Ti år sia den store læremester'n min på bass døde...

Men vi glømmer ikke John Entwistle….

Han snakka med så mørk stemme at det var vrient å forstå ham. Han bodde i et lite slott og ingen veit helt hvor mange basser han hadde.  Han bytta strenger hver dag. Han gjorde  mange valg jeg aldri ville ha gjort, men han prega livet mitt. Kraftig.

 

Han og resten av The Who skulle på kjempeturne sommeren 2002. John satt i sofaen i hotellresepsjonen og så ikke bra ut.  Men han ville ikke innse at han var sjuk. De andre så på ham og sa: «John, du er blitt helt grå på farge, hva er det med deg?!?»  Men de fikk ikke noe svar….

Han gikk på hotellrommet for å legge seg litt nedpå. Han reiste seg aldri opp igjen.

Og jeg lurer på:

Er folk klar over hva slags stor musiker John Entwistle var?

Sjøl la jeg merke til ham som 13-åring. En kompis ga meg ei singleplate som han sjøl ikke så noe poeng ved: «Heaven and hell» med The Who. Jeg la den på spiller’n og ble sittende uten å røre meg eller omtrent puste. En åpningsakkord smalt imot meg, en til og en til. Så kom bass og trommer. Ikke pent «en-to-tre-fir» som i vanlig musikk, nei. Trommene låt som ei dundrende oksekjerre ute av kontroll med kurs rett mot meg, en krystallklar bass gjorde avsindige krumspring HELT i takt med trommegalskapen, jeg ble svett av å høre på og kjente meg litt rista i toppetasjen etterpå. Det var ikke mye watt og guffe i den gamle platespiller’n min, men det brydde ikke denne musikken seg noe om. Den lille batteridrevne Phillips’en virka plutselig blodtrimma!

HVA er det som foregår!?!? HVA er det med den bassen? Den traff meg i mellomgulvet og i hele sjela! Hoppa, spratt og dansa rundt melodien og gitarsoloen. Noen ganger over, andre ganger under, noen ganger snurra den rundt melodilinja om att og om att. Men lyden var klar. Den starta i kjelleren og endte på loftet. Den puncha og pumpa musikken fram. Og den var så avsindig tøff.

Er jeg rett & slett i ferd med å finne ut noe om meg sjøl her? tenkte jeg. Fikk bare så avsindig lyst til å prøve og spille slik. Hvorfor?

Ikke godt å si. Da 70-åra feide over oss, skulle alle spille gitar. Ungdomsfest betydde: Sitte på gulvet i ring med blafrende kubbelys og spille på billige japanske nylonstreng-gitarer og synge ivei. Helt til «demninga» på et av kubbelysa brast og stearinen fossa utover bordet, da måtte en legge fra seg gitaren fort og gripe inn. Kubbelysa døde ut med 70-åra og det skal vi i brannsikkerhetas navn være glad for…

Men stemninga var magisk. Jeg visste ikke om noe bedre, den «renske størkna stearin-jobben» var en LITEN pris å betale for kosen.

Jeg ville også spille. Søstera mi også. Hun kjøpte seg en kassegitar for konfirmasjonspenga. Å sitte og bla i ei bok med grep, legge fingra etter anvisningene, slå an og så høre akkorden var et eventyr. For ikke å snakke om å bla opp i «Flere viser» av Lillebjørn Nilsen, spille akkordene over teksten og så stemte det?!?! Trøste & bære!! Det var gøy!

Eh rettelse: Det kunne vært gøy. En skulle tru at foreldre syntes detta var en god måte å bruke tid på. Klønete øving på nylonstrenger er en familievennlig lyd, som stort sett holder seg inne på rommet. Tyter ikke ut av dørsprekka og ødelegger middagskvila for foreldre og naboer slik trompet, fiolin og liknende saker fort vil gjøre. Ikke noe krevende foreldredugnadsarbeid for korps og juniororkester  heller.

Gleden over å kunne flere og flere grep steig i meg. Derfor skjønte jeg ikke noe da mora mi plutselig var så skuffa over meg. Eh javel, hvorfor det?!? «Du spiller jo ikke fingerspill og melodier! Jeg trodde dette skulle trene opp fingrene dine og lære deg å skrive pent! Du «komper» jo bare!!!

SKRIVE pent?!?!? Var det DET dama trudde det skulle handle om? SKJØNNSKRIFT MY ASS!!

Slik virka gitaren plutselig altfor snill. Altfor pen. Elektrisk musikk virka tøffere og med hardtslående.

Det var ei slags frisone der foreldra ikke kom inn. Detta har mange tenåringsgutter tenkt både før og etter meg. Jeg og millioner av andre unggutter over hele kloden satt og hørte på denne spennende rockemusikken og tenkte: «Jeg kan sikkert gjøre det der!» Med mindre de hørte på Frank Zappa, da tenkte de IKKE det…

Fortsatt er det slik at de fleste som har blitt hekta på denne greia vil velge gitaren. Noe med at elgitarer generelt er estetisk tøffe. Og all lyden og ikke minst vrenget som snerrer, brøler og knurrer. Eller soloene som hyler og kviner ut, det gir en slags følelse av å ta hele oppmerksomheta, fylle rommet, skyte ut som fra et maskingevær. Ikke dødelige kuler, men kule udødelige riff til glede for dem som hører på! Som gjør alle sprell levende i stedet for å ta liv. Men som liksom presser bakover og vekk de gamle som vil bestemme over deg. De orker ikke lydtrøkket og forsvinner med fingra i øra. Så har tenåringen markert integritet.

Men det krever sjøltillit. Den hadde ikke jeg. Jeg fikk høre at jeg var så klønete i kroppen og fingra. Jeg trudde ikke jeg kunne spille soloer og bli gitarstjerne. Det ble et problem.

Første ordentlige rockekonserten jeg var på ble en litt smerteblanda opplevelse. Gamlegruppa til Åge Aleksandersen, Prudence, stod på scena. Smerten bestod i at jeg oppdaga følgende: ALT disse gutta spiller, som gjør at detta er flott å høre på, er TING JEG IKKE KAN!!!! Eller ikke hadde tenkt over at en burde gjøre!

Når jeg fikk prøve en elgitar var det som om forsterkeren øyeblikkelig avslørte meg…

Men bassen ga en mulighet: Pumpe grunntonen i bakgrunnen helt til en hadde noe å komme med. Lage en mørk og tøff bånn i musikken. Kanskje ikke alle hørte om en spilte litt feil innimellom?

Jo bassen passa for meg. Bassen kunne bli skjoldet mitt mot «oppdragelsen» som jeg ikke ville ha.

Særlig når det fantes typer som John Entwistle som kunne gjøre noe kult ut av den.

Det er mulig at noen la merke til den eneste av gutta i the Who som ikke gjorde vanvittige krumspring, som ikke smashet gitarer og trommer, som ikke kasta lasso med mikrofonene.

Han bare stod der. Så stille stod han at da Prima Vera for mange år sia skulle gjøre en parodi på the Who, lot de ei utstillingsdokke spille rollen som Entwistle……….

Han brukte energien sin bare på godt bass-spill. Allerede på gamle opptak fra midten av 60-åra ser en at denne karen har skjønt noe som andre bassister ikke hadde skjønt.

John Entwistle ble forbildet mitt. Men han hadde ikke sjøl forbilder, det var ganske spesielt. Han måtte finne ut av ting sjøl.

Bassen han ble så berømt for å spille på, var et nytt instrument da han starta karriera si. Fender hadde begynt å lage Precision-bassene på 50-tallet. Noen få jazzmusikere tok den i bruk. Det samme gjorde mange soul og r’n’b-musikere. Og mengder av country-bassister. Det var en revolusjon. Tenk dere å måtte dra på den store kontrabassen som attpåtil måtte kjempe for å bli hørt.  Den danske tegneren Storm P lar en av figurene sine si: «Det vanskeligste med bas er egentlig transporten»

Nå ble det slutt på den tida. Fenderbassen var stemt som kontrabassen, men var liten, lettspilt og hørbar.

 

Da de spilte inn ”I can’t explain” i 1965 ville han vise hva han hadde lært. Fingerarbeidet gjorde ham i stand til å lage artige melodiløp, og andre fikse saker, som sammen med Keith Moon’s tromming ga rytmen et liv og et driv som var sjelden å høre.

Chris White, the Who’s manager ropte til ham: ”Du spiller såbra, bare så synd at det er nesten ikke hørbart, legg på mer diskant på en eller annen måte”

John tok seg visstnok en tenkepause. Gikk til nærmeste musikksjappe. Prøvde en Danelectro med strenger som han likte lyden av. Klar og fin. Kjøpte den.

 

 

Gikk tilbake til studio, spilte så hardt at strenga røk. Tilbake til sjappa og kjøpe nye strenger, men det var verre: «Sorry mr. Entwistle, those strings are not sold separately, they are only available with these basses» Han halte lommeboka fram, kjøpte en bass til, og løp tilbake til studio. Det ble flere turer for å kjøpe disse bassene. Det ble dyrt, noe måtte gjøres.

Fortsettelsen er rockehistorie. Jeg veit ikke helt hvordan han fikk ideen, men jeg har en teori:

Han begynte som 6-åring å spille piano, trompet og waldhorn. Denne bakgrunnen fikk ham nok til å tenke melodi når han spilte og ikke bare stå og ”pumpe” grunntonen i akkorden, slik altfor mange bassister gjør den dag i dag.

For å få mer diskant og klang og samtidig beholde den dype bassen, kanskje han fikk ideen av en titt ned i pianoet? Kanskje han så hvordan  de dype pianostrengene er bygd opp?

Piano og bass-strenger har jo noe felles: De har en ståltråd-kjerne, med tynnere vikling rundt, denne er oftere av flere metaller, bl.a. nikkel.

Nå ble slike strenger satt i produksjon, blant anna fordi John Entwistle allerede da hadde nok autoritet til å påvirke en av strengeprodusentene.

Han var den første som plugga bassen inn i en stor Marshall-stack, og satte den bakerst på scena. Dette ga dybde og tyngde som ingen hadde hørt før.

Og han utviklet anlegget videre. I et intervju jeg leste med ham hadde han tegnet opp anlegget sitt, men jeg forstod ikke så mye. Mange forsterkere og kabinetter, loop’er hist og kompressorer og prosessorer  pist, scenemannskapet kalte anlegget hans bare for ”Little Manhattan”

Entwistle ble en prøvelse for mange produsenter og studioteknikere, det var nemlig omtrent umulig å fange opp denne lyden på plate. Men han så på seg sjøl som en live-musiker.

Det var noe med alle de fine løpene han gjør på gripebrettet.

Han stod så stille og holdt bassen så spesielt:

 Han hadde den hengende høyere oppe enn mange andre på denne tia, han la albuen ned mot kanten av kroppen, da presset han kroppen ned og halsen opp slik at han fikk hvile for høyre armen, samtidig som han ikke trengte å bruke venstrehånda til å holde vekta av halsen.

Så alle instrumentene hans hadde utforming som gjorde det mulig å legge albuen ned på dem for å få dem i balanse.

Men rocken er ikke bare sunn…. Mange «koser seg» med stoff som ingen burde ta. Gutta i the Who var ikke noe unntak. Trommisen i The Who levde hver dag som om det var den siste og plutselig en dag fikk han rett.

Ingen andre trommiser kunne spille makan til «Oksekjerredundringa» som det altså var system i om det låt aldri så vilt. Mange prøvde å spille med dem. Men John Entwistle kunne barnelærdommen for bassister og retta seg etter den: Du spiller med trommene, SÆRLIG basstromma. Om den spiller pent «En-to-tre-fir» må bassisten også gjøre det. Ellers blir det ikke noe å høre på….. Mye av villskapen til John Entwistle forsvant etter dette, men han fortsatte karriera si.

Veien min til å bli en bassist var kronglete. Prøvde og feila. Har jobba meg framover. Har fortsatt det meste å lære. Blir fortsatt smertelig ydmyk når jeg hører hva flinke bassister greier å finne på.

Det er ikke bare greit at utgangspunktet mitt var å finne min egen plass, trygg mot manipulering. Og kompensere for en dårlig sjøltillit. Men det var greit å ha en helt og et forbilde.

John Entwistle var det når det gjaldt musikk i hvert fall. Og han ga mye penger til et fond for vanskeligstilte barn. Jeg var et slikt da jeg var barn. Så jeg glømmer ham aldri. Sjølom det er 10 år sida han døde….. Fred over minnet ditt!!!

Midtsommer!!!
Da jeg vokste opp på Lillehammer feira jeg slik:

 St.Hans........

For meg er det bare EN ting som dukker opp inni meg når jeg hører det ordet: Folkefest på Maihaugen.  Jeg var på dem hvert år så lenge jeg bodde på Lillehammer. Førsteinntrykket var typisk for en 3-åring:  Et hav av kåper og frakker sett nedenfra. En syngende høyttalerstemme som jeg bare hørte og ikke så som sang noe om «en spillemann, kom fra Schwabensland» Det er andre ting som fenger en i den alderen. Men jeg fortsatte å gå på St.Hansfestene.

Jeg ble større. Kunne se OVER frakkene og kåpene som med åra mer og mer var blitt bytta ut med bunader, ola-jakker og t-skjorter.

Jeg ble aktiv i Lillehammer Amatørteater. Det var de som stod for den greia som hadde gjort meg mer nysgjerrig for hver nye St.Hans-fest jeg var på: Inne i mange av disse gamle husa var det liksom fest i gamle dager. I prestegården satt det menn med lange jakker, voks i snurrebartene og Wergeland-briller. De røyka langpipe og snakka gammaldags. Damene hadde kjoler med massevis av blonder og hatter med blomsterpynt og breie bremmer. Og han som holdt tale var liksom presten. I hjørnet satt noen ungdommer foran hvert sitt notestativ. Noen med fioliner en og annen bratsj og cello var det nok også. Og de spilte hele tida. De var kledd opp som små Mozart’er, dvs jentene hadde silkekjoler.. Og en mann med hvit Mozart-parykk, rysjeskjorte, lang jakke med massevis av tinnknapper, knebukse, hvite lange strømper og sko med spenner på, dirigerte. Han ble hele tida kalt «Jokkumsen»

Jeg oppdaga at det var de samme folka som hadde de samme rollene hvert år. Og det virka som om de syntes detta var en herlig måte å feire St.Hans på. Det trakk jo folk. Mange ble stående å se på lenge. Amerikanske turister, menn med høy pondusfaktor under  hawaiskjorta,  og damer med blått hår og perlemorsbriller blitza ivei og syntes det var «marvellous»

Ute dufta det frisk grønn bjørk, friskt nytt gras, ny sommer, ferie, røyk fra peisbålene, tjære fra de gamle tømmerhusene. I Kapteinsgården var det også selskap, men her var det folk i uniformer. Og alltid noen kjekke unge kadetter med hver sin liksom forlovede.

Sjøl skulle jeg bli med gjengen som satte seg ned i Sjeltarstua på Skjåktunet. Sjeltarstua var stor. Langs den ene veggen var det et langbord. Vinduene med små ruter av grønt buklete glass slapp littegranne dagslys inn. I taket over den ene enden hang en utskåret slange, det var vertinneplassen, forklarte de meg. «Fordi kvinnen er listig som en slange» føyde de til.

I taket i den andre enden, over vertsplassen , hang det en utskåret hane. «Er fordi mannen er dum som en hana» sa noen

I hjørnet på motsatt vegg var den store klebersteinspeisen som noen heldigvis hadde fyra godt i før vi kom.

Men vi skulle gjennom litt forberedelser før vi kom så langt. Vi skulle ikke bare sitte der. Vi skulle gi publikum følelsen av å se at vi hadde fest. Vi måtte finne på noe å snakke om. Noe å sladre om. «Hørt at hesten åt kaptein’ æ krybbebiter,a?» Så skulle vi synge. Vi måtte kunne alle visene. Samla oss gjerne i hagan til Morten Jostad dagen før.  Morten Jostad var en av lederskikkelsene i amatørteateret. Noen mennesker lever liksom i en annen og høyere dimensjon. Han var slik. Livsgleden og energien kom liksom først når han nærma seg. Så kom selve Morten. Brunt viltert hår, litt stor nese og store øyne som så nesten alt. Rundt oss og inni oss.  Som fikk ideer hele tida om skuespill og scener vi kunne finne på. Ofte morsomme greier. Litt rart, den mest seriøse teaterfyren jeg noen gang har kjent fikk oss alltid til å le! Han skjulte aldri at han trudde på samme Gud som meg og at det var viktig for ham.

Alle de som hadde vært med i amatørteateret ei stund kom for å være med på detta her. Alle som jeg så opp til. Her ble jeg godtatt. Nesten ikke til å tru, jeg kjente meg som en av dem.

Visene måtte vi øve inn. F.eks. Aksel tårnevisa som var god å trampe takta til. Som handla om Aksel som skyter en vanvittig diger okse. Minnet litt om «Bonden og kråka»,  men mye mer catchy og refreng som alle kunne slenge seg med på.

Så var det dansinga. Eg ser på deg og du ser på meg, reinlender, seksmannsreel og attersteg. Alt var gøy.

Så kom selve dagen. Møte opp på Sledegalleriet på Maihaugen en time før vi starta. Noen ildsjeler hadde frakta opp alt amatørteateret hadde av kostymer som kunne passe. Alt samma lå i digre pappesker strødd utover og lukta litt gammalt og innestengt. Og Ingeborg, som ordna med kostymene møtte oss med like stor gjensynsglede hvert år. Lyste opp og var ekstra glad for å se hver eneste en av oss. Og kunne alltid finne klær som passa folk i alt kaoset. Å velge en bunadsliknende vest når de hadde mange forskjellige, sette sammen med bukse, skjorte og sko var faktisk ganske artig. Ble alltid fornøyd med resultatet. Mange av jentene hadde egne bunader. Jeg kjente inni meg at jeg syntes de ble ekstra pene da. Oppdaga dem på nytt, liksom. Tenkte at kanskje synes de jeg er fin også? Kanskje? Gå sammen med de andre bort til Sjeltarstua, møte de som kom rett dit. Mange jeg ikke hadde sett sida i fjor. Koselig å treffe dem igjen.  Stemninga steig. Inn i lukta av einer, peisbål, gammal tjære og veit ikke helt hva. Gammal tid. Forte oss å trekke opp flaskene med Brigg, helle dem i drikkebollene, få rydda tomflaskene ut på siderommet. Her skulle det se ekte ut!

Så satte vi oss rundt langbordet. Fat med lefse ble sendt rundt. Så gikk ølbollene. Vi drakk av samma bolla. Ingen ble sjuke.  I mellomtida har vi vært livredde for Covid-19 og noe slikt som dette ville vært utenkelig. Rart å tenke på.  

Så sang vi. Så måtte vi prate. Avtalte ting som vi improviserte over. Noen som hadde hørt at jeg hadde ei hemmelig kjæreste oppi Slidre. Noen som krangla om hvem som skulle arve et teppe. Et av disse «nyforlova» parene fra Kapteinsgården som kom innom og ble gratulert.

Morten Jostad sjøl som spilte omstreifende eventyrforteller, tok seg god tid når han kom innom. Når han fortalte, var det rart å se på publikum. Det var som å være i et tredimensjonalt stillbilde. Så fengende var han. Noen spurte etterpå: «Hvor får du historiene fra, Morten?» Han svarte noe om at han plukka dem opp rundt omkring. Plutselig hørte jeg meg sjøl si: «Å? Jeg trudde du fikk dem fra et postordrefirma i Sverige?!?» SOM folk lo!!!

En gang var det med en kar som het Erland som var litt slik «kvedar» Ikke alt han sang var like stuereint. «Jenta spegla seg i ein å, ho gret så bittert for pattane var så små, sann» kunne han remje i.

En kar som het Erik, som var et år eldre enn meg, syntes det var for gæli at vi ikke hadde instrumenter. Han heiv seg på mopeden, freste hjem til Søre Ål og henta fela og fløyta si.

Jeg ante ikke at han kunne spille, men det kunne han. En liten improvisert konsert  med litt irsk fløytespill til slutt.

Folk klappa. Ølet gikk rundt ennå. «Is it soup your’e drinking from those bowls?» lurte ei blåhåra amerikansk dame med perlemorsbriller på.

Om ting stoppa litt opp, så måtte vi finne på noe fort. «Nå spenner vi rævkrok!!» ropte plutselig Morten. «Oh, oh tenkte jeg, DET låter skummelt» Men det ble min tur. Mot Hans-Morten som var befal i militæret. Topptrena kraftkar. Hadde ikke sjans. Hørte et ekkelt knekk i nakken da all vekta mi plutselig hvilte mot huet. Fikk panikk. Sekundet som gikk før jeg turde å sjekke om jeg kunne bevege armer og bein var nesten ikke til å holde ut, men alt var i orden. Ikke noe vondt da jeg reiste meg opp. Ikke etterpå heller. Rævkrok er kanskje ikke så farlig?

Virka som favorittdansen var «Eg ser på deg og du ser på meg»  Sikkert fordi vi var annenhver gutt og jente, og siste verste lød: «Eg er god mot deg og du er god mot meg» Der vi klemte hverandre. Ja, denne dansen ble vi aldri lei av, den kunne vi ta omatt og omatt. Så rart...

Men hvorfor syntes jeg detta var litt ekstra? Det har jeg lurt på. Kan være flere forklaringer.  Vi hadde publikum. Det var jo en slags performance, improvisert teater, Vi hadde roller. Det var noe med at i denne settinga så gjaldt det liksom ikke hvem som var vellykka og ikke der ute i det vanlige livet. Her var vi like for et par timers tid.  Viktig for meg…..

Så nærma det seg slutten. Da gikk vi bort i prestegården. Hørte den siste bordtalen og så gikk alle som hadde medvirka i tog gjennom folkemengden opp til sledegalleriet mens vi sang «Saa saare lidet skal der til for lykkelig at være» I slike stunder kjentes det faktisk slik.  Noen av skolekameratene syntes det var rart at jeg gadd.  «Får’u ikke bettart for’e en gang?!?!?!?» Visst følte jeg at jeg fikk noe igjen for dette. Men så klart, dette "noe" kunne hverken settes på bankkontoen eller puttes i lommeboka. Og likevel kjentes det verdifullt. 

Lufta og lyset på denne tida er ikke som ellers i året. Lyset er magisk. Lufta er frisk. Sommeren er ny.

Alle er glade.  God stemning når vi hadde etterpålag.  Kjenner at når vi som var med på detta her møtes, så har vi noe felles som ikke andre har.  

Slik feira vi minnet om døperen Johannes på Lillehammer før, sjølom bare en og annen visste at han var grunnen til feiringa.  Seks måneder før jul.  Detta  er altså  St.Hans for meg.

i kirka vår har vi TO kvinnedager. 8. mars og Dagen vi markerte nå på søndag: Maria Budskapsdag.

På søndag streika skriveren da jeg skulle skrive ut prekenmanus og slikt noe. Teknikken i kirka skar seg og mixeren ble varm. Jeg mista usb-brikka med powerpoint'en vi skulle bruke. Alt detta rakk jeg å ordne opp i før kl 11.00 Ettersom det var to dåp, var det mye folk i kirka. Jeg korta kraftig ned fordi det var mange unger der, men detta her stod i manuset mitt:



Tenk dere 2000 år tilbake i tida. I byen Nasareth. Det er grålysning. De få gatene som finnes der er fortsatt mørke. Den lille landsbyen sover. Gjetere i lange kapper driver saueflokkene brekende gjennom  hovedgata.. Brekinga gir gjenlyd i de gråbrune husfasadene. Gjeterne og saueflokken har bygatene for seg sjøl. Dyra skal ut på markene. Men nå ser de noe uventa: Ei jente i lang blå kappe runder hjørnet. Hodet godt pakka inn i et sjal, slik at ikke sanda som alltid fyker i  vinden ute på slettene skal bli plagsom. Jenter er da ikke aleine ute på denne tida av døgnet, hva skjer?!?? Tenker en av gjeterne. Eselet til denne jenta er pakka for  langtur. Nattelufta er kald, sommeren er ikke kommet ordentlig ennå. Sjalet skjuler det meste av det lange svarte håret hennes., men ikke alt. Ansiktet røper at dette er ei ung jente, langt igjen til 20-årsdagen. De blå øynene pleier å være glade, men ikke nå... Maria, som hun heter, pleier å gå lett, med rett rygg. En av de skjeggete solbrune gjeterne ser henne og tenker: ”Hva er det med henne? Hun ser litt plaga ut, og så reise av gårde på denne tida av døgnet?? Aleine?? Rart!”

Maria har ikke opplevd morgenkvalme før. Nåja, mor hennes og andre kvinner har forklart at dette er helt normalt i førsten av svangerskapet, og at det vil gi seg. Ja vel, normalt, men ubehagelig..... Kvalmen er ikke alt, den klumpen i magen består av andre ting også. Det har hendt så mye bare den siste tida. Det er ikke lenge sida  det meste var enklere enn nå: Tidlig opp hver morgen, lage frokost, rydde i huset, veve tepper, handle mat på markedet, forberede seg på å bli kone. Hun er nyforlova. Josef er en del år eldre enn henne, men han er en flink snekker. Og så snill! La gå, de kommer aldri til å bli rike, det veit Maria, men Josef kan lage sengene og stolene de trenger, han får nok av snekkeroppdrag, de skal greie seg. 

Livet har vært så enkelt. Så har dette merkelige vesenet bare stått der plutselig. Ingen som banka på, ingen dør er blitt åpna, han bare stod der plutselig likevel. Ingen lampe var tent, og likevel lyste det rundt denne personen!?!?

Maria var blitt redd først, men så merka hun freden som strømma ut av  dette litt lysende vesenet. SÅ skjønte hun: Slik ser en engel ut. Maria visste hva en engel var: Ordet engel betyr budbringer.

Og denne engelen har noe å fortelle: Maria skal føde en sønn. Maria protesterer litt: ”Hallo!! Du, hvordan skal det gå til?? Jeg har da ikke vært sammen med noen mann!?!?!?”

Men engelen svarer at for Gud er alt mulig. Hun får vite at sønnen skal hete Jesus, og at han skal bli frelser for alle folkeslag.

Maria er ikke helt som andre jenter. Hun har brukt mye tid til å gjøre noe som liksom ikke passer seg for kvinner: Hun har prøvd å lære seg mange ting som egentlig er forbeholdt menn. Sette seg inn i Lova profetene og skriftene. Lytta intenst når det har blitt lest fra dem i synagogen Spurt og gravd... Og merka seg alle svar hun har fått. Dette var egentlig bare for menn. Men Maria har ikke noe sans for det derre at menn skal være så mye mer verdt. Hun kjenner seg minst like intelligent, og hun har lest i vei. Hun kjenner skriftene godt nå. Derfor gjør det noe med henne når engelen sier at ”for Gud er alt mulig”. Fortellinger om Gud der Gud bryter naturlovene, dem er det mange av. Naturlover, de gjelder for alt som Gud har skapt. Ikke for Gud sjøl. Gud står heva over det som han har skapt, har Maria  tenkt noe ganger. Og dette som stod at det skulle komme en frelser en gang, jo, de profetiene kjente hun godt. Men eh altså, skal JEG føde denne kongen?!? Maria  fryser på ryggen og faller på kne i takknemlighet. Så sier hun ærebødig: ”Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt!” Når hun ser opp, er ikke engelen der mer. Det ligger heller ikke fjær igjen i rommet….

Maria vil så gjerne gjøre oppdraget sitt, men det er ikke lett. Her og nå koster dette mye mer enn det smaker…….Så var det den vondeste utfordringa hun hadde hatt noen gang: Å fortelle til Josef at ”jeg skal ha barn”. Hun hadde gitt opp finne det ”riktige psykologiske øyeblikket” som noen kalte det. Hun hadde sagt alt sammen rett ut til ham, neste gang Josef kom hjem til henne. Josef skjønte først ikke dette med engelen og at Gud sjøl lot et under skje. Han trudde først at Maria som han elska så høyt forsøkte å bortforklare at hun hadde vært utro. Misforståelsen var oppklart nå, Gud sjøl hadde hjulpet henne med det også, men når Maria lukker øynene, ser hun fortsatt for seg de inderlig såra øynene til Josef. Å gjøre ham vondt er det siste hun vil. Så er hun redd for folkesnakket, det vil jo synes at hun er gravid... Folkemeninga kjenner hun: Jenter gjør bare IKKE slik før de er godt og skikkelig gift!!!! Om de «kommer i uløkka» som de sier, så blir det virkelig ulykke. De blir steina i hjel om de ikke kommer seg i sikkerhet.  Men hun må stole på Guds hjelp der også.

Maria trasker av gårde langs den støvete sandveien som kanskje kan kalles hovedgate mens angsten og kvalmen konkurrerer om hvem som kan plage henne mest….Utover den støvete landeveien som slynger seg gjennom landskapet og blir borte i det fjerne….. Eselet lunter ved sida av henne. Åsene i øst er blitt rosa av sola på vei opp. Nå og da må hun stoppe og brekke seg... Men hun må av gårde. Opp til Jerusalem, der oppe i høydene der slektningen hennes Elisabeth bor. Hun bare MÅ snakke med Elisabeth nå! Hun har fått vite at Elisabeth også skal ha barn. Hun skal få et barn som skal fortelle folk om at Jesus skulle komme. Nå må de bare snakke sammen. Det er en sammenheng her som Maria ikke får helt taket på.

Det er langt å reise. Bakkene oppover i fjellene er drøye. Maria er sliten. Hun er bare ei ung, litt spedbygd jente. Vanligvis pleier hun å legge seg på kne og drikke av bekkene som risler nedover skråningene ved sida av veien her og der, men nå er hun ikke sikker på om hun er tørst i det hele tatt, men både hun og det lille livet som spirer i magen må ha næring, det veit Maria.

Matpakka smaker heller ikke som den pleier, bitene vokser i munnen......

Flere tunge slitsomme timer seinere ser hun stedet hun skal til, langt borte. Fjellet som blåner i horisonten. På denne avstanden ser hun ikke bygningene som kryper oppover fjellsiden, men når en kommer nærmere ser en de gråbrune firkanta husene oppover langs de bratte gatene. Huset til Elisabeth og Sakarja er litt større enn de andre,  lett å kjenne igjen. Bak huset deres kneiser det store templet mot himmelen. Beina er såre, Maria har aldri kjent seg mer sliten i hele seg…. Og den ekle angstklumpen i magen vil liksom ikke slippe taket..

Hun ser at det ryker av pipa. Det lukter mat helt ut på gata utafor huset til Elisabeth og Sakarja. Hjertet banker hardere og  fortere når hun banker på den store tjukke døra i solid eik. Elisabeth sjøl tar imot. Ansiktet til Elisabeth har linjer som røper at hun er mye eldre enn Maria. Håret under det svarte sjalet, har fått tydelig gråskjær. Men øynene til Elisabeth lyser. Elisabeth legger hendene på skuldrene til Maria, ber henne med inn. Men orda til Maria setter seg litt fast foreløpig. Det ligger så mange følelser i lufta akkurat nå, og hun er så sliten både i kroppen og tankene. Elisabeth legger armene rundt Maria, og gir henne en varm velkomstklem. Da slipper den kolossale spenninga og angstklumpen løsner. Da velter følelsene opp i ungjenta Maria for alvor. Det er så godt å bli holdt rundt av snille armer. Maria hikster og rister av gråt. De blir stående lenge. Elisabeth holder rundt Maria og gir henne den tida hun trenger. Hun tørker tårene til Maria. Gråten stilner. Maria setter seg ned i den gode sofaen i stua til Elisabeth.

Maria smiler litt usikkert, fortsatt rød i kinnene og øynene:   ”Eh, jeg glemte visst å hilse pent på deg, vi tar det nå, vi!: ”Vær hilset, Elisabeth”

Elisabeth rykker  til der hun sitter, tar seg til magen. Barnet der inne sparker, kraftig. Hun kjenner også at en kraft farer igjennom henne som hun aldri har kjent makan til før. Plutselig kjennes alt mye mer trygt, og det er som hun skjønner mye mer, som om noen har fortalt Elisabeth hva hun skal si. De kan ikke forklare, men de er en del av Guds egen plan. Det er visst bare slik.

Disse to kvinnene blir sittende og synge lovsanger i stua der. I visshet om at de skal få være med på noe stort. Det hadde nok ingen kvinner i dette samfunnet gjort før.

Maria veit at i dette samfunnet betyr privilegier også at en må ofre. Og hun finner fort ut at det gjelder henne også.

Først står det gode navnet og ryktet hennes i fare. Så føder hun denne sønnen utafor hus og ekteskap. Ryktene om den desperate kong Herodes som vil myrde alle guttebarn når dem. De flykter gjennom Negev-ørkenen. Ingen vei, ikke vann….Ingen lov……

Maria fornemmer helt sikkert de vanvittige smerteskrikene fra alle småbarnsmødrene som opplever at guttebarna deres blir drept på grunn av henne. Hun opplever at gutten vokser til. Om han er aldri så snill og lydig, viser han klart at planen hans er ikke å være en sønn for henne. Familien til dette guttebarnet inkluderer alle mennesker. Jesus blir voksen. Setter igang virket sitt. Så går det slik Jesus hadde sagt så mange ganger. Han blir tatt til fange. Utsatt for en parodi av en rettssak. Dømt til døden. Spikra opp på et kors. De 12 mennene som Jesus har omgitt seg med orker ikke mer. De stikker, en etter en. Til slutt står Maria og Maria Magdalena der. Ser på Jesus som dør etter ufattelige smerter. Skjønner vi mannfolk åssen det er å se sin egen sønn slik? Som en har kjent sparke i magen, født med vanvittige smerter, lagt til brystet, sunget for for å få til å sove?

I NT lærer vi et nytt ord: apostel. Det brukes om øyenvitner til Jesus. Som Jesus sjøl gir et oppdrag og ei definert målgruppe å formidle budskapet til . Den første navngitte personen som oppfyller disse kriteriene er faktisk en kvinne. Maria Magdalena møter den oppstandne Jesus på påskedag, får oppdraget med å fortelle til de andre disiplene.

Dette skjer i en kvinnnefiendtlig verden. Bibelen lærer oss at kvinneundertrykkinga kom med syndefallet. Vi var skapt HELT likeverdige, egentlig.

Kloden vår er ikke snill mot kvinnene. De utgjør halvparten av befolkninga på kloden. De gjør 2/3 av arbeidet her. De får under 1/10 av inntektene og eier under 1% av all fast eiendom...

Det er liksom så normalt å se ned på kvinner. Vi har lest det inn i Bibelen også, og kalt det Guds ordning. ”Guds ord forandrer seg ikke” er ei vending mye brukt både i denne og andre diskusjoner.

Nei, det forandrer seg ikke. Men orda om Gud som bruker kvinnene er så sanne og uforanderlige at de kanhende har forandra oss, og gjort oss mer ydmyke for hva Gud faktisk vil med oss? Maria er et forbilde. Historia hennes sier meg ihvertfall en ting: Gud kan bruke dere kvinnene og gjør det helt på tvers av hvilke meninger som råder rundt dere!

Første gang jeg prøvde å snakke om kjærlighetssorg….. Det kan være moro når du er 15….

Jeg har skrevet mye depressivt om oppveksten min her. Men alt var ikke helsvart. Alt var ikke unormalt heller. Denne historia her kunne kanskje egentlig handla om hvem som helst? Kanskje du bare kan bytte ut alle navna og så er det plutselig ei historie fra ungdomstida di?
Uansett: Jeg hadde venner. Som jeg kunne snakke med. Og som berika livet mitt. Og fikk meg til å le når jeg minst venta det...... Alle husker vel at hjertet banka litt ekstra for noen i tenåringstida? Godt at medmennesker bekrefter oss.

Jeg var 15. Slankere enn nå, og ganske langt hår. Jeansen hadde kjempesleng og var ganske slitt. Genseren søstera mi hadde strikka av møbelgarn redda noe av image’n min. Samtidig som jeg hadde greid et kunststykke å overtale far min til å spandere en rød fjellanorakk på meg. Nå så jeg OMTRENT ut som de folka jeg ville likne: De ungdommene som var opptatt av meininga med livet, naturvern og musikk. Som var par-tre år eldre enn meg.  Speilbildet mitt og jeg ble bedre venner enn på lenge.

Detta holdt seg ca 1 ½ år, før mora mi vaska anorakken i maskina med skinnkragen på….

Det var sist i april…

Vårsola gnistra og tvang anorakken av. De siste restene av snø laga bekker nedover Nordsetervegen.

Ungene laga demning nede i Th.Lundesvei der jeg pleide å sykle.

Vanligvis ville jeg gleda meg over våren. Men ikke denne dagen her.

Jeg var blitt enig med meg sjøl etter noen slitsomme runder fram og tilbake: ”Jeg har kjærlighetssorg og trenger å snakke med noen om det!”

Det var i hvert fall slik at ei jente hadde vært tydelig forelska i meg og ikke var det mer. Fornufta mi prøvde som vanlig å snakke meg til fornuft:  ”Du er UNG! Du er PROPPFULL av hormoner! Jentene er også det. Følelser kommer og går! Det ER bare slik”

Det holdt ei stund. Men det hadde vært så innmari koselig mens det stod på. Hadde vært så lett å stå opp om morran. Så mye spenning. Snakke med henne i telefonen. Ta følge med henne hjem. Besøke henne. Sitte og høre på musikk sammen med henne. Eller snakke om livet. Løse verdensproblemer. Gå tur. Høre henne fortelle om bøkene hun alltid leste.

Det hadde begynt straks før jul. Den høsten hadde jeg ikke noe anna å gjøre i amatørteateret enn å sjaue på scena. Veit ikke helt åffer det ikke var noen rolle til meg, men jeg viste kanskje ikke den helt store begeistreinga da jeg fikk vite at stykket het ”Reisen til julestjernen”? I fantasien min var det ikkeno’ catchy det derre. Men jeg ville være med. Meldte meg som scenearbeider, men visste ikke helt om jeg egna meg. Jeg stotra usikkert til Erik som var trufast medlem av sjauegjengen. Han var en kraftkar og et år eldre enn meg;” Eh, asså jeg hakk’e så innmari mye muskler asså, blir’e tungt, trur’u?” ”Erik smilte: ”Er slik som detta her du FÅR muskler’ta’ama!”  Jaja ok…

Under forestillingene skulle jeg trekke teppet. Opp og igjen på rett tidspunkt.

 Jeg stod klar på sia av scena, jeg. I teatermørket. Lytta INTENST til det som ble sagt på scena av unger på min egen alder og nedover som fikk prøve seg som skuespillere. Noen hadde mye talent. Andre hadde det ikke. Men uansett: om de stod på framre halvdelen av scena , så hørte jeg dem bare, jeg så dem ikke. Det gjorde teppetrekkinga vanskelig. Jeg var frustrert over at jeg ikke fikk et eget manus som fortalte tydelig når teppet skulle fra og for. Det var dyrt å stensilere dem opp. Det var ei anna tid. Lukta av stensilert papir er gått i glemmeboka. …  Distré som jeg er, visste jeg at det ville gå litt gæærnt innimellom. Men men, jeg var klar. Stort sett gikk det bra. F.eks. på slutten av første akt, der ”julegavedukkene” danser for Sonja, da visste jeg at noen sekunder etter at scena har slutta å riste, SÅ skal teppet for….

Helten i ”Reisen til julestjernen” het Sonja. Den snille lyslokkede jenta som hjelper alle og til slutt viser seg å være den bortkomne prinsessa og så ender alt så bra. Passe mengde med action og pedagogisk riktig  mix av snille og slemme. Sonja får hjelp av fuglene.

Fuglene i detta tilfellet var en flokk jenter med svarte tights og svarte tettsittende heldekkende overdeler og hetter. Som vinger hadde de tynt nylonslør sydd på under armene som de flaksa forsiktig med. Noen gule, noen lilla, noen lyseblå.

Sistnevnte har ALDRI vært fargen min, liksom. Altfor tannløs og ”nusselig” …. Fargesynet mitt stod foran ei utfordring. Men det visste jeg ikke tidlig denne ettermiddagen, da jeg la sammen skolebøkene og tusla av gårde til Store Maihaugsal. Spilleprogrammet var tett nå før jul. Forestilling hver dag.

Ei av de lyseblå fuglene i stykket begynte å vinke til meg 
i backstage-mørket før hun skulle utpå scena!?!?! Oooops, hva skjer?!?!?!?  Duverden, eh, hun derre liker meg visst??!!? Men, eh hvem av dem var det'a , tru?  Disse fuglejentene blir så like med den sminka og de kostymene, får følge med når'øm kommer ut igjen, så får vi se….

Aha, det var henne innmari søte der!! næh! Det var henne. Amanda Paulsrud. Et par år yngre enn meg, gikk på ungdomsskolen på motsatt kant av byen. Jeg bare MÅTTE stå ”tilfeldig” og slå av en small talk med henne i pausa! Amanda hadde brunt halvkort hår som snodde seg pent rundt ansktet. Øynene satt littegranne dypt inne i øyegropene og de smilte alltid. ”God connection mellom øyne og hjerne, det er derfor hun har så mange fine tanker om alt hun ser og leser” tenkte jeg. Stemma hennes var mørk og litt myndig og  talemåten mange hakk mer moden enn de 13 åra hun faktisk var. Klærne hennes var ofte hjemmestrikka eller vevd av folk som visste at en skulle ta mål før en strikka og fulle av kreative farger.

Humoren var lun og underfundig. Gikk sammen med henne på byen. Guri, ei dame vi kjente begge to, kom hastende forbi. Guri veksla mellom å bry seg altfor mye med hva folk gjorde og å overse dem helt. I dag var hun i den siste varianten. Vi sa pent ”Hei”, men Guri fór videre bortover fortauet. Amanda så på meg, smilte og sa liksom til henne: ”Neivel, så får du se hvor mange venner du får!”

Kjente jeg fikk latterkrampe.

Amanda kom og hørte på en gang jeg opptrådte med Salt, tensingkoret på Lillehammer. Hun likte det hun hørte, og på neste øving var hun på plass. Satte seg ned blant altene og fikk venner der øyeblikkelig. 

Så var det noe slags arrangement med gospelnight i kirka. Praising fra Hamar var gjester. Alex Johnson skulle holde andakt. Var vel siste året hans som biskop, detta her.

Amanda og jeg havna på første benk, rett under prekestolen. Der satt vi. Bare vi. Alex Johnson, som nå var en gråhåra gammal mann,  så ned på oss og smilte flere ganger.  Når han preika, pleide jeg vanligvis å oppfatte alt og huske hvert et grann etterpå. Men ikke denna kvelden… så rart?!?!

I april var det et mega-tensingarrangement på Gjøvik. Amanda satt plutselig og smilte intenst til en kar fra Hamar som het Hugo. Hugo smilte tilbake til henne og så satt de sammen resten av kvelden. Jeg var luft…  Eh….  Hva skjer?!?!?

Kjente en vond klump i magan. NÅ er den moroa slutt.. Den kommer aldri tilbake…

Lurte på hva jeg hadde gjort feil. Noe var det sikkert…  hmmm… var jeg for overfladisk? For opptatt av å sitere moroprogram jeg hadde hørt i radioen? For mange vitser? Hmmmm….

Men hvem  har ikke opplevd at følelser kommer og går? Det 

finnes ikke noe mer normalt i menneskesjela enn dette.

Ja, nå var jeg altså på vei nedover Nordseterveien. På den brune Diamant-halvraceren jeg hadde fått til konfirmasjonen. Måtte nøye meg med Diamant fordi den kule orange Trygg-halvraceren jeg egentlig ønska meg, kosta NESTEN hundre kroner mer, det gikk jo IKKE an….

Hadde bestemt meg for å snakke med Peter. Han var ganske høy, hadde litt spiss nese, pilot-briller som var litt skeive etter noen ublide møter med en basketball, og svart halvlangt hår. Snakka med litt ”unnskyld at jeg forstyrrer”-stemme og jobba som praktikant på Mikrobiologen oppe ved Maihaugen. Han tok blant anna syfilis-prøver. Han kunne fortelle så detaljert om åssen syfilis arta seg at appetitten ble blåst vekk.  Han hang ofte sammen med oss. Peter var snill og trygg, derfor ville jeg snakke med ham. Peter bodde i et digert hvitt ”bløtkakehus”  i Anders Sandvigsgate.  Døra stod åpen da jeg satte fra meg sykkelen utafor. Jeg ringte på døra. Noen hadde visst sett meg, for ei stemme inne fra huset ropte: ”Peter er på rommet sitt, bare gå opp!”

Jeg gikk opp trappa som snodde seg opp i 2. etasje og bort gangen til rommet hans. Der inne satt Peter. Den eneste jeg kjente som hadde egen balkong på rommet sitt. Nå hadde han satt opp den digre lange kikkerten sin på balkongen. I hånda hadde han ”Fuglene i farger”

Nå skulle han lære seg fugler om han aldri hadde gjort det før!

”Hei” sa han og så inngående på meg. ”Noe iveien?”

”Ja, sa jeg ” Amanda er visst ikke interessert i meg lenger…. ”

”Oisann, det var trist” sa Peter.

Jeg begynte å prate mens Peter konsentrerte seg om kikkerten.

”Ja jeg veit jo ikke om jeg virkelig har oppfatta riktig, bare syntes jeg så det i helga”

Peter hadde også vært på Gjøvik. Men der var han blitt sammen med ei artig og trivelig jente fra Skreia som het Gunn. Nå svevde han litt.

”Ja” sa Peter, fortsatt stirrende i kikkerten. ”Det er ikke alltid lett å vite om det er riktig det en ser, lurt å ta seg god tid og være åpen for at en kan ta feil. ”

”Hørtes klokt ut” tenkte jeg.  ”Kan jeg ha oppfatta noe som avvisning som ikke var meint slik?” spurte jeg. Peter sa: Eh, vel altså det kan hende, men jeg tenkte på fuglene jeg. Jeg lurer på om det er en svarttrost eller en spettmeis jeg ser, men er ikke sikker” Han bøyde seg fram til kikkerten igjen og stirra intenst på noe i en busk lenger nede i gata som jeg ikke kunne se.

”Ja”, sa jeg. ”Men når et menneske liksom plutselig overser en så er det et sikkert kjennetegn, vel?”

”Kjennetegnene er viktige!” sa Peter

Etter hvert som praten gikk fikk jeg en følelse av at han KAN ha ment hvilke kjennetegn ”Fuglene i farger” beskreiv som typisk svarttrost… Men så var han plutselig i min verden igjen. Ikke helt lett å vite hvor han var akkurat nå. Jeg snakka om jenter og han snakka 50/50 om jenter og fugler, tydeligvis…. Var det egentlig litt likt?

”Hva skal jeg gjøre?” spurte jeg. ”Jeg har lyst til å vekke tilliten hennes på nytt, men hvis jeg snakker påfallende mye til henne, skremmer jeg vel hele jenta vekk?”

”Hele nøkkelen er å gå akkurat passe nære!” sa Peter. ”Og så gå varsomt og stille. Og lytte! Går en for nære eller for brått på, skremmer en dem vekk, da er løpet kjørt!”

”Høres klokt ut” sa jeg.  ”Jeg skal ikke trenge meg for mye på henne!”

”Å, du meiner Amanda?” sa Peter og så opp fra fugleboka. ”Åja, men det gjelder jenter også, det derre!”

”Jeg får en følelse av at en må vise storsinn og bare være grei, jeg. Og innse at følelser kommer og går. Og være glad for det som var”

”Nå virker det HELT klart!” svarte Peter.

”ja, ikke sant?”

”Jo, absolutt”, svarte Peter, ” Det ER en svarttrost!!”

Er det noe som heter å kapitulere som humorist? Hvis ”ja” så gjorde jeg det denne kvelden.

Neste gang jeg snakka med Amanda slappa jeg helt av.

Hun ble sammen med en kar jeg kjente fra før og som jeg likte godt. Kjente jeg ble glad på hennes vegne.

Amanda fikk på noe tidspunkt inntrykk av at jeg hadde hellet med meg i kjærligheta og sa at det var koselig å høre. En anerkjennelse som veide tungt. 

Og jeg har stor respekt for dette mennesket den dag i dag.

Hvis du er tenåring og har kjærlighetssorg; IKKE kom til meg å påstå at det ikke nytter å snakke med venner om den!!

Etter denna praten med Peter gleda jeg meg over våren. Til og med over svarttrosten!!