Noen lot seg lure denna gangen også...

Som  tenåring leste jeg boka ”Cruise” av Odd Eidem. Her skildrer han blandt anna noe han opplevde ei morrastund på et hotel noe sted i Statene. Alle tv-kanalene har ekstrasendinger på grunn av en kjempestor sekt som har fått vite at verden skulle gå under denne dagen. De hadde fått tidspunktet eksakt av profeten sin. Den nevnte profeten hadde dradd i forveien for å gjøre himmelen i stand til dem. De hadde solgt alt de eide, og nå satt de oppe på et fjell og hadde picnic for siste gang i livet sitt. Odd Eidem forteller at han ble sittende i hotelsenga si med tv’en på. ”Jeg ville være med når verden ikke gikk under” begrunna han det med. Skremt og fascinert av menneskers tro som han var all sin dag, ville han se hva som hendte når disse tusener på tusener mista trua si på direkten. Det annonserte tidspunktet nærma seg. Ei klokke kom opp på skjermen og talte ned. Tidspunktet inntraff. Griske tv-kameraer zoomet inn sektmedlemmer på nært hold. Så var det ”commercial break”....

Etterpå satte de tilbake til fjellet. Alle menneskene var da på vei ned. De sang. De ble spurt om de hadde mista trua si. Neida, det hadde de ikke, profeten hadde bare regna litt feil...

Hørt den før?

Nå har det hendt igjen. En sjølerklært tv-pastor med feit bankkonto og flere tv-kanaler har skremt opp tusener på tusener av naive uskyldige folk til å tru at verden skulle gå under i dag.

De har båret plakater, ropt ut og annonsert i radio og tv-sendingene sine.

Sjøl har jeg brukt dagen NØYAKTIG slik jeg hadde planlagt.....

Hvorfor går mennesker på dette igjen og igjen?

Jesus lærte disiplene sine at han en gang skulle komme igjen. Denne tidsalderen skulle ta slutt og Guds rike skulle opprettes. En ny tidsalder uten synd og lidelse.Evangeliene omtaler Jesus som den som bærer verdens synd. De forteller at det finner sted en forsoning når han dør og gjenoppstår.  Noe av storheta ved det å være menneske, er at vi ser ut til å ha fått et valg. Vi mennesker er ikke roboter. Dette tvinges ikke på oss.

Men vi er mange som klamrer oss til dette håpet. Vi er den største religionen i verden...

De første kristne levde i en verden som gradvis ble verre og verre. De var vitner til en sivilisasjon som råtna på rot og ikke makta å forhindre katastrofer. De opplevde forfølgelse, vilkårlige dommer og dødsstraff for å bekjenne trua si. De regna tilbakekomsten som noe som ganske snart skulle skje. For dem var ikke dette noe skremmebilde. Det var mer håpet om at rettferdigheta skulle seire, og noe nytt og bedre skulle komme.

Når kristendomsforfølgelsene tok slutt og kristendommen istedet ble statsreligion, må det ha oppstått en optimisme. Forsoninga på korset ble ansett av kirka for å bestå i at Jesus seira over synden. En ser det tydelig på kirkekunsten. Krusifiksene fra denne tida viser en triumferende Jesus som henger på korset med armene strakt ut. Uten å bære noen tegn på skader. Det var særlig i østkirka at en tenkte slik om begrepet forsoning.

Seinmiddeladeren inntraff med politiske katastrofer, lovløshet og dødelige epidemier. Bildet av Jesus som seierherre over synden mista truverdigheta si. Hva nå? Er vi blitt lurt? spurte folk seg.

Munken Anselm, seinere kjent som Anselm av Canterbury fikk en aha-opplevelse: Han sa ”Jesus tok lidelsen og straffen som vi skulle hatt. Han ga livet sitt som løsepenge for oss”

Denne forandringa i synet på forsoning ser vi også i kirkekunsten. Krusifiksene fra denne perioden viser en tynn mager Jesus med synlige sår og et ansikt som er forvridd av smerte og ufattelig lidelse......

Sjølom denne måten å oppfatte forsoning har lånt begreper fra middelaldersk rettspraksis, er dette et bilde som mange regner for å holde mål den dag i dag. Satisfaksjoner har vi rett nok ikke i jussen lenger, men vi ser poenget. Vi må bare være klar over at dette er et hederlig forsøk på å lage et kart over et landskap vi som mennesker umulig kan kjenne fullt ut. Vi må ikke behandle kartet som om det var selve terrenget....

Vi snakker om noe vi mennesker skal nærme oss med ydmykhet og respekt. Respekt for alt vi ikke veit....

Fra 1500-tallet hører vi igjen om sekter som regner med en snarlig undergang. Og de har en ide om at bare de og ingen andre skal bli frelst. Da Martin Luther stod på barrikadene og kjempa for de teologiske utlegningene sine, hadde han egentlig to motstandere:  Katolikkene på den ene sida og svermerne på den andre. Han polemiserte kraftig mot dem begge.

Om fenomenet dommedag sa han enkelt og greit at han uansett ville gjøre nøyaktig som vanlig om han visste at det var siste dagen i livet hans.

På 1800-tallet ble det igjen interese for dommedag. Det fryktede 1900-tallet nærma seg. I USA ble det danna en menighet som regna ut nå Jesus skulle komme igjen. Adventistsamfunnet stammer fra denne bevegelsen. Husker ikke årstallet, men de bomma. De satte seg ned og regna på nytt. Neste dato kom og gikk og ikke noe skjedde. Fortsatt finnes det aktive trossamfunn som springer ut fra dette miljøet. De løste problemet elegant: De flytta hele dommen over i en sfære der vi ikke kan kontrollere den. De hevdet at den begynte den gangen på slutten av 1800-tallet. Men den begynte i himmelen! SÅ skulle den komme hit! Hvorvidt dette er noe enkelte sekter trur på i dag veit jeg faktisk ikke, jeg har inntrykk av at det er fløyer og fraksjoner blandt slike sekter også..

Pinsebevegelsen som slo innover oss tidlig på 1900-tallet hadde også dommedag og Jesu gjenkomst som helt sentrale temaer i forkynnelsen sin. De var sikre på at det var snart.

Det blomstra litt opp igjen under den store vekkelsen i overgangen mellom 60 og 70-tallet. Jeg husker medlemmer av Children of God som gikk rundt på Lillehammer med plakater der det stod at USA ville gå under om 30 dager. Det rareste med disse folka var at de så helt alminnelige ut..

Noen andaktsholdere falt for fristelsen til å score billige poeng ved å skremme oss litt opp. Virka som om de nøt makta det ga dem?!?!

Rundt årtusenskiftet florerte spådommene. Det skulle gå gæærnt da også, visstnok...

Hva er det med religionen som gjør at det er så lett å få makt over tilhørerne? Særlig om en spiller på dom og fortapelse? Religionen når langt inn i oss. Innerst i oss der vi er mest sårbare og forsvarsløse. Om noen mennesker tar ibruk hersketeknikker av typen; ”Er du uenig med meg så er du uenig med Gud”, så får de makt. Ikke i noen annen sammenheng har det stått fram flere sjarlataner og bedragere enn nettopp her. Som prest møter jeg religionsofre i sjelesorg. Mennesker som har fått brannskader i sjela av sektledere berusa av makta si og som har misbrukt den. Like trist hver gang.... Jeg får lyst til å skrike: ”PASS DERE FOLKENS!!!!”

Som prest forkynner jeg de gode nyhetene om frelsen og tilgivelsen. Og håpet om det gode der framme som vi ikke veit åssen er. Bare at det overgår fantasien vår. Vi mennesker har begrensa innsikt. Kanhende best slik? Ihvertfall så lenge vi innser det og tar ”camping-pastorer” fra USA med ei bøtte salt......

Vi skal uansett leve livet slik at vi er klare. Om vi lever hver dag som om det var den siste og rydder opp i gudsforhold og forholdet til medmenneskene våre, vil verden bli et bedre sted. Ei av yndlingslåtene mine for tida er Nickelback’s ”if today was your last day” Se og lær:

http://www.youtube.com/watch?v=maINUv2H8A0

Ja, slik er tankene mine etter å ha vært med på at verden ikke gikk under..

det var NÆRE på....

Hyggelig innledning

Jeg stod på brygga på Tjellholmen. Så utover Løperen som glitra i solskinnet. Hvalerøyene , Torsnes-landet og Bohuslän langt der borte på andre sida. Lykkelig sliten. Hadde frakta en kjempebunch konfirmanter over til land. Med hver sin sikkert 40 kilos veske i svart, neongrønt eller sjokkrosa. Gutta med hettejakker, capser og saggebukser. Jentene med hullete jeans, Converse-sko i rødt, grønt og svart, alle med hver sin  iPod i lomma. De hadde vært med på alt. Bli kjent-samling, kostymeparty, og vanvittige leiker. For eksempel der de lå i hele grupper i ring på ryggen med beina mot hverandre. Skulle senke ei full vannbøtte sammen med beina uten å bli våte. De greide det NESTEN....

De møtte gjespende og pliktoppfyllende opp i pysjen ute på plassen foran  kl 03.30 da brannalarmen ble utløst ved et uhell, sjølom det bare var et par-tre plussgrader. De var med på fellesskapsløypa. De satt stille når vi hadde undervisning. De var med på gruppesamtalene etterpå. De kom, satte seg stille ned når vi hadde ”Stjerner i natten” i kapellet med dempa musikk, tente stearinslys på et kors av speilbiter og høytlesning til ettertanke og bønn framført av en flink hjelpeleder. Ja, vi har denne gjengen med hjelepedere. Tidligere konfirmanter. Gutter og jenter som bruker fritida si på å lage underholdning og oppgaver for konfirmantene. Stiller opp omatt og omatt.

Kjente meg lykkelig sjølom jeg var litt pumpa. Så nydelige ungdommer. Kjente hjertet mitt holdt på å sprenges av kjærlighet til dem. De er framtida vår. Men som alt det andre som er flott, så er ungdommen sårbar. En av de virkelige forskjellene på meg og dem er at et år for dem er mye lenger enn et år for meg. De er fortsatt lette å prege. De er helt avhengig av åssen vi voksne behandler dem. Opplever de noe vondt nå, så lager det sår i dem for alltid. Kan bli vettaskremt ved tanken.

Ledergjengen kom bort til meg. ”Ole Jens, vi har noe til deg!” De kom nærmere. ”Se her, et diplom med en takk fordi du er den du er!” Kjente jeg ble rørt.. De hadde skrevet noen skrytepunkter på et A4-ark. Ros til meg. Et av punktene lød: ”Takk for at du deler historier fra livet ditt med oss”

Ja, det har jeg gjort. I håp om at de kan hjelpe noen. Nå skal du som leser få ei historie. Om du er ung, kanhende den redder deg fra noe som altfor mange unger opplever hver dag. I dag blir overgripere dømt hardt i retten, men leger det såra til offeret?..... Best å være føre var!!!!!

Uhyggelig historie som begynte hyggelig....:

Jeg var 12 år.

 Lillehammer vokste. Hus ble bygd. Et stykke nedafor meg bygde de ei rekke terrassehus. De lå der som tre fiskepuddinger der noen hadde skjært ut trappetrinn på langsida ut mot dalføret. Folk flytta inn. Barnefamilier stort sett. Geir og Knut som begge hadde begynt i klassa mi bodde der. Mange andre jeg kjente også. Ble til at jeg hang der mye. Det var alltid ungdom ute der. Flott for meg, fordi stemninga hjemme var like dårlig denne dagen, som alle andre dager.

Det var blitt januar. Sjerneklart. Måneskinnet glitra på tørr snø som knirka under støvlettene. Hadde sittet nede hos Knut helt til han hadde fått følelsen av at foreldra hans ville ha litt pause fra gitar og platespilling. Vi heiv på oss og gikk ut. Der stod gjengen. To til tre år eldre enn oss. Gutter og jenter i hotteste puberteten. Gutta med moteriktig lang ”fjærklipp” trur jeg det het. Kongeblå ”sossejakker” noen med røde og grønne ”Hanekamluer” Eller boblejakker med matchende striper på brystlomma. Tøffeste som fantes i -74... Jentene med trange jeans med kjempesleng. Og åpne boblejakker, Noen med duffelcoater. Noen gutter og jenter som var blitt slyngplante-par.  Ikke alltid lett å nærme seg gjengen. Noen ganger var de overlegne mot oss som var yngre. Men ikke denna kvelden. Kom i prat. Før jeg visste ordet av det hadde jeg dradd noen vitser. Alle lo. Noen andre sa noe artig. Vi lo høyere. Så lo vi av latteren vår. Lo høyt. Lo lenge. Noen hoia skikkelig. Ei utgangsdør gled opp.  Akkurat på den måten som pleide å få latteren til å sette seg fast. Nå også. 15 flaue ungdommer studerte skotuppa sina intenst.  Klare til å møte et eller anna sinna blikk som de venta ville komme til syne om et par sekunder. Klar til å høre noen brøle KANDØKKIKKESJÅTILÅVÆRASTILLERA!?!?!?!

Slik endte moroa mange ganger.  Detta her var ikke en slik gang, viste det seg. Et gammalt mannshode kom til syne. Bustete gråsprengt hår på hver sin side av ei værbitt panne. Buskete øyebryn. Vidåpne blå øyne som smilte. Smilte voldsomt. Munnen smilte enda mer. Et svært smil prega av et langt liv med snus, rulletobakk og dårlig skoletannpleie. ”Kom inn’a, så ska’ røkk få æple!!” Stemma smilte den også.

Vå så usikre på hverandre. Og på ham. ”Ja, eh meiner’u at vi kan kåmmå inn’ått deg’ell’?”  Spurte en eller annen. Den smilende gamlingen gjentok invitasjonen. Vi lurte litt. ”Tja, åffer ikke, egentlig?” Når vi kjente etter så kjente vi at det egentlig var ganske kaldt. Vi tusla inn en etter en mens vi møtte det voldsomt smilende ansiktet. Studerte navnet til fyren som stod skrevet med mørkeblå Dymo-tape under ringeknappen. Navnet sa meg ingenting, jeg kjente’n ikke. De første gjorde tegn til å ta av seg på beina. ”Neira, behøv’ikke dæ’ama’, tørr snø går bra, ha’ orntli’ vegg tel vegg teppe over’e hele, je, æ’ asså så praktisk!”

Så satt vi der. Fordelt utover en brunblomstrete tre-seter, en to-seter og en enkeltstol i samma mønsteret. Foran et brunt respatex-bord. Noen satt på det olivengrønne teppet foran den teak-brune seksjonen. På bordet stod ei grønn glassbolle med orange heklebrikke under. Full av hjemmeplukka epler. Jeg elska den lukta. Den var ikke som kjøpeepler. Epler fra hagene lukta klare kalde høstkvelder der vi kjente at folk fyra med god ved i ovnene sine. De lukta fritidsaktiviteter som starta opp igjen. De lukta koselige kvelder sammen med venner på vei til eller fra noe gøy. De lukta snille litt knirkete kunstmalere som hadde vært moderne i 30-åra og bodde i gamle tømmerhus. 

Ole Mæhle var en slik koselig  kunstmaler. Huset hans dufta epler, urter, tubemaling og terpentin. Han og kona hans, Eli, bød alltid på epler fra hagan når jeg var innom. Kjente at de ville meg vel. De er ikke iblant oss lenger, kjenner at jeg savner dem.

 De lukta nydelig eventyrvinter som var på vei. Fyren sendte bolla rundt. Vi forsynte oss. Eplene var gode, søtere enn vanlig. ”Ja, r’æ’ full kaldt åt dekk nå’væ’?” spurte han. Joda visst syntes vi det..  Det ble stille. En av gutta sa: ”Smart leilighet du har” Mannen lyste opp, ”ja ikke sant, joa her ha’je’re bra, gitt!”

Han sa han likte barn og ungdom. Eplene tok slutt. Han forsvant ut på det lille kjøkkenet. Hørte ei kjøleskapsdør bli åpna og ei flaske med et eller anna brusende trukket opp med et "pfffft". Han kom ut i stua med en langpils som han sendte  rundt. ”Men dekk må ikke si detta heme’ra!” Neida vi skulle ikke det! Vi tok humrende imot noen slurker øl. Han mønstra oss inngående. Stadig oversmilende. Blikket hans stoppa på meg. ”Du, je lure slik på om du æ gutt ell’ jente, je’ama!” Hmmm..... Var lenge sida sist jeg hadde hørt den der. Ikke sida helt i førsten da jeg hadde langt hår. Da kunne noen voksne spørre mora mi om jeg var gutt eller jente. Det pleide å irritere meg. Kunne vel bare spørre hva jeg het, vel?!?!  Jeg hadde slåss for hver centimeter jeg hadde av hår. Jeg hadde sett konsertopptak av Status Quo på tv.

 Dengangen betydde det fire karer med langt flagrende hår som de slengte flott bakover eller lot henge ned over gitarene mens de rocka sinnsykt tøft.

Slik bare VILLE jeg bli! Men jeg hadde ikke noe skjegg ennå... Kanhende dumt? Jeg smilte til ham. ”Jeg heter Ole Jens, da skjønner du sikkert!” Men det gjorde han visst ikke? ”Nei, jeg æ’ i tvil je nå, asså!” Jeg gjentok navnet mitt. Mer bestemt den her gangen. Men det beit ikke på. Nå så han meg rett i øynene. ”Jeg vil gjerne finna ut å’ru æ forno’ je! Bli mæ meg ut på badet!” Eh, hva gjør jeg nå? tenkte jeg. Ei fornemmelse inni meg sa at han er mann. Jeg skifter  og dusjer i svømmehallen sammen med voksne menn, er det egentlig farlig? Kanhende han slutter å mase? Ei anna fornemmelse laga klump i magan og sa meg liksom at detta her har han da ikke noe med?!?!

Jeg ble redd. ”Jeg ER gutt!!” Nå først ble jeg oppmerksom på de andre. De hadde slutta å le. De satt som forsteina og stirra på oss to. Jeg så 15 ansikter som så ut som om læreren plutselig stod der med ei bunke tannlegekort i neven. Ei jente med midtskill og myk fall i det lange håret så på mannen og sa med redd stemme ”Han ER gutt, asså, jeg kjenner’n, søstera hass også, du MÅ tru meg!!”

Han ga seg. Vi sa pent takk for oss og tusla ut. På utsida hørte jeg noen mumle: ”Detta var rart.. ”

Ingen måtte få vite noe ihvertfall. Særlig ikke mora mi. Dette kunne ende med tvangsklipping og husarrest.

Jeg så aldri den mannen igjen. Men altfor mange unger har møtt slike som ham.

Stillhet, redde blikk og litt dirring i stemmer. Hos en gjeng som mora mi ikke ville at jeg skulle henge ute med. De hadde redda meg. Ikke alle får slik hjelp.....