hva sier egentlig han derre Ole Jens når han er på jobb i kirka?

Jeg er jo prest. Og nå er det påske. Viktig for meg ihvertfall... En ny preken for hver gudstjeneste. Snakke til menigheta OG holde dem våkne på samme tida. Detta her ble skrevet på hytta nå i påska, på kvelden etter at vi hadde meid med kratt og rulle'n ut på lofte'. Folka på vei ut av kirka ga meg komplimanger for denna her nå på skjærtorsdag.

Thomas gikk nølende opp trappa og inn i det store rommet. En kjempesal med benker og puter... Et virkelig stort rom. En flott festsal. Flott steingulv, kjente han. Glatte steinheller tilpassa hverandre.. Lange bord og benker av solid mørkebrunt treverk. Murvegger med tepper på. Flakkende lys fra kandelaberne. Duft av steikt lam. Og brød. Ikke vanlig brød, men dette kjeksliknende brødet som de spiste til påske. Vin i ei brun tretønne.

Det var dekt på bordet. Tallerkner, boller til å skylle hendene, begre. Alt som skulle til.

Det var absurd egentlig, men men...

Han så kompisene sine, Peter og Johannes med oppbretta ermer. De bar ut flere begre, snudde på lammet over ilden, strødde på krydder, la nye leiver med røre på steiketakka. Snudde dem når de var steikt  på den ene sida. Lot dem bli ferdig steikt på den andre, la dem akkurat passe lysebrune i en sirlig duftende fristende stabel. Den blanda seg med dufta av steikt lammekjøtt. Thomas kjente han fikk vann i munnen og at sulten gnagde. ”Eh, hvordan fikk vi egentlig lov til å være her? ”

Johannes stopper opp. Ser på Thomas og svarer: ”Vi ble bedt om å spørre en mann som Jesus pekte ut. Vi skulle bare si at vi hadde behov for å bruke salen hans” Johannes tilføyer: ” Ja, du veit,vi andre kan ikke lese av på folk hvem som eier store hus med store festsaler og hvem som ikke gjør det, men vi har en mester iblant oss som kjenner alle bedre enn de gjør sjøl, så da så!”

Peter bryter inn: ”Jeg har ennå ikke fått med meg hva han heter han som bor her. Men han ga oss uten videre lov til å gå inn her. Han viste oss hvor det var ved til bålet, og hvor vi fant alt samma. Det var som om han venta oss nesten, og jeg kan ikke huske at jeg har sett ham før.. rart...”

Thomas hadde lyst til å koble ut tre fjerdedeler av følelsene sine nå. Og la den fjerdedelen som er innstilt på fest, på glede og god mat ogsom er innstilt på  ”her og nå” få slippe helt til. Fylle hele hodet. Hele magan. Alle sansene. Ikke tenke på alt som har hendt i det siste. Ikke tenke på alt som skal skje. Bare slappe av. Nyte det fine stedet de er på nå. Ikke noen gang før har Thomas vært i et så fint hus. Nyte maten. Nyte samværet med gjengen. Tenke på alt det gode de hadde opplevd sammen og kjenne på det gode kameratskskapet. En fjerdedel av sjela til Thomas var liksom her.

De tre andre fjerdedelene var det IKKE. De var smertelig tilstede i alt det dramatiske som hadde hendt. Og enda mer tilstede i anelsen om alt som skulle skje. Den ga Thomas en vond klump i magan. Og hjertebank. Og tørr munn. Og en følelse av å aldri være egentlig skikkelig sulten eller mett. En følelse av å være sliten. Men natta ga ikke ro. De siste par ukene hadde han våkna midt på natta straks det så smått hadde begynt å gry av dag.

Det er ikke moro når samfunnstopper stikker hodene sammen og planlegger å ta livet av ham som en regner som bestevennen sin. Det er heller ikke moro når ens egen beste venn og læremester sjøl sier at det skal skje. Til og med nå i løpet av døgnet som ligger foran dem. Men hva og hvorfor? Jesus har sagt så mye. Thomas har prøvd å forstå. Han har sittet tålmodig ved beina til læremestren sin.

Han har hørt alle undervisningsøktene. Om Guds rike som er kommet nær. Om tru og tvil. Og synd og tilgivelse. Om å forsone. Forsone? Hva betyr det? Det er vondt å forstå.

 Det har vært lettere å forstå når de har vært ute blandt folk. Folkehavene som omga dem oftere enn de kunne håndtere, som tilsynelatende bare dukka opp fra ikkenoe, som plutselig bare var der i ufattelige mengder. Gamle, unge, kvinner, menn, barn, gamle giktbrudne folk, blinde som ble ført fram av vennene sine, barn med dødelige sykdommer som lå på det siste, båret fram av desperate fedre og mødre med en så vanvittig fortvilelse i ansiktene at det gjorde vondt å se. Barnet deres, det fineste og mest umistelige de hadde, skulle det ikke leve opp? Kunne Jesus hjelpe?

Det kunne han...

Voksne folk, forkrøplet av sykdom, liggende på bårer, bært fram og av og til firt ned fra taket. Ført fram av andres desperate tru og håp. Som ropte til dem; ”Vær så snill og hjelp meg!!” Folk som halte i dem dro i dem, løp, snubla i steiner og kratt, men fortsatte desperat videre rundt innsjøen. Den som Jesus og de andre rodde over. Thomas ville aldri glømme reaksjonene blandt dem som var blitt friske. Gisping, måpende munner , stirrende øyne, glade omfavnelser, hurrarop og gledestårer var gjerne responsen de ga. Når blinde så, døve hørte, lamme gikk, dødssyke barn stod friske opp igjen, Spedalske ble erklært friske... 
 Peter og Johannes gikk tilbake til maten. Ja, apropos mat, hva lærte alle folka på høyden den gangen? De indre bildene hadde brent seg fast inni Thomas. Over femtusen, menn, kvinner, barn sittende der og hive innpå brød og fisk. Men ansiktsuttrykkene var kanskje det han huska best. Overraska. Kunne nesten ikke tru det de opplevde. Mat til alle av to fisker og fem brød? Thomas så dem bli deilig mette, synke ned i graset og slappe av, mens han og de andre samla inn restene i kurver. En glømmer ikke slikt. Heller ikke synet av de utstøtte. Kriminelle, tiggere, horer, alle som skikkelige folk holdt seg unna. Når de fikk møte mesteren Jesus. Bli venner med ham. Når de fikk verdigheta si som de aldri før hadde hatt. Når de reiste seg opp, løfta hodet og gikk videre i et helt nytt liv.

Det stoppa ikke der. Hva med den unge dama som hadde fått hjelp med et eller anna virkelig sårt? Hun som hadde kommet løpende inn i selskapet de var i, og vaska føttene til Jesus med tårene sine. Ingen ord var store nok for henne. Hun hadde ikke penger å gi ham. Men du for en sterk og gripende takk hun fikk gitt... Hva hun hadde fått hjelp til, kunne Thomas bare fantasere om...

Nå kom de andre disiplene også, en etter en. De så heller ikke ut som om de bare var innstilt på fest. Jesus, læremesteren og vennen deres, hadde sagt mye om hva som skulle skje nå. Han skullle bli tatt til fange. Han skulle bli torturert og dømt til døden. Nå bare om noen timer. Jesus skulle dø for menneskene hadde han sagt. Forsone menneskene og Gud. Svære ord... Thomas trudde mer på det han sjøl kunne kjenne og se, enn på store ord han ikke forstod. Det neste som skjedde nå var at Jesus tok av seg kappa. Han knytta et klede rundt hoftepartiet. Thomas tenkte: ”Eh slik gjør jo tjenere når de skal gjøre en møkkajobb?!?! Hva nå?..Jesus øste opp vann fra den store vanntønna. Fant fram såpe og en klut.

Og sa at han skulle vaske føttene til alle sammen. Det var altså en tjenerjobb egentlig. En uattraktiv og  lite lystbetont jobb for dem som stod nederst på samfunnstigen.

Peter prøvde å argumentere med Jesus, det var feil at Jesus skulle vaske dem, det burde jo vøre omvendt. Men Peter fikk et ganske bestemt svar. Jesus var her for å tjene dem. Slik var det bare.

De satte seg ned på benkene langs bordet.

Hva som skjedde videre? En lege, Lukas, som var greker og ble godt kjent med mange av dem var der da det skjedde. De som hadde opplevd denne utrolige tida da Jesus gikk omkring på jorda, gjefortalte det slik, dette står i Lukasevangeliet i det 22. kapittel:

Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: "Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike." Så tok han en kalk, bad takkebønnen og sa: "Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet." Så tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: "Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg." Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: "Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere."

Thomas og de andre tar imot. ”Kroppen og blodet til Jesus, på en måte” tenker Thomas. ”Inni meg, altså. Jeg kjenner smaken og virkninga i meg. Jeg får noe å gå på. På veien som IKKE bare er enkel... og jeg bare tok imot?” tenker Thomas.

”Er det slik Jesus skal gi seg sjøl for oss?”Gi seg sjøl til oss? Thomas tenker innimellom at det ikke alltid er så lett å tru. Men å ta imot brødet og vinen, det er noe helt anna. Gitt til oss av en som gjorde seg til tjeneren vår. Hva vil det egentlig si å tru? Thomas har ihvertfall lært én sak denne tida han har vært en av flokken rundt Jesus: Jesus trur på oss, og vi får ta imot!

Et befriende TUUUUT!

Dannelse... Kultivert.... Ikke være tarvelig.... Disse orda hørte jeg igjen og igjen da jeg vokste opp.

Jeg lærte fort hva det betydde. Det betydde at alt som de gutta og jentene jeg så på skolen hver dag, alt som trauste snille naboer og vanlige folk i byen ellers sa, gjorde, leste, likte å høre på, tenkte på, det var ikke godt nok, liksom. Nåja, de gamle kunne nå meine nøyaktig hva de ville, om den saka, det bekymra meg ikke til vanlig. Men jeg ble alltid pådytta noe mora mi kalte visdom og ordtak. Særlig på kvelden. Særlig når promillen hennes nærma seg 2-tallet. Da flomma ordtaka friskt ut, innimellom vinen som ble skylt ned. Jeg hadde kasta frampå noe om at jeg trengte en ny skolesekk etter ferien. ”Det gjerdet klatrer vi over når vi kommer til det!” Snøvla mora mi og smilte litt påfallende kraftig, slik en smiler når promillen er i ferd med å ta vekk kontrollen over de fine leppe- og tungebevegelsene som språket vårt blir forma av.

Jaja, det var kanhende lenge til skolestart, nå var det midtsommer. Jeg var 8 år. Verden var lysegrønn, med innslag av rødt, gult, blått og ja egentlig alle farger. Alt dufta godt. Det dufta frihet og muligheter.  Endelig var alle ullklær pakka vekk.  Ville ut og nyte ettermiddagen. Lære meg å bruke fotballen jeg endelig hadde greid å mase meg til. Lillehammer-uka hadde akkurat starta opp. Tenk om vi bare kunne ta en tur til byen?!!?

 ”Husk at vi skal på konsert i dag!” ropte mora mi. ”NEI, er det i dag?!?!?” Ja ja det var visst det.

Jeg hadde hørt ramsa mange ganger før. ”Det er SÅ viktig at du får litt kulturell dannelse, når du er så mye sammen  tarvelige mennesker til vanlig, du får så negativ påvirkning!”

Fikk et indre bilde av meg sjøl som et tomt skall. Som stilte meg ved siden av menneskene jeg tilfeldigvis møtte og bare ble fylt av alt de sa, tenkte, leste, mente, hørte på, valgte. Fantes det da ikke noe ”meg” inni der noe sted? Som kunne sortere og velge litt blandt det som ble helt nedi meg? Gjorde da vel det?

”Dannelsen” denne kvelden skulle foregå på Nansenskolen. Det var visst noe seminar med konsert til slutt, detta foregikk hvert år ved midtsommerstid.

 Hvitskjorta begynte å bli for lita, penbuksa likedan. ”Vi får se om vi finner noe billig i ferien”, sa mora mi.

Drosja stoppa utafor. Grønn Taunus 17m med TAXI-skilt på taket. Den som kunne eie en slik en. Satte meg inn i baksetet. Jeg så speedometeret. Det gikk til 200. Oisann... det er fort, det....

Far min sa ”Nansenskolen” med et tonefall som om han var lokfører og Nansenskolen var neste stasjon. Alle konsonanter og vokaler uttalt overtydelig og nesten uten tonefall..

”Hva lærer en egentlig på Nansenskolen?” spurte jeg mora mi

”Jo, der lærer en å tenke selvstendig på et høyere nivå” var svaret. ”Eh, sel-hva for noe? Nivå!?!? Skjønner ikke!”

”Jo altså en får høyre bevissthet” prøvde mora mi.

”Eh hva kan du bli for noe da, etter å ha gått på den skolen?”

”Nei det er ikke en slik skole, den gir dannelse!” Jeg lot som jeg skjønte og glante ut av bilvinduet.

Nå var det ikke gøy å sitte i drosja lenger, forsommerkvelden var varm og sjåføren var blitt beordra av mora mi til å sveive igjen den åpne sideruta, her skulle vi ikke ha noe trekk!!

Vi nærma oss sentrum. Jeg så plutselig noen av gutta i parallellklassa mi syklende nedover mot byen. Så heldige de var som hadde sykler og fikk lov å sykle til byen!?!?!? De skulle sikkert på kino. De prata og lo høyt. Magan ble vond....

Drosja ble stående littegranne på Lilletorget for å slippe fram noen biler fra høyre. Jeg titta ned Brubakken mot Folkets hus. En gjeng ungdommer stod i kø og skulle inn på et eller anna. Noen av gutta hadde tøffe ola-jakker og langt hår. Jeg visste det var rockekonserter der fra tid til annen. De skulle sikkert på en slik en. Hvorfor satte det seg i magan hver gang jeg så noe slikt? Magan skulle vel bare fordøye mat? eller?

Vi var framme. Far min fiska lommeboka fram fra innerlomma i jakka og begynte å fomle med sjekkheftet. Masse godt voksne damer og menn på vei inn. Mennene med dress og slips eller blå blazer. Damene med blomstrete kjoler, permanenta hår og hæler som sa ”klikk-klakk” og trua med å sette seg fast i rista foran inngangsdøra. Ingen unger på min alder, konstaterte jeg.

Mange av dem kjente foreldra mine. De kom bort og hilste på oss. Når jeg lukka øynene og hørte på snakket deres, låt det som en miks av gamle norske spillefilmer og radioteateret. ”Er du med mor og far på konsert, du da? Ja da er du flink, det vil IKKE mine barn!” sa ei dame med tung kvalmende parfymeduft og mørkerød leppestift som var smurt litt for langt utafor leppene.

Vi satte oss ned. Det maskinskrevne, stensilerte programmet far min hadde fiska til seg, fortalte at vi skulle høre ”Den Danske Kvartet”

Nå kom denna danske kvartetten marsjerende inn. De så jammen danske ut. De hadde hvite skjorter med oppbretta ermer og svarte slips. Men de hadde mer skjegg enn norske menn. Rødere neser og større mager. Og så smilte de. To med hver sin fiolin, en med bratsj og en med cello. Programmet så langt ut som et vondt år, men heldigvis var det pause midtveis...

En av disse danskene ville si noe til innledning. Om hva vi skulle få høre. Noe om en ”nordisk rundrejse” Vi skulle få høre litt fra alle landa i Norden, sa han. ”Vi afslutter med en af vores mest betydningsfulle samtidskomponister, der hedder.....”  Ja hva het han? Husker ikke. Noen vil kanskje si: "Det var sikkert Per Nørgaard"  Men musikken hans pleide jeg å like. Nåja, HVIS han noen gang har hatt dårlige dager så kan dette ha vært ham, men jeg tviler.. 
Den smilende danske fiolinisten fortsatte ”Stykket i skal få høre i aften er scherzo-satsen fra et nyskrevet værk der har fået titelen:  ”En collage over det postmoderne menneskes fremmedgørelse”

Så fulgte alt det som stod på programmet. Masse slik som ikke sa meg noen ting, men som låt vant og kjent. Så var det endelig tid for denne "fræmmedgørelsen". Dette ultramoderne stykket. De fire danskene så alvorlig på hverandre, trakk pusten og tok sats. Det kom ei lys tone her, ei mørk tone der, ei tone litt imellom der. Med noen sekunders mellomrom. Så flere og flere.  Enda flere, tettere og tettere for hvert sekund. Ingen melodi..   Åssen komponerte han derre dansken egenlig? Putta han en sekk full av noter, holdt den opp-ned og rista utover et noteark mens han laga større og større åpning? Eller skjøt han med hagle mot utkanten av notearket? Tonekaoset fortsatte å vokse, men uten at det ble noe orden i sakene av den grunn... 

Danskene ble etterhvert like røde i ansiktene som de var på nesene. Ansiktene mer og mer forvridd i anstrengt konsentrasjon. Svettedråpene pipla fram på pannene og fikk de opprinnelig pent gredde hårluggene deres til å klistre seg fast.  Svetteringene vokste under armene deres. Tonene fossa  nå ned av podiet i vill uorden og sloss om å komme først ut i salen! Hva tonekaoset ville med oss, fikk jeg uansett ikke tak i..To fioliner, en bratsj og en cello fikk juling så det holdt, trøste og bære!!!  Den siste akkorden kom som et smell. Så var det stille i et halvt sekund. ”TUUUUUT!!!!” Det kom utafra. Jernnbanelinja gikk rett nedafor skolen. En lokfører, medlem av den verdenen som liksom var så ”tarvelig” hadde ført toget med levende mennesker ombord trygt fram til Lillehammer. Og gitt pliktoppfylende signal foran en planovergang. Og blitt en herlig avslutning på et merkelig musikstykke.

Mange lo....

På vei hjem så jeg gutta i parallellklassa på vei hjem fra kino. En av dem etterligna en cowboy som skulle trekke. Sikkert noe i filmen. Ut fra Folkets hus strømma ungdommene. De smilte og lo.

Så herlig et liv uten dannelse så ut til å være!!

Graset ER grønnest på MIN side, faktisk

70-åra velta over oss. For oss som vokste opp og aldri fikk nok av ”den fæle piggtrådmusikken”, betydde det at kioskene ble fulle av glorete blader med ”riv-ut-bilder” av popstjerner, først og framst de som jentene likte å se på. Litt stoff innimellom med litt nytt om dem. På tv kunne de av og til dukke opp i ”Flimra” som handla om ungdom. Eller så kunne vi se dem i ”Rock & Reddik” der programlederne knaska rå grønnsaker, skåla med mjølkeglassene og viste videoer.

I radioen hadde vi programmet som forandra navn med årstallet; ”Pop-71” osv, fram til 1976. Fra da het det bare ”Pop spesial”  Her spilte Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland nye plater, prata om dem, og hadde av og til stjerner på Norgesturné i studio.

Sladderblader og tabloidaviser hadde liksom ikke fått tak på rocken ennå. Og NRK var var visst mye mer opptatt av ”Husker du?”, Sportsrevyen, underholdning med Erik Bye og Fjernsynskjøkkenet

Andre kanaler hadde vi ikke...

Slik fikk popstjernene framstå som overmennesker. Som eventyrskikkelser som livet alltid smilte til. Som levde i suksess, sus og dus. Til de eventuelt strøk med av overdose...

At de kunne være vanlige folk, som måtte betale strømregninga, pusse tenna, vaske klær, og kunne irritere familiene sine, falt meg ikke inn.

Den magiske opplevelsen av rockemusikere skulle bli vrien å riste av seg. Tenåra var FULLE av drømmer om å bli en av dem. Drømmen om å bli rockestjerne ble det som fikk meg til å holde ut. I en hverdag full av mobbende klasse-såkalte-kamerater som alltid heiv seg på meg i dusjen etter gymmen. En klasseforstander som holdt meg igjen etter skoletid og doserte for meg hvor håpløs jeg var. Foreldre som drakk mer og mer, kjefta mer og mer og påstod at jeg var ”lørje lat”

Kanhende det var derfor magien ikke ville slippe taket?

Det gikk mange år, heldigvis. ....

August 2001: Jeg og bandkompisene hadde fått oppleve noe jeg ikke hadde trudd var mulig. Vi skulle spille på Notodden under bluesfestivalen. Rett nok bare som en del av Union Blues Cup, men likevel!? Etter at vi hadde spilt dreiv vi litt rundt i byen og snuste på stemninga. Fra ei utescene midt i byen hørte vi plutselig ei låt vi kjente: ”Come on” av Earl King. Låta vi alltid åpner med. Men for et trøkk?!?!?! Vi trengte oss fram gjennom et hav av regnjakker, allværsjakker og paraplyer, været var bånn. Jeg fikk stukket huet fram slik at jeg så scena, og trudde jeg så et spøkelse på høylys dag. Var det ikke selveste Stevie Ray Vaughan som stod der? Den bredbremma hatten med de store paljettene, den broderte jakka, rysjeskjorta, de hvite slangeskinnsbootsene, ALT stemte?!?!? Men bandkompis Odd var snar til å forklare: ”Det er Blue Devils, gitaristen er egentlig fra Alta, men bassisten er amerikaner”, la han til.  Jeg studerte bassisten ved sida av denne look-alike’n. Han hadde svart skjegg, krøllete hestehale og samelue på hodet.

Han kaller seg Hurricane, driver med data til vanlig, og er en smilende utadvendt grei kar.

Artig å bli kjent med. Artig å bli anerkjent av.

Det falt seg slik at vi ble kjent med denne gjengen her. De spilte overalt virka det som. Og de virka alltid like internasjonale. En kjenning av meg hadde sett dem på Mojo i København. Henvendt seg til dem på knotete engelsk, og de hadde snakka engelsk tilbake. Hooter, som bassisten kalte seg skjønte bare engelsk. Men da  gitaristen sa at han skulle hente seg en øl, hadde trommisen snudd seg mot ham: ”Tar du me’ ein pils te mæ’ og?” På kav finnmarking.....

Vi ble invitert for å spille sammen med dem ute på Hvaler en sommerkveld.

Var ikke fritt for at jeg syntes detta var litt magisk. Å møte en som så ut som Stevie Ray Vaughan, enda han bare het Bjørn Frode. Og Hooter som var amerikaner, hadde spilt med store stjerner og var ekte, liksom?!? Trommisen var nå bytta ut med en trivelig kar fra Modum noe sted.

Vi kom i prat. Hooter fortalte om livet sitt. Det var ikke mye glamour. Ekteskap som ikke fungerte. Mye anna som ikke var som han skulle ønske. Mye kjøring. Mye bæring. Mye svette. Mye spilling på steder som ikke passa for livemusikk. ”But then I simply tell the guys: Let’s just grab the money and run!” Denne dagen hadde han attpåtil bursdag. Innehaveren av Elvira’s pub hadde gitt ham et literglass som han hele tida fylte opp med øl.

Men de spilte fantastisk. RÅ Texas-blues fylte den lille pub’en. Dansegulvet kokte av sommerkledte damer og menn. Bjørn Frode hadde ikke bare kopiert drakta til forbildet sitt, han kunne spille slik også. Hooter stod der med ola-skjorte og sigar i munnen som var omkransa av mørkt skjegg. Spilte på en bass med høy km-stand så det groova.

Så var det vår tur. Noen låter med hele bandet, noen låter med meg og dem. Gøy.

Så var kvelden slutt. Vi rydda sammen. Hooter spurte om han kunne overnatte hos meg, hadde ikke noe sted å dra hjem til. Jeg sa ja. Da alt stash endelig var i bilen, satte jeg meg bak rattet. Han seig ned på setet ved sida av meg og sovna. Jeg så på ham. ”Ekte rockemenneske og likevel ikke glad?”

Det var blitt lyst. Lenge til soloppgang, men himmelen var skyfri og det var vindstille. Magisk.

Det skulle bli en tur gjennom alt som nå var min verden. De neste 20 minuttene skulle gi meg noe å tenke på.

Sjøen lå som et speil. Noen måker i lufta, ellers helt stille. Fra brua over Asmalsundet så jeg et lite glimt av Tjellholmen.  Øya som jeg bare blir mer og mer knytta til. Jobbe med leirstedet sammen med Mariann, hjelpe til, være der, fikse ordne.  Hjelpe på kjøkkenet. Frakte folk i båt ut og inn. Leirstedet der barn og ungdommer lever, koser seg, bader, flørter, spiller ball, brenner bål, har fine samlinger i kapellet der de tenner lys og ber.  

Ferden fortsatte. På Puttesundbrua bare måtte jeg kaste et blikk mot Vraktangen på andre sida av sundet. Båten vår, den trufaste røde og hvite Skibsplasten lå der ved brygga si og duppa så fint i vannet.

Klar for oss. Klar for å få kalesja bretta vekk. Bli fylt med bager med mat, drikke, badetøy og litt klær.

Klar for å ta oss til Akerøya kanskje? Noen ganger med døtra våre, andre ganger bare Mariann og meg. Koselig på hver sin måte. Frese ut, legge fire hvite skumstriper bak seg. Litt kaffe på veien. Nærme seg Akerøya i havgapet, hive dreggen, fortøye. Finne en frasegslengt engangsgrill, legge køl på den, fyre opp, legge fiskestykker krydra med urter og rømme, pakka inn i folie oppi. Bade. Tur over øya på bare sommerføtter opp til et av utsiktspunktene. Sammen.

Mariann fanger et sjøuhyre på Akerøya. Klart at maten smaker ekstra godt etter noe slikt!

Nå var vi på Kråkerøy. Kirka tegna en siluhett mot morgenhimmelen oppe til høyre for veien. Hvor hadde jeg vært uten trua på en Gud som har holdt tak i meg gjennom alt samma? Også i gymgarderoben der jeg måtte forsvare meg mot mobberne i bare netto’n?

Svingte til slutt inn foran huset mitt. Mitt.. Utrulig. Ikke nok med det, der inne lå de viktigste menneskene i livet mitt og sov.. Mariann og døtra mine.

Jeg frøs på ryggen. ”Trøste og bære, jeg har jammen ALT! Og på toppen av det hele så har jeg musikken!!!" tenkte jeg...

Hooter våkna, snubla lydløst inn på badet og pussa tenna, falt til ro på gjesterommet uten å lage en eneste lyd som noen kunne våkne av..

Han tok seg tid dagen etter. Yngstedattera mi steikte egg til ham. Mariann var på jobb, men tok med seg kollegane hjem til oss i pausa. De satte seg ute i hagan og ble underholdt av bluesmusikeren fra New Jersey.

Som takk for skyss og losji fikk jeg en varm klem. Og før han heiv seg inn bak rattet, så meg dypt inn i øya og formante" Take care, buddy!" så ga han meg fire datoer der han trengte meg som vikar med bandet sitt. Det var som en gave fra himmelen. Jeg skulle nå studere på heltid og trengte hver krone jeg kunne få.

Et par kvelder i Drøbak. Den ene av dem for et utdrikningslag som droppa å dra til Oslo fordi detta her swingte så vanvittig. Det ga meg sjøltillit at JEG kunne brukes sammen med så flinke folk. Jeg er jo bare meg?!?

                                                  Når "Hurricane" kunne ta gitar'n på ryggen, kunne vel jeg også!?!?
                                                  Det går, believe it or not!!

En kveld på en rotete nedsarva pub i Son. Tjukt av folk på et kokende dansegulv. Til sist på Bø Vertshus. Masse folk, men det tok litt tid før dansegulvet kom i bruk. Men det klirra i glass og ølet fløt.

Stemninga tok seg opp. Jeg glømte å spise. Helt til slutt gikk jeg på do. Satte meg ned i en av båsene. PRRRFFFT!!! Mye luft.... Flaut.. Hørte en alt anna enn edru fyr utafor: ”Høyr koss’n drit” Går’kje’ an å drite slik, bli’ heilt kvalm, eg, ta å høyre på’re!” En kompis som var minst like påseila svarte kjapt: ”Må’ru høyre på’re, da? Ingen som tvingar deg til å høyre på’re’ vel?”

Jeg trengte uvanlig lang tid på do denna gangen. Til å bli ferdig med å le.

Enda en opplevelse jeg kom til å leve lenge på. Gitt meg av en amerikaner som jeg trudde hadde fått oppfylt det jeg drømte om. Men som i søvne lærte meg at det jeg har i livet mitt, er det beste jeg kan få.

Mobberne var blitt voksne menn, kanhende til sønner som kom hjem med brev fra læreren om at de  hadde plaga medelever?
Noen av mobberne har rakt meg hånda, bedt om tilgivelse og fått det, for all del.  Foreldra mine hadde ikke noe innflytelse over meg mere. Den gamle klasseforstanderen min, som hadde holdt meg igjen og kjefta, hadde drukket seg ihjel i mellomtida. Han skulle aldri mer plage ulykkelige skolebarn. Drømmen som hadde hjulpet meg å overleve dem, den om å bli berømt stjerne, var vekk, det var ikke bruk for den mer.  Den var nok ramla nok av noe sted på Hvalerveien  i femtida en klar og fin julimorgen.... Men musikken følger meg. Å stå på ei scene og være helt for en kveld blir jeg aldri lei. Når skal jeg gi meg? Jeg trur at Odd, Ray og jeg ender opp med å spe på pensjonen med å dra Hendrix og Cream. Lesebrillene kan ligge ettersom vi kan låtene utenat. Vi blir bedre og bedre, hvor skal det ende?