


Men i virkeligheta da? Der er vi like sammensatt som folk flest. Vi er begge kjønn. Damer og menn. I 1961 ble den første kvinnelige presten ordinert her til lands. Noen av oss handler klær på Dressmann. Men noen av oss liker bedre å kjøpe psykedeliske klær på Camden Market. Noen av oss liker klassisk musikk, andre av oss digger progmetal.
Noen av kollegaene mine har opplevd at ekteskap kan ryke. Sjøl takker jeg Gud for at jeg har fått oppleve å feire sølvbryllup nettopp.
Vi har ulike meininger også. Jeg har kollegaer som er aktive i nettverket for homofile og lesbiske prester. Som må arrangere treff anonymt. Jeg har også kollegaer som har undertegnet "Carissimi-oppropet" Altså aksjonen mot homo-liberale biskoper.


Men vi er prester. Ordet prest kommer av det greske ordet "Presbyter" som betyr "eldste" altså den eldste i menigheta. I den tidlige kristne kirka var det dem som hadde lederautoriteta. Ordet "pastor" ble mye brukt om oss før. Det er latin og betyr "hyrde" I dag er pastortittelen mer og mer brukt på ledere i frimenigheter.


Det oppstod tidlig teologiske læresteder. Alexandria, Antiokia, Kappadokia og faktisk Jerusalem. Disse stedene hadde stor betydning i de par første århundrene.


Den romersk-katolske kirka betrakta etterhvert prestene som forvaltere av ord og sakrament. Og de anså ordinasjonen for å komme fra apostelen Peter. På 1500-tallet fikk en munk ved navn Martin Luther nok. Han syntes prestene hadde altfor høye tanker om seg sjøl. Reformasjonen bredte om seg. Nå ble prestene menighetsledere som skulle aktivere "det almenne prestedømmet" Det var sunt at vi ble dytta ned på jorda. Ja, for å gå må vi ha minst ett bein der...


Vi som er prester i den Norske Kirke i dag, har fått mye kritikk slengt etter oss. Men når vi ser gamle KLM-sketsjer som gjør narr av oss, så ler vi høyere enn mange andre.


Vi er stort sett rimelig ydmyke. Vi møter mange mennesker i alle slags situasjoner i livet. Som åpner seg for oss. Da legger de noe av livet sitt i hendene våre. Vi lærer av dette. Vi får respekt for menneskene. Vi lærer alle de rare sidene av livet å kjenne. Når vi møter mennesker så kommer nok denne ofte tause kunnskapen fram. Resultatet er at omtrent alle kollegaene mine får høre dette at "Akkrurat DU er en ålreit prest!"


Vi er uansett prester på forskjellige måter. Vi skal være oss og samtidig prester som aldri glømmer ta vi har avlagt et ordinasjonsløfte. På praktikum snakka de mye om "pastoral identitet"


Hvordan fant jeg identiteta mi?


Jeg var tenåring i 70-åra. I kjølvannet av Jesus-vekkelsen. Den fostra mange unge lederskikkelser. Som plutselig ble fascinert av makta det ga å veilede andre med Bibelen i hånda. "er du uenig med meg, er du uenig med Gud, og da går det bare én vei med deg...."
Jeg reagerte som en strikk på det fenomenet og syntes det var motbydelig.
Jeg ville ha kunnskap. Og autoritet til å lage et rom rundt meg med plass for andres famling, tvil, frustrasjon, søking, spørsmål, undring, refleksjon, utblåsninger og utfordringer.
Som 13-åring så jeg en film: "Nattvärdsgästerna" av Bergmann. Max von Sydow spilte en ung prest på landet. Folkelig og kul. Han skulle ha gudstjeneste ute på ei øy. En fisker skulle svippe ham ut med båten sin. Påhenger'n ville ikke starte. Fiskeren dro i startsnora igjen og igjen, og holdt på å slippe ut et av disse orda vi angivelig ikke skal si. Tilslutt sier presten "Säg du bara det lilla ordet!" Fiskeren smeller i, drar enda en gang i starsnora og påhenger'n starter..... Jeg tenkte: SLIK prest vil jeg være.
Gamleprosten vår på Lillehammer het Gunnar Bondevik. aner ikke om han var i slekt gamle statsministeren.
Dress, frakk, alpelue, snøhvitt hår. Snakka fint riksmål. MEN han så meg rett i øynene. Han så gjennom det lange håret mitt, den utslitte militærjakka, slangen jeg snakka med., musikken jeg hørte på. Han var interessert i MEG, fikk jeg følelsen av. Han levde ut gleden over å være frelst og satt fri. Med å se og høre på medmenneskene og gi dem tru på seg sjøl. Jeg kjente meg verdifull. Som et unikt menneske med et avtrykk av Gud inni meg. Med det lyttende vesenet sitt brakte han nok flere mennesker til Jesus enn mange av disse som suger seg på og skal manipulere deg....
Jeg tenkte: SLIK prest vil jeg være!


Gamle folk her på Kråkerøy husker ennå han som var prest her før krigen. Joachim Schiørn het han.  Jeg fikk høre om ham for første gang for noen år sida. Han var seg sjøl. I en slik grad at du idag kan lese om ham i ei bok om byoriginaler i Fredrikstad. Jeg fant den på biblioteket. Hvordan i huleste havna han i den boka?!?!?!?
Det skal ikke alltid så mye til.. Schiørn var en kraftkar. I ei tid da ingen bola seg og pumpa jern. Han var aktiv turner. Han kunne klatre opp stenger som andre måtte gi opp, han kunne gå på hendene lange veier.
Han gikk når han skulle noe sted. På gamle bilder av ham ser vi tydelig et par stilige boots stikke fram under prestedrakta. . De var sikkert dyre. De måtte ikke bli utslitt, så når han skulle langt, dro han dem av, slengte dem over skuldra og trava sorgløst og skoløst ivei. Det liker jeg også å gjøre sommerstid. Slik traska han omring blandt drankere langs bryggene. Satte seg ned og snakka med dem.
Fikk venner blandt dem.
Han brandt for ungdommen. Grunnla Tjellholmen Leirsted i Hvaler-skjærgården. Der er kona mi og jeg aktive i dag. Stiller opp når noe skal gjøres. Sørger for båttransport.
Enda et bra forbilde, og noe av fritida mi går altså med til  leirstedet som "Prost Schiørn" satte igang for noen generasjoner sida. Til våren skal alle konf'ene våre ut dit og det gleder jeg meg til.


Joda, jeg har forbilder.


Bjørn Eidsvåg da? Joa ikke et vondt ord om ham. Men jeg fikk tidlig lyst til å bli en rockeprest. Bjørn Eidsvåg fikk tidlig den "tittelen" men ER han rockeprest?
En konsert med Bjørn Eidsvåg er en sterk og nær opplevelse, men er det asskicking rock'n'roll?
Sitter alle og digger? Blir vi svette? Er lyden skrudd opp på "everything louder than everything else?" Står fjortisgutter foran scena og gjør håndtegnet Dio lærte oss? Nope....
Bjørn Eidvåg er den absolutt beste "singer/songwriterpresten" som finnes, men jeg har valgt å bli rockeprest... Bandet mitt er ute og spiller fra tid til annen. Slik treffer jeg folk som ikke går i kirka. Har mange gode samtaler på brune puber eller på mc-klubber...


Jeg har valgt å gjøre det på min måte. Og det er mangfoldet av kollegaer jeg har som gjør det mulig for meg.
Men er jeg ALLTID rocka og original? Slikt noe tar en fram når det passer, og demper ned når det ikke passer. Jeg fikk høre en gang: "Første inntrykket mitt av deg var da jeg sang i en begravelse der du forretta. DER var du som en hvilken som helst annen prest, rart å tenke på" Jeg likte den.......


Ja, slik prest er visst jeg....

så er jeg i gang.....

Jeg har blanda meg borti mange av dem... Lest enda fler. Ledd av noen. Blitt fascinert av noen. Blitt forbanna av noen,. Blitt vettaskremt av noen. Noen har jeg som sagt gått inn på og kommentert. Noen ganger får jeg en følelse av å ha fått et trivelig bekjentskap der ute i cyberspace. Andre ganger er det kanhende best vi holder oss i cyberspace. Jeg snakker om blogger. Flere og flere har sin egen. Ofte handler de om klær. Noen ganger om sterke meininger. Andre ganger om musikk. Nå måtte jeg bare opprette en sjøl. Kona mi har nettopp gjort det. Hun har allerede fått mye respons, og jeg oppdager henne liksom litt på nytt når jeg ser på bloggen hennes. Det er en god følelse.  Nå er det min tur....
Jeg er straks 50.... Vokste opp på Lillehammer i ei tid da en datamaskin i Trondheim lagde timeplanen vår på skolen. Ingen privatpersoner ville trenge data, ble det sagt. Datamaskin... Ordet vakte uhygge. Et taust umenneskelig monster som tenkte ufølsomme tanker som vi bare måtte rette oss etter.... Trudde vi... Nå sitter jeg med en av dem i fanget. Laptopen er følgesvennen min. Ikke en 100% pålitelig følgesvenn rett nok. Men svikter den, kjøper jeg en ny.
Når jeg har sørgesamtale med en familie som nettopp har mista en de var glad i, så har jeg denne laptop'en i fanget. Skriver ned det de forteller om avdøde. Redigerer sammen til et minneord, som jeg framfører i begravelsen. Uhyggen rundt data er vekk for lenge sida, og takk for det. Vi mennesker er instinktivt redde for alt nytt..

Jeg er prest i den Norske Kirke. Landets eldste firma. Kritisert fra to kanter. En fløy som er oppgitt over  oss fordi vi angivelig bare vifter med moralske pekefingre og holder kjedelige gudstjenester.
På motsatt side står en fløy som er oppgitt oss fordi vi angivelig er "liberale" og visstnok ikke "leser Bibelen som den står", liksom. Inni trykket fra disse to frontene lever, jobber og blomstrer vi prestene. Og alle de andre som jobber her.
Men vi ER her. Når folk får barn, skal konfirmere seg, gifte seg, eller når noen de var glade i plutselig ikke lever lenger, da kommer de til oss. Eller når livet til en eller annen plutselig har forandra seg til en serie omstendigheter som møter dem etter tur og klabber til dem så de ramler overende. Når et slikt menneske kommer til oss og vil prate, så er det en stor tillitserklæring. Vi avlaster helsevenenet en del, trur jeg...
Å være lønnet av staten for å gjøre dette, er en ære. Ansatt for å fortelle om den Guden jeg har trudd på så lenge jeg kan huske, det er spennende, det!

På fritida er jeg musiker.
Har ALLTID elska musikk. Som liten gutt ga jeg foreldra mine et sjokk de ikke kom helt over. Jeg sa: "Når jeg blir stor, vil jeg bli som Beatles!" Jordskjelv i heimen.....
Men lyden av "the fab four" som av og til strømma ut av den gamle Tandberg rør-radioen, hadde en klang av opprør og frihet. Ropte liksom til meg at det fantes noe bedre et anna sted..
Badminton-racket'en likna en gitar, men låt ikke som en.
Den simple postordre-gitaren av kryssfinér til 300 kroner som jeg fikk kjøpe etter mye om og men, låt mer riktig. Den lot seg stemme reint hvis jeg var tålmodig. Og det var jeg.
Det tok ikke helt av før jeg var over førti, men hva gjør det?


Jeg er interessert i  medmennesker. Jeg er glad i naturen. Jeg liker å drømme. Jeg liker Hvaler. Kona og jeg er mest der om sommeren. Legge til noe sted der ute med båten. Hoppe uti. Gå en tur over øya. Kjent varm Hvalergranitt under fotsålene? anbefales. Trenger ikke å dra "nerrafor" som Syden heter heromkring.
jaja slik er jeg. Fortsettelse følger..... Jeg er kanskje mere spent enn dere?