Neste band: Gospelgruppa Barabbas. Kan ei kristenrockgruppe hete det?!?!? Ja, det kan den...

Starten:

Første dag på Menighetsfakultetet.... En grå kald januardag i 1982 med snøfjon i lufta som jagde alle inn i varmen... Vondt i sjela. HVA skal jeg bli når jeg blir stor?!?!? Jeg er vel egentlig stor nå?!?!? Prest?
Tør jeg? 
Vil og ikke vil......

Klokka viste lunchtid. MF hadde egen kantine. Ikke fryktelig spennende, men billig. Måtte forbi alle oppslagstavlene for å komme dit. Kantina var full av folk. Ingen som jeg kjente godt, ikke denna dagen ihvertfall... 
Et oppslag lyste imot meg: 
”Gospelgruppa Barabbas søker bassist!! Spør etter oss i røykesona”

Oisann.... 
Hadde lagt merke til bussen deres. Diger hvit Scania. Stod noen ganger parkert langs Slemdalsveien utafor Chateau Neuf. Bandnavnet stod med store bokstaver på sida, og over frontruta der det en gang i tida hadde stått hvor bussen skulle, stod det nå: ”Barabbuss”

Jeg tenkte: ”Tør jeg? De er sikkert proffe når de har så proff buss?”  Bakrunnen min som bassist der og da var følgende:

1:
Sittet med en gammal bass og prøvd å spille med platene mine på rommet mitt.

2:
Tatt med bassen på sommerleir og lurt noen til å tru at jeg var god på den.

3: Spilt i tensingorkesteret hjemme på Lillehammer til jeg ble sparka og erstatta med en bedre bassist.

Litt av et cv? Kunne vært bedre ja...
 ”JA, jeg tør!!!! Den som intet våger osv.”, sa jeg til meg sjøl.

Røykesona var godt synlig og luktbar. Den bestod av tre-fire lange bord ved de digre vinduene ut mot parkeringsplassen som lå der før Musikkhøyskolen ble bygd. 
”Barabbas, sier du? Det er oss det!”

Treff med en gang. Han som førte ordet presenterte seg som Johan. Han reiste seg. Han var høy, hadde mage som røpa sans for god mat, tjukt svart hår og pilot-briller. Han hadde en bart som han konstant blåste sigarettrøyken ut gjennom. Han snakka Rogalandsdialekt med rulle-r. Men han smilte med hele seg. Også i stemmen da han sa: ”Det va’kje for tidlig! Neste mandag så ska’ me spille på en ungdomsklubb på Bekkelaget og i mars ska’ me på turné; Trondheim og Helgelandskysten!” ”Oh oh, HVA HAR JEG GJORT?!?!?” tenkte jeg... ”Eh asså, er dere veeeldig proffe, liksom?” stotra jeg fram.

Johan var raskt frampå: ”E’kje det heilt store nivået!” De andre i bandet ble interessert. En kar med mørk moteklipp, kule briller og snurrebart ville også ha et ord med i laget. Mørk stemme, fra Troms et el anna sted. Presenterte seg som Hans Jørgen. Han fiska en tjuepakning Prince opp av lomma i den hvite semska skinnjakka si. Dro ut en sigarett, prøvde å hive den opp i munnen i en flott bue. Ga opp. ”Ha’ du spælt mykje bass før?” ”Ja, sa jeg, var med i tensing-koret på Lillehammer” En litt kraftig kar med lyse krøller og alvorlig ansikt presenterte seg som Roald, og spilte trommer. Også nordfra. En tredje fyr som også var fra Troms noe sted, var høy og tynn. Pen mørkblond sveis og pent skjegg. Snakka med litt forsiktig snill stemme. Sigurd het han. Etterhvert dukka det opp en litt stille fyr med rødt hår og vennlige øyne som het Stein. Også fra Nord-Norge. Ei jente med brunt halvlangt hår og runde briller, som han helt tydelig hadde godt forhold, til kom sammen med ham. Hun fortalte på syngende nordmørsk at hun het Kirstin. Hun var vokalist forklarte de. ”I blei sammen me’an Stæn på første turneen!” forklarte hun meg. Hun virka fornøyd med livet. Studerte musikk, fikk jeg vite.

En kar med runde briller, grønn busserull og en haug av lærde bøker rundt seg oppdaga at en ”familieforøkelse” var igang. Han reiste seg. Og reiste seg. Fortsatte å reise seg. Når skulle han slutte?

Han var altså også en av bandgutta. Nå hadde han endelig nådd full lengde. Jeg la hodet bakover, møtte blikket hans, tok ham i hånda og hadde da et navn. Han forklarte vennlig på avslepen trønderdialekt at han het Jon og var tekniker i gruppa. Ei jente fra Vestfold med rødt krøllete hår og et stort smil het Bjørg. Hun sang. Johan viste seg å være manager/roadie.

Så ble det alvor:

Første øving.... Magan min trudde det var eksamen i matte med innlagt rotfylling.

Jeg hadde ikke noe stash. Men det hadde de. Bassen de dro fram, var den første ekte Fenderbassen av skikkelig årgang jeg hadde prøvd. Det å ta den opp av kofferten og henge den på seg var helt merkelig: Den sun-burst rødbrune Precision-bassen smøg seg varsomt inntil og rundt kroppen min, omfavna høyre hoftepartiet og hang deretter i perfekt balanse. Klar til bruk. Nydelig instrument! Første låta var noe som Hans-Jørgen hadde skrevet. Litt rett fram munter rock’n’roll. Han spilte energisk med begge hendene. Hva skulle jeg spille for at detta her skulle groove, og ikke krangle med pianoet?!?!? Kom på riffet jeg hadde lært på første øving i tensingorkesteret. Det passa. De andre nikka anerkjennende. WOW! Det går!!!

De andre låtene var annerledes. 80-tallet var i det hele tatt annerledes. Vestkystmusikken kom for fullt. Balladene til Randy Crawford, Crusaders, Koinonia, Lee Ritenour, bl.a. Låtene er luftige og minimalistiske. Likevel swinger det. Hans-Jørgen hadde skrevet mange låter i denne stilen. Gode melodier og tekster fra hjertet. Som liksom ba om luftig komp med innlagte synkoper og urpresis timing. Den dag i dag lurer jeg på om du må være oppvokst på kysten av California for å få dette til.  Vi prøvde ihvertfall.

Å handle utstyr for en slik som meg:

Gutta lurte på om jeg ville kjøpe den fine Fenderbassen. Måtte bestemme meg fort, de hadde en annen kjøper på hånda. Det var ikke mye de ville ha for den. Og den burde jeg tatt. I løpet av våren hadde jeg trengt å stemme den to eller tre ganger...
Programvaren i sjela som styrte valgene mine gikk ikke for den. Den sa: ”Dette er altfor flott for deg!” Oppveksten med foreldre som helst bare ville gi meg klær og sko fra restekurver og ”50% på halv pris” slo igjennom.... Hos Imerslund fant jeg en billig sak som låt bra. Klar fin tone som varte lenge. Men den slåss mot kroppen min og fikk alle muskler fra brystet og opp til å produsere melkesyre når jeg spilte på den. Begynte å bli letta når vi slapp ekstranummer på grunn av bassen min. Ikke bra...

Bandet hadde egentlig enda ett medlem: en roadie..

En studiekompis av disse kara het Arne. Han hadde helskjegg, stor skulderbag til bøkene, bukse med press, brune speidersko, blå boblejakke og skinnlue. Han elska busser og trikker. Og musikk. Særlig Creedence. Han hang sammen med denne gjengen støtt. Virka som det betydde mye for ham. Han spilte ikke, men elska å bære og kjøre buss. Hjalp oss med alt vi trengte. Snill og følsom. Han hadde bretta opp ermene og bytta motor i bussen om det hadde vært behov...Om han  ble provosert kunne språket hans bli ganske oppfinnsomt. Jeg så på ham og tenkte: ”Noen har såra deg, Arne... kraftig og mye...”

Vi dro på turné med Barabbussen:

Mars kom med sol og dryppende tak. Turné. Alt stashet inn i bussen. De hadde laga et eget lasterom bakerst. Det var en salong med sofaer og bord inne i bussen. Og sittegrupper lenger foran. Dieselmåleren var et langt kosteskaft. Nå skulle vi til Trondheim. I Elverum stoppa vi og handla mat. Dekte opp bak i bussen. Stemninga steig, alle var glade. Kjente et ufattelig velvære der jeg satt. Musiker på turne. Tenkte at ok, de er kanhende forskjelliga fra meg, men jeg liker dem! Oppveksten med alkoholiserte foreldre gjorde meg forskjellig fra alle, kjentes det som.... Humøret fikk meg til å tåle mange nervepirrende timer i tett snødrev på nullføre før vi var framme i Trondheim

Rigga opp i Lademoen kirke, spilte, sov i sofaer og lenestoler på menighetskontoret, videre neste dag. Kom seint på kvelden til Terråk i Bindal. Lita bygd som hadde krøpet i ly mot havet, innei ei vik, mellom høye stupbratte fjell. Bygda var dekt av våt holke. Skolen var også kulturhus, der skulle vi være. Spille sjøl og sammen med gospelkoret som hadde besøk av venner fra Brønnøysund. Koselige ungdommer. Ble en del spilling tilsammen på Helgelandskysten. F.eks. for ei fullsatt kirke ved et ferjeleie som jeg trur het Vendesund.  Bortsett fra fergekaia og kirka så jeg ingen andre bygninger i området. Bare høye nordnorske fjell og hav. Hvor kom folka fra?

Ting skjer:

Tida gikk. Vi spilte i Jeløy kirke. Ei gammal dame skreiv noe stygt om musikken vår, la i kollektskåla og gikk.  Utescena i Spikersuppa dagen før cupfinalen.  Sørpefulle Brannsupportere som ødela så godt de kunne, men det var moro lell.

Det nærma seg våren. Stein, Kirstin og Bjørg hadde noe å meddele oss: ”Vi trekker oss ut!”

Hva nå? Vi bestemte oss for å finne nye folk. Ble tipsa om en gitarist. Han var utdanna musiker, skulle begynne på MF og het Bjørn. Han sa ja. Det lå i korta at han var flere nivåer over oss. Ikke verst...Ok, det var gitaren. Vokalen da?

Løsninga lå i dagen. Jeg hadde vært sammen med Mariann et drøyt års tid nå. Blitt kjent med venninna hennes, Olaug. Første gangen jeg traff henne tok hun gitaren og trollbandt meg med ei vise hun hadde lært på en røykelsesduftende 68-erviseklubb hjemme i Fredrikstad.

Olaug ble med. Hun var ikke sikker på om hun fikk det til, men det var vi. ”Æ må takk’ dæ førr PRIMA  artistførrmidling!!” Sa Hans-Jørgen da jeg hadde ham på tomannshånd etter første øving med Olaug...

Bjørn ville rydde opp. Ord som groove, timing, chorus, sjekke ut, a-del, b-del, bridge, vamp ble en del av bandspråket. Vi måtte bare lære. Bjørn lurte på hvor mange fills Hans Jørgen ville ha i den og den låta. Hans Jørgen smilte usikkert tilbake og sa han ville ha tre pils..

Siste året vi holdt på:

Øvingshelg med innlagte konserter i Jeløy kirke. I menighetssalen. En mann i 60-åra med stor mage, runde briller og brylcremeglinsende hentesveis stod plutselig foran oss. Rød over den lyseblå skjortesnippen. ”DETTEBRÅKETHERKANJEGIKKEHA!!! Jeg er organist her og venter en SANGERINNE på besøk!!!!” Han gikk. Ei trykkbølge gjennom rommet og et dypt smell forkynte at han hadde lokt døra etter seg. ”Sangerinna på besøk? Hehe, do you want to play with my organ?” kom det fra Hans-Jørgen. Vi brast i latter.. Vi skulle ha konsert der neste kveld.

Bjørn plugga inn den halvakustiske Gibson-gitaren sin. Gjennom proffe pedaler som fikk den til å låte som et studio-opptak. Sigurd og Olaug foran med vokalen var liksom ansiktet utad. Hans-Jørgen var etterhvert omgitt av keyboards. Roald jobba med trommene sine. Jeg stod litt bak med bassen, men det var ok.

Spilte på en ungdomskveld i Rælingen. Ungdommen smilte og klappa. En diakon som leda ungdomsklubben slutta aldri å bekage seg over oss. Til oss..... For mye lyd og for lite salmer...

Fikk noen ganger følelse av å ha blitt kjendis. En kar i en bokhandel på Hamar stoppa meg og kjente meg igjen. Han hadde vært og hørt på oss da vi spilte der noen måneder tidligere.

Vi var nede på Sørlandet og hadde konsert på en folkehøyskole. En gutt som kanhende var litt enkel ble med på et refreng når Sigurd gikk med mik’en litt ute blandt publikum. Jeg så han  strålte av glede resten av kvelden.

Nedtellinga til den dagen som alle band opplever før eller seinere:

En gang dro vi til Gand kirke ved Sandnes. Åpna lasterommet i bussen. Trilla flightene inn. Inne i kirka møtte stooore nakne flater med glass og mur oss. Oh oh.. ÅSSEN skal dette gå?!?!? Vi hadde etterhvert mye dårlig erfaring med kirkebygg og den elektriske lyden vår. Pleide å bli lydkaos og alt høyere enn alt anna. Noen klapp i hendene kunne lære oss noe om etterklangen med en gang. Så ble vi innstilt inni oss. Hvor lang var den? 2 sekunder? Tre? Var etterklangen lik overalt? Best å finne ut det også. Vi skulle aldri finne ut. En mann i dress stod plutselig foran oss. Så ut som om han hadde trang til å kjefte på noen, straffe dem og endelig hadde ferska noen 7-åringer i epleslang som han kunne bruke. Stemma hans dirra og triumferte sjølrettferdig på samme tida da han begynte å snakke: ”Nå må dåke hogsa på at dåke æ i æit vigsla rom, og dæ’ gjæ’ hailt spesielle ræglar for kæ ein kan gjære og inkje!”

Så snudde han på hælen og gikk. Noen viska at han var diakon. Vi så på hverandre, målløse. En el annen stønna: ”Hva i h..vil skje om han der kommer ikveld? Han kommer til å ta hovedsikringa!”

Litt matte i knærne gikk vi i gang. Rigga opp, strakk kabler, sjekka lyd som vanlig.

Dro avgårde for å spise, slappe av og kle oss om.

Et band som het Vademecum skulle varme opp. Bekymringa om lyden kunne vi ha spart oss. Etterklangen ble slukt. Av et hav med tenåringer i pastellfarga PocoLoco og Avanti-skjorter. Per Spook-gensere og gelestiva bustehår. De klappa med. Eksploderte i applaus etter hver låt.  Jeg kjente følelsen av at noe anna tok over komme tilbake. Kjente ikke lenger at jeg spilte.

Hadde vi sett inn i framtida hadde vi  kanhende gitt oss der, mens vi var på topp. Siste gig’en et halvt år seinere var uinspirert og trøtt. Ble et dårlig siste minne. Utstyret ble solgt. Barabbussen viste seg å ha rust bærebjelkene som ikke gikk å sveise.

Etterord del 1

Et par-tre år seinere gikk jeg på Diakonhjemmet. Etter å ha vært med på et musikkinnslag i kantina kom ei jente bort til meg: ”Sei mæ, har du nånn gang vore i Bindal?!” ”Ja”, sa jeg. ”Med gamlegruppa mi Barabbas” ”Æ va’ i koret som var i lag med dokker den hælga, det betydde kjæmpemykje førr mæ, tusen takk!”

Etterord del 2

Mange år seinere:

En grå hustrete tirsdag i november med snøfjon som dreiv i lufta. Gikk oppover bakken til Bekkelaget kirke. En mengde folk skulle samme vei. Alle kledd i svart. Noen dager før hadde jeg fått sjokkmeldinga:  Arne, vennen og roadien vår hadde falt død om. Brått og uventa. Noen sjåfører fra Nettbuss stod med triste rødkantete øyne  tok en siste røyk før de gikk inn i kirka. Arne hadde jobba litt i Nettbuss ved sida av prestejobben. Jeg så kista stå der framme inne i kirka. Jeg så det smilende ansiktet til Arne på programmet en begravelsesbyråagent i ulastelig svart dress hadde stukket i hånda mi. Biskopen hans,  Solveig Fiske, forretta gravferden. Barabbas fikk en stor plass i minneordet. Det hadde betydd kolossalt for ham. Livet hans hadde ikke bare vært lett. Gjennom en strøm av tårer skimta jeg uklart kona til Arne, de to døtra og sønnen hans da det var deres tur til å legge blomster på kista.Gutta som hadde starta gruppa kom også fram og la blomster på kista. Rart å se dem igjen etter så mange år. 
Godt i alt det triste å stå sammen i kirka og kjenne kinnene bli klissvåte når kista med kompisen vår fra studietida ble båret ut...

Vi i gamle Barabbas-gjengen samla oss etterpå. Vi var blitt eldre, men fant tonen igjen. Det er alltid litt himmel i et katastrofeområde. Den himmelen åpna seg her også.

Det var grått og surt ute og snøfjøn i lufta, akkurat som første dagen jeg møtte dem....

Etterord del 3

Mens vi var lamslått i sjokk dagene etter 22. juli 2011, dukka et kjent ansikt opp på tv-skjermen. Nyhetsoppleseren i NRK skulle la oss møte en feltprest og en far til et offer fra Utøya som legene ikke kunne redde. Han ble holdt kunstig i live i påvente av at familien skulle rekke og komme ned fra Bardu og ta farvel med ham i live.
Og der viste det seg at Roald, trommisen vår, var faren.
Som så norske tv-seere rett inn i øynene og delte den ufattelige ubegripelige smerten med oss. Gunnar, sønnen hans, kunne ikke reddes.....

Kan vi andre i det hele tatt forstå? Og åssen greier Roald og resten av familien hans å leve videre? De kan, og jeg må bare bøye meg i støvet. Klippet under er fra ettårsmarkeringa:
http://tv.nrk.no/program/nnfa41004412/22-juli-ett-aar-etter#del=2&t=5m33s