Jeg hadde begynt i 3. klasse på videreg... eh nei faktisk ikke. Tredje GYM het det.. Hva det betyr? I hvertfall at jeg er gammal....
Jeg ville fylle sjela. Fylle oppmerksomheta. Fylle sansene. Fylle 7.sansen. Året før hadde vært fullt av innestengte frustrasjoner som tok feil vei ut. Smertene jeg fikk av foreldre som drakk mer og mer og blanda tabletter oppi det hele, ble til smerter i kroppen. Tenåringer er lojale. De forteller ikke hva som skjer i heimen, men vondt’ene det gir dem kommer ut likavæl...
Nå skulle jeg skite i denna tullskapen. Den var ikke min, jeg eide den jo dundre daske ikke?!?!?
Hadde TO planer for skoleåret 1979/80: 1: get a life 2: få eksamen.
3.gym. Hadde lengta fram dit. Russerevy! Russetid! Flytte vekk!!
Jeg påtok meg å samle orkester til russerevyen. Hvor jeg fikk motet fra, tja si det...Jeg hadde sett en del russerevyer i gymsalen på gamle Lillehammer Gymnas som det het da. Ofte med flinke folk til å spille. Nå var det min tur. Jeg tok gitaren. Så oppdaga jeg at Dag, som jeg hadde hatt gym sammen med lenge, spilte bass. Daniel, som spilte indremisjonskoret i byen tok trommene. Lars, som de sa gleda seg til å bli russ først og framst, tok pianoet. En lyshåra gausdøl, Tore, var lei av korps. Han stod der med sax’en sin og var klar til å hive seg på.
Ja, men HVA skulle vi spille? Revyfolka ba meg komme på neste øving. Jeg kom med kassegitaren til søstera mi under armen. Jeg tenkte at nå må jeg være pedagogisk. Jeg sa ”Syng sangene i revyen for meg nå, i den tonearten som er naturlig for dere, jeg henger meg på, og så tar vi dem slik!” Åssen kunne jeg forutsett at jentene skulle synge ivei Eb og Bb?!?! Verste som finnes for gitaristfingre, huttetu!!! Men det ble slik.
Første gang jeg så en revyplakat, fikk jeg sjokk; ER DEN AVLYST!?!?!? Neida, den het ”Av-lyst”
Det nærma seg premiere. Nå var vi i gymsalen hele helga. Det var mange jenter og noen gutter. Da jeg kom inn i gymsalen, lå det klær utover noen bord. Det var kostymer. Noen stoler og bord skulle være kulisser. Vi orkestergutta rigga oss til ved siden av scena, slik at vi ikke skulle skygge for utsikta. Så satte de igang. Åpningsnummer med liksom Broadway-dans.
En sketsj om ei jente som gikk til frisøren. Katrine var frisør med iq-palme, masse rouge og ei t-skjorte hun aldri ville vist seg i på alvor. Kjersti spilte naiv jente som ble klipt. Greia var at hun skulle bli skamklipt og at frisøren skulle miste en sigarettglo oppi håret hennes og slokke litt motvillig. Kjersti hadde mørkblondt skulderlangt hår med myk fall. Det snodde seg pent rundt ansiktet hennes. Jeg fikk panikk på hennes vegne, jeg tenkte”de skal vel ikke klippe av henne det fine håret der?!?!?” den bekymringa kunne jeg spart meg. De laga parykker av brunt garn. En ny for hver forestilling. Pjuh!!!
Så var det noen numre der vi skulle spille. Lars bare spilte på pianoet, han kunne ikke noter. Vi andre hang oss på. Det ble jo musikk. Et nummer het ”Discopolka” Kristian og Katrine het liksom John og Olivia, og var discofreaker. Melodien gikk på ”husmannspolka”
Et nummer om sivil ulydighet, Alta-demonstrasjonene var hett stoff. Grete Roede var også blitt kjent. En sketsj om damer som kjente seg for tunge og skulle nesten sulte seg ihjel.. Noen av jentene dansa cancan. Med musikk på tape.
En sketsj om eksamen i gymsalen. Med overdrevne lydeffekter. Gummistøvelgnissing mot linoleumen, matpapirknitring og dropstygging. Kaffeslurping. Lufting som fikk alle til å hutre. Kjente jeg grudde meg til eksamen....
Generalprøve. Ikke alt satt som det skulle. Klokka tvang fram en gjesp. ”Vi MÅ kjøre gjennom en gang til sjølom det er seint!” Kristian revysjef var bestemt. ”et kvarter pause og på’n igjen!”
Vi glømte klokka, beit tenna sammen og gjøv løs. Nå fikk det bare gå...
Premieredagen.. Husker vi satt i gymgarderoben som lukta gymtøy og svette. Jentene sang griseviser for å komme i humør. Noen kom løpende inn i garderoben, fulle av sensasjon, en av dem ropte: ”Aandahl’a sitter i salen!!!” Noen flirte, men jeg så at Kari ble bleik. Kari skulle imitere akkurat henne i lærerparodisketsjen. Varemerkene til Anne Aandahl, som hun het, var mørkebrun kjole og hvite seilerstøvler. Kari hadde begge deler. Nå sank hun sammen, men så ble hun bestemt i blikket. SKULLE levere.
Jeg hørte praten og stolskrapinga ute i salen. Lyset ble slokt. Vi bandgutta gikk ut døra ved sida av scenen. En følgespot hang seg på oss, folk klappa. ”De har ikke hørt oss ennå, jo” tenkte jeg.. ”Vil de klappe etterpå?” Lyset i kroken vår var sparsomt. Publikum var nå ei mørkegrå masse som gikk over i svart bakerst. Åpningsakkordene satt i ryggmargen. Folka på scenen kom der de skulle. Ene nummeret etter det andre. Jeg hørte Anne Aandahl le godt av parodien på seg sjøl. Dama hadde solid sans for humor, det visste jeg fra før. Folk klappa!!! Utrolig?!?! Stående applaus til slutt! Mathilde fra Skjåk som var russeleder kom opp på scena med blomster. ”E tykkje dehtti va’ någå tå’re’ artugste e’ ha sehtt, så takk ska’røkk ha!” Lyset ble tent. Noen kjente gratulerte meg. Klasseforstanderen min, Fredrik, syntes ikke jeg skulle vært her.. Jeg slo lykkelig av Fender-combo’en som hadde jobba trufast hele kvelden. La Ibanez Les Paul-kopi’en fra meg i kofferten sin. Den var lånt, jeg eide den ikke..... det var hverdag neste dag, premierefesten fikk vente. Best å komme seg hjem. Forhåpentligvis hadde ikke de gamle gått amok i vin og tablettrusen slik de desverre av og til gjorde.. Gode avisanmeldelser dagen etterpå. Dagningen kalte oss i orkesteret for dyktige musikere og nevnte oss ved navn!?!? ”Oh oh, jeg må ha lurt de journalistene”, tenkte jeg, ”jaja det er jo gøy, da!”
Nådde jeg målene? Jeg kjempa meg til et slags liv siste året på Lillehammer. Og jeg fikk artium.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar