Formålet mitt med denne historia her er det samma som så mange andre historier jeg har fortalt: Ser DU noen unger som har det slik? Hvis du er et menneske som vil at alle skal ha det bra, kanskje du skal invitere dem på besøk og snakke med dem? Lytte når de forteller. La dem kjenne seg sett og akseptert. Men kanskje må du melde ut til foreldra at her er det saker du reagerer på.. I verste fall må du sende ei bekymringsmelding til barnevernet.
Vel, blandt ungene jeg så hver dag på skolen, fantes det verre skjebner enn min. Det veit jeg godt.
Personene "Per" og "Yngve" som blir omtalt i lite sympatiske trekk her, ble seinere to av de beste vennene mine. "Per" har bedt meg om tilgivelse mange ganger. Og fått det. Den står ved lag!
"Yngve" veit også at han er tilgitt, det er jeg sikker på.
Er du lærer i barneskolen og likner lærer "Christensen"? Søk veiledning øyeblikkelig!!!!
August 1973:
Jeg ble tolv år denne høsten. Jeg gikk av det trauste mørkerøde NSB-toget på en seinsommervarm Lillehammer stasjon. Det var starten av august. Tidligsommeren vi hadde reist fra noen uker tidligere var frisk og lysegrønn. Med masse dufter av alt som sprang ut. Som jeg ikke visste hva het, men som sprang ut likavæl. Hvorfor jeg ikke kunne så mange navn på blomster? Flere grunner antar jeg.. Når læreren leksa opp om storknebb og engsoleie, og kurvplantefamilien og støvbærere og begerblad og hva det nå het alt samma, så makta jeg ikke å la meg fenge… Jeg visste altfor godt at det kommer et friminutt. Og at skoledagen tar slutt og at da skal jeg hjem uten at noen voksne ser hva vi gjør. Varselklokkene inni meg ringte faresignalet. Stemma til læreren makta ikke overdøve dem…..
Da vi gikk av toget på Lillehammer denne augustformiddagen, lukta det varmt støv og tørr asfalt. Svette varme mennesker rundt meg. Hadde altfor mye klær på meg, jakka måtte av.
Nåja. Nå skulle jeg starte i 6. klasse. Det kunne bli artig vel? Eldste på skolen. Kanskje det kom noen nye i klassa også? ”før var det første skoledag og ganske spennende” som det står i visa, joa jeg er med på den.
18. august var liksom den magiske datoen. Nå starta skolen igjen. Vi hadde fått høre at vi skulle få ”Christensen” som klasseforstander. Han hadde halvlangt hår, hadde olabukse med sleng og når han kom kjørende inn på parkeringsplassen ovafor skolen om vinteren, pleide han å brekksladde. Alle sa han var kul.
Han kom bort til trappa foran skolebygningen. Ropte oss opp og så skulle vi følge ham opp til klasserommet. Denne ene dagen i året pleide lukta av nybona linoleum og kritt å være god.
Christensen satte seg oppå kateteret, brukte nærmeste pulten som fotskammel, og prata ivei i en kameratslig tone. Neste dag kom han bærende med en tv som han satte foran i klasserommet. Joa, vi skulle ha egne tv-timer, her er vi moderne!
Vi hadde fått en ny gutt i klassa. Per fra Trondheim. Han var et halvt hode kortere enn meg, muskuløs, hadde moderne halvlang moteklipp, og ørkensko i semska skinn. Yngve og jeg ville bli kjent med ham. Per tok seg tid til å prate med alle. Kjente jeg likte ham. Yngve og jeg ble bedt hjem til ham.
Per og Yngve viste seg å ha ei sak felles. De var offiserssønner. Da fant tonen og ble liksom radarpar.
September/oktober:
Veit ikke helt hva som skjedde. Jeg ble liksom femte hjulet på vogna. Yngve og Per erta meg oftere og oftere på skolen. Jeg var fra før av nokså redd for de andre gutta i klassa. Jeg prøvde å bli likt så godt jeg kunne. Prøvde å være morsom. Hvis noen lo, så sa jeg det morsomme igjen og igjen og igjen.
Alle dagene starta med vond klump i magan. Jeg drøyde så lenge jeg kunne med å stå opp. Når jeg kom ut på kjøkkenet pleide far min og søstera mi og sitte der. Far min bare liksom MÅTTE erte meg. Kjente jeg hata det. Venta i det lengste så jeg kunne spise i fred når de hadde gått.
Jeg ble sittende igjen på kjøkkenet. Grudde meg til skoledagen. Venta lengst mulig med å hive på meg jakka, ta sekken og gå opp bakken til skolen. Tenkte ikke på at jeg ble sulten igjen, glømte stort sett å smøre mat. Det hadde vært lettere å få med seg matpakke før. Og penger til melkekort når jeg trengte det. Mora mi hadde alltid vært oppe om morran før og hjulpet søstera mi og meg med alt samma. Men det var før. Da vi ble større, så ble det enkelte dager der mora mi ble i senga. Nå hadde disse ”enkelte dagene” blitt til noe som skjedde hver eneste dag. Det var blitt et mønster. Mora mi åpna den første vinflaska til middag. Så ble det mer og mer utover ettermiddagen og kvelden. Etter hvert kunne det bli både en og en halv liter og mer. Da ble hun snøvlete og gjespa hele tida. Lå bare på sofaen og orka ikke noe. Men formante far min før hun la seg at han måtte endelig huske å kjøpe mer vin neste dag. Hun orka ikke stå opp om morran, bare lå i senga og prøvde vi å si noe til henne, fikk vi bare uforståelige grynt til svar. Jeg ville ikke innse det, men nå i ettertid har jeg forstått at jeg hadde ei bakrus-snorkende mor i senga hver formiddag.
Ikke sikkert jeg kom meg helskinna gjennom skoledagen. Men måla for dagen var klare: Prøve å unngå erting. Prøve å unngå at noen heiv seg på meg, la meg i bakken og banka meg. Prøve å unngå krangling med noen. Prøve å skifte så fort i gymmen at ingen rakk å slå meg før jeg hadde fått kledd på meg. Prøve å unngå at klasseforstander ”Christensen” ble sinna på meg. En gang holdt han meg igjen etter skoletid. Han måtte snakke med meg, sa han. Jeg hadde hatt en fæl dag med masse plaging og alt var gæærnt. Han satte seg ned foran meg og doserte: ”Du viser en adferd som gjør at du mislykkes sosialt, du er lat, du er ukonsentrert, og faglig ligger du veldig tynt an. Helt nederst faktisk! Du må virkelig ta deg sammen”
Var jeg ikke knekt fra før, så ble jeg det nå. Kjente den passive apatien la de klamme armene sine om meg og holdt meg fast i jerngrep…..
De første fire timene av skoledagene fikk jeg for så vidt med meg. De to siste timene grudde jeg meg bare til hjemveien. Da hørte jeg ikke et skvatt av hva som ble sagt framme på kateteret. Dessuten gnagde sulten og tok konsentrasjonen jeg kunne hatt.
Hoppe opp, skvette ut når det ringte ut, løpe hjem. I sikkerhet.
Nåja… Sikker? Ikke helt sikker der heller. ….
Oktober:
Skulle være foreldremøte for klassa mi. Foreldra mine kom opprørte hjem etter å ha snakka med Christensen om meg. ”Han sier du er lørje lat” sa mora mi indignert…
Det nærma seg den 10. oktober. Bursdagen min. Hadde ingen andre å be enn Per og Yngve. Men de skulle komme. De ble med meg hjemom etter skoletid et par dager før bursdagen min. Vi satt inne på rommet mitt og ja, jeg husker ikke hva vi holdt på med. Etter ei stund måtte de gå. Da sa pent ”Ha det” , kledde på seg og gikk ut. Jeg satte meg til å se på leksene. Etter ei lang stund ringte det på døra. Gikk for å åpne, ei venninne av søstera mi stod utafor. La knappest merke til henne, så bare Per og Yngve hive seg på syklene sine og tråkke det forteste de kunne av gårde. Hva i heiteste har de gjort ute på gardsplassen vår all den tida?!?! Det var minst en halvtime sia de kledde på seg og gikk ut?!?!? Fikk en følelse av at noe ikke var i orden. Gikk ut og sjekka sykkelen min. Dekka var flate. Lykta mangla pærer. Det elektriske jeg hadde kopla møysommelig på sykkelen min hadde de herpa fra før, det visste jeg. Javel. Det var DET de hadde brukt tida på… Kjente altfor godt hvor såra jeg ble. Ventiler og pærer var kan hende ikke noen big deal i seg sjøl. Kosta lite å kjøpe. Men det at de hadde plukka dem av sykkelen min og stukket av med dem måtte jo bety at de ikke eide respekt for meg.
Jeg ringte til Yngve og forlangte at de kom tilbake med pærene og ventilene. Han benekta det først, men måtte gi seg. Noe motvillig kom de og leverte sakene tilbake. Og hadde følgende ”forklaring”: ”Dette skulle være en overraskelse til deg på bursdagen jo, du skulle få dem da!”
November:
Mobbinga ble verre og verre for hver dag.
Men det var et lyspunkt: Ingeborg som var leder i amatørteateret på denne tida ringte og lurte på om jeg ville være med på et julespill som de skulle framføre lillejulaftens formiddag. Ikke tvil i sjela mi.
Første øvelse var i et møterom i en av bankene i byen som vi ofte brukte. En søndagskveld. Det var så rart å merke kontrasta til skolehverdagen da jeg kom inn og møtte de andre. Gry, Heidi, Frikken, Axel, Susann, Randi, Unni, Hilde, Marit, ja, alle dem jeg kjente fra året før. De smilte da jeg kom inn. Sa ”Hei, koselig at du skal være med!” Kjente at følelsen av å være regna med, inkludert, respektert var uvant. Kunne ikke helt tru det var sant, liksom.
Ingeborg som instruerte, var noe for seg sjøl. Hun var egentlig fra Egersund. Hun så kanskje ut som ei typisk husmor med ”friserdamehår” på avstand. Helt til du kom innpå henne. Da ble du møtt av dype vidåpne snille øyne som så ting så vanvittig klart. Et langt liv som teaterdame hadde gjort henne til et menneske som henta fram ALT hun hadde inni seg når hun skulle si noe. Hun snakka med øynene, ansiktet, hendene, hele kroppen i tillegg til stemma. Når hun så ønska meg varmt velkommen på akkurat den måten, gjorde det så godt at jeg ønska at hun var mora mi… Jeg fikk følelsen av å være ålreit når hun så på meg.
Jeg skulle være en av vismennene. Passa meg bra. Passe med replikker.
De søndagskveldene nede i møterommet til Sør-Gudbrandsdal Sparebank begynte å bli fristunder.
Julespillet kom fra Oberhofer. Jeg trur det er i Østerrike. Det var ikke som andre julespill. Noen fleipete stjernesangere introduserer spillet. Her er Josef og Maria lutfattige, slitne og redde. Ikke mye glorie.
Ingen skinnhellige hyrder. Her var de fattige underdogs som kjeda seg, krangla og røk i slagsmål rett før de fikk andre ting å tenke på.
SÅ blir det store så vanvittig stort og underet så underlig. Og det hellige så hellig.
Ikke så dumt. Kjente at detta her, det kunne jeg stå for.
Desember:
En dag på skolen sa Christensen plutselig:” Dere som i det siste
har vært så flinke til å plage Ole Jens slutt med det øyeblikkelig,
jeg vil ikke ha det!” Ble det bedre av det? Nei da, det gikk fra
galt til verre. I friminuttet brøt helvetet løs for alvor. Per meinte at
jeg hadde sladra. Han røk på meg og slo løs. Han fikk hjelp av
Yngve. Jeg ble redd, så klart. Og samtidig oppgitt. Når skal de
to få kjeften de fortjener? Går de under radaren bare fordi de er skoleflinke?
Nå skjedde det noe uventa: Jentene ville plutselig støtte meg.
Det var jentene fra øvre Ålsbygda som tok initiativet her. Det
bodde flere jenter i klassa mi der oppe. Det var en tre-fire
kilometer i bratt motbakke opp dit, og samtidig var det akkurat
litt for kort vei til å få gratis skoleskyss. Så jentene fra Ålsbygda
gikk. Hver dag. Derfor ble de sterkere enn de fleste av gutta på
samme klassetrinn. Disse jentene løp fortere enn oss gutta. De
grusa oss i ballspill. Men var like opptatt av frisyrer, moteklær,
sminke og kjekke gutter som alle andre jenter. Det var ikke
særlig lurt å erte dem på seg. En kødda ikke med jenter fra
Ålsbygda. Per og Yngve var piece of cake for dem.
De hadde sett åssen denne plaginga hadde akselerert hele
høsten. Dette ble dråpa som fikk begeret til å renne over for dem.
De gjøv løs på Per og Yngve. Heiv dem på trynet i snøen.
Hoppa på dem. Banka dem. Det var flaut å innrømme, men
følelsen bare velta opp i meg: Jeg greide ikke la være å nyte
synet av plageåndene som fikk straffa si så velfortjent. Jeg som
vanligvis ikke tålte å se noen få deng. Disse jentene fra
Ålsbygda har en egen plass i hjertet mitt. Jeg blir ordentlig glad
når jeg møter dem nå som voksen. Christensen tok oss fatt i
timen. Både Per, Yngve og jeg fikk melding med hjem. Og hver
vår del av skylda for "krigen” Var noe av dette mi skyld, liksom?
Nåja, det ble juleferie. Så skulle vi framføre julespillet. På
generalprøva hadde det vært en journalist og tatt bilde av meg
og de to andre vismennene, eller vi var ”Hellige tre konger”
forresten. Det kom i avisa med fullt navn. Jeg var ikke lite stolt.
Lille julaftens formiddag lå vinterlufta over byen og gjorde alt
fredelig. Skyene og kuldedisen hang over åskantene. Gjorde all
skogen som kledde åssidene diskret pastellblågrønn. Julesnøen
hadde dalt ned i mengder og dempa alle lyder. Alt var andektig
stille. Snøen pynta opp alt den landa på. Som om den prøvde å
gi alle et hint om at ”All møkka og dævelskapen dere mennesker lager kan dekkes med hvitt. Ovafra. En ny start. Nå
skal vi feire ham som gjorde det mulig, om dere skjønner! Noe
lå i lufta allerede da jeg kom til Maihaugsalen der vi skulle
framføre stykket. Alle var oppstemte. Kostymene skinte ekstra
mye. Herberge-fasadene i Betlehem var på plass på scenen.
Scenelyset fikk dem til å tilhøre en annen verden. Vi lo litt og
kjente det kilte i magen da vi ble sminka. Den faste sminkøren,
Odd, stod klar i garderoben. Han var en smilende høy
bredskuldra sørlending i 50-åra. Det viltre kraftige hvite håret
som dufta av pomade var temma på plass av alpelua hans som
vanlig. Lilla skjorte, silkeskjerf i halsen, bukse med sleng,
knivskarp press og spisse svarte boots, som vanlig. Så
informerte han oss vennlig og smilende på blød sørlandsdialekt
om alt han gjorde mens han sminka oss. Med løsskjegg, lim,
sminkestifter og pudder. Og han tok alltid hensyn til hudtypen vi
hadde. Han hadde vært altmuligmann på Hammerseng
Pensjonatskole helt til den ble nedlagt. Han gjorde alt fra å bytte
pakninger til å føre skoleregnskapet. For ikke å snakke om at
han måtte kjøre hjem elever som laga mer huskestue enn
skolen kunne tåle. Jeg kjente meg ikke som A4, og jeg lurte på
om det var derfor jeg sleit. Odd var heller ikke A4, men hadde
funnet plassen sin, virka det som. Og han virka fornøyd slik. Det
var nok derfor han gjorde inntrykk på meg. Ja, til deg som leser
nå, og tenker: "Jo, jeg skjønner jo greia med han der, da" så kan
jeg fortelle: Odd hadde både kone og unger. Det var uansett
rom for dem som virkelig kjente dragning mot eget kjønn også.
Den første åpent homofile jeg kjente, fant seg også en plass i
amatørteateret. Om enn ikke på scenen, slike talenter hadde
han ikke. Men i alt det sosiale og når vi befolka stuene på
Maihaugen på St.Hanskvelden, var han alltid på plass. Likandes
kar. Og her fikk han være seg sjøl. Heldigvis.
Musikerne gjorde seg klare. Prat og stolskraping på andre sida
av sceneteppet. Sommerfugler i magen. Teppet opp. Salen full
av folk. Stykket gikk sin gang. Det ble plutselig så levende alt
sammen. Josef og Maria som mangla alt og likevel måtte av
gårde for å skrive seg på ei liste for å bli krevd enda mer skatt
av. Vertene som avviste dem. Stallen. Fødsel. Gjeterne som
erta hverandre og kjekla om småting. Jeg kjente at noe rart var i
ferd med å skje da jeg sjøl skulle i ilden. Knele ned foran
Jesusbarnet, si det jeg skulle si og overrekke messingbitene i
den grønne plastikkskåla fra en billigbutikk som skulle forestille
gullet barnet skulle få. Det kjentes litt som å være i stallen hos
Jesusbarnet på ordentlig. Det er noe rart med folks forhold til
religion, Det sitter spikra i dem ei oppfatning at religion er å gå
fra det lave til det opphøyde. Fra det menneskelige til det
guddommelige. Fra det ufullkomne til det fullkomne. I stykket
her ble det så klart at et Gudsbarn ble født av fattigfolk. Utafor
fullført ekteskap og utafor skikkelig hus. Lagt i trauet kyrne
spiser av. Det første dette barnet blir her på jorda, er flyktning.
De første som tilber dette Gudsbarnet er fra den virkelige
underklassa, gjeterne som ikke eier nåla i veggen og småsloss
for litt sida. Det ble så levende og virkelig for meg alt sammen
mot slutten av stykket. Til sist, når alle hyrdene og vismennene
hadde sagt og gjort alt de skulle, og vi kom til avslutninga på
stykket, skulle vi bare stå stille på scenen ei stund. Her skulle
det være noe sang. Brøggers Guttekor hadde lista seg så
lydløst de kunne inn bak kulissene og nå satte de i gang med
”Et barn er født i Betlehem” De sang helt reint. Helt i takt. Så
samstemt og perfekt at det virka overnaturlig. Da skjedde det:
Plutselig kjente jeg ikke kroppen min mer. Alt rundt meg var
med ett bare lys. Det gikk opp for meg at jeg nå ikke kjente noe
av det som alltid plaga meg. Plutselig var det som om det ikke
fantes foreldre som drakk for mye hver kveld og bare klaga på
meg. Ingen klasseforstander som holdt meg igjen etter skoletid
og kjefta på meg. Ingen Per og Yngve som plaga meg. Ikke
noen av de andre som var etter meg heller. Ingen som heiv meg
seg på meg og slo meg når jeg stod i nettoen i dusjen etter
gymmen. Alle spenningene, klumpene i magen, som
gjennomsyra sjela mi med tristhet, plutselig var det ikke der.
Bare en fantastisk intens fred som jeg ikke kan sette ord på. Det
varte ikke lenge, da. Noen sekunder. Hva skjedde? Ikke godt å
si. Var det dette Jesusbarnet som nå var blitt voksent, og hadde
gjenoppstått som kom bort til meg fra en annen dimensjon? La
armene varmt og beskyttende rundt meg og stengte alt fytte-
pyton i livet mitt ute et lite øyeblikk? Ga han meg en
oppmuntringsklem og prøvde å si:” Hold ut, det kommer noe
bedre"? Ser ikke bort fra det, gitt. Det varte bare noen
sekunder, men noe av følelsen ble hengende igjen under
applausen. Lyset i salen ble tent. Så var det på tide å gå i
garderoben.
Ble sittende litt i min egen verden mens jeg åpna aceton-flaska
for å vaske vekk limet til løsskjegget. Så litt Spenol for å gni
vekk sminka. Så finne fram de vanlige klærne og tusle hjem.
Noe av freden hang igjen ennå. Så tok jeg følge med Gry og
noen av de andre et stykke på vei. Gry var et par år eldre enn
meg. Hun hadde lyse lange krøller og spilte bare snille roller på
scenen. Det hadde kosta henne litt å være Josef og gjøre seg
maskulin i stemme og fakter, men hun hadde greid seg bra. Hun
og søstera hennes, Kari, opptrådte av og til sammen og sang
viser. Kjente jeg likte at de spredte glede overalt der de gikk. Nå
skulle de andre ned bakken der jeg skulle rett fram. Gry så meg
rett i øynene, smilte og sa:” Tusen takk for nå, dette har vært
koselig, ha en skikkelig god jul!” Oi sann! Der var det igjen!
Lyset! Svakere og mer kortvarig denne gangen. Men likevel.
Omsorgen. Vennligheta. Flott!
Kjente at jeg bare ville være i den tilstanden da jeg kom hjem og
satte meg til middagsbordet. Og da jeg pynta juletreet. Greide å
stenge ute kritikken til mora mi borte fra sofaen der hun alltid lå
med røyken i munnen og vinglasset i hånda mens jeg hengte på
julepynt. Pyntinga mi var aldri bra nok for henne, men hun
greide ikke å forklare hva jeg skulle gjøre annerledes.
La meg til å sove med fred og julestemning i kroppen. Lå og
kjente på den da jeg våkna neste morgenen. Kjente på den da
dufta av ribbe fylte huset. Så satte vi oss foran tv’en for å se
Sølvguttene synge jula inn. Jeg tenkte: Hvis de synger ”Et barn
er født i Betlehem”, får jeg en slik lysopplevelse igjen? Men nei,
den kom ikke. Jeg glømmer uansett ikke dette her. Det som
venta da jula var over, var ikke noe paradis. Bare flere morgener
med ei mor som ikke var ordentlig til stede, flere skoledager
uten matpakke, men med mobbing, særlig i garderoben etter
gymtimene. Mer kjeft fra Christensen. Ikke noe spesielt
paradisisk.
