Første gang jeg prøvde å snakke om kjærlighetssorg….. Det kan være moro når du er 15….

Jeg har skrevet mye depressivt om oppveksten min her. Men alt var ikke helsvart. Alt var ikke unormalt heller. Denne historia her kunne kanskje egentlig handla om hvem som helst? Kanskje du bare kan bytte ut alle navna og så er det plutselig ei historie fra ungdomstida di?
Uansett: Jeg hadde venner. Som jeg kunne snakke med. Og som berika livet mitt. Og fikk meg til å le når jeg minst venta det...... Alle husker vel at hjertet banka litt ekstra for noen i tenåringstida? Godt at medmennesker bekrefter oss.

Jeg var 15. Slankere enn nå, og ganske langt hår. Jeansen hadde kjempesleng og var ganske slitt. Genseren søstera mi hadde strikka av møbelgarn redda noe av image’n min. Samtidig som jeg hadde greid et kunststykke å overtale far min til å spandere en rød fjellanorakk på meg. Nå så jeg OMTRENT ut som de folka jeg ville likne: De ungdommene som var opptatt av meininga med livet, naturvern og musikk. Som var par-tre år eldre enn meg.  Speilbildet mitt og jeg ble bedre venner enn på lenge.

Detta holdt seg ca 1 ½ år, før mora mi vaska anorakken i maskina med skinnkragen på….

Det var sist i april…

Vårsola gnistra og tvang anorakken av. De siste restene av snø laga bekker nedover Nordsetervegen.

Ungene laga demning nede i Th.Lundesvei der jeg pleide å sykle.

Vanligvis ville jeg gleda meg over våren. Men ikke denne dagen her.

Jeg var blitt enig med meg sjøl etter noen slitsomme runder fram og tilbake: ”Jeg har kjærlighetssorg og trenger å snakke med noen om det!”

Det var i hvert fall slik at ei jente hadde vært tydelig forelska i meg og ikke var det mer. Fornufta mi prøvde som vanlig å snakke meg til fornuft:  ”Du er UNG! Du er PROPPFULL av hormoner! Jentene er også det. Følelser kommer og går! Det ER bare slik”

Det holdt ei stund. Men det hadde vært så innmari koselig mens det stod på. Hadde vært så lett å stå opp om morran. Så mye spenning. Snakke med henne i telefonen. Ta følge med henne hjem. Besøke henne. Sitte og høre på musikk sammen med henne. Eller snakke om livet. Løse verdensproblemer. Gå tur. Høre henne fortelle om bøkene hun alltid leste.

Det hadde begynt straks før jul. Den høsten hadde jeg ikke noe anna å gjøre i amatørteateret enn å sjaue på scena. Veit ikke helt åffer det ikke var noen rolle til meg, men jeg viste kanskje ikke den helt store begeistreinga da jeg fikk vite at stykket het ”Reisen til julestjernen”? I fantasien min var det ikkeno’ catchy det derre. Men jeg ville være med. Meldte meg som scenearbeider, men visste ikke helt om jeg egna meg. Jeg stotra usikkert til Erik som var trufast medlem av sjauegjengen. Han var en kraftkar og et år eldre enn meg;” Eh, asså jeg hakk’e så innmari mye muskler asså, blir’e tungt, trur’u?” ”Erik smilte: ”Er slik som detta her du FÅR muskler’ta’ama!”  Jaja ok…

Under forestillingene skulle jeg trekke teppet. Opp og igjen på rett tidspunkt.

 Jeg stod klar på sia av scena, jeg. I teatermørket. Lytta INTENST til det som ble sagt på scena av unger på min egen alder og nedover som fikk prøve seg som skuespillere. Noen hadde mye talent. Andre hadde det ikke. Men uansett: om de stod på framre halvdelen av scena , så hørte jeg dem bare, jeg så dem ikke. Det gjorde teppetrekkinga vanskelig. Jeg var frustrert over at jeg ikke fikk et eget manus som fortalte tydelig når teppet skulle fra og for. Det var dyrt å stensilere dem opp. Det var ei anna tid. Lukta av stensilert papir er gått i glemmeboka. …  Distré som jeg er, visste jeg at det ville gå litt gæærnt innimellom. Men men, jeg var klar. Stort sett gikk det bra. F.eks. på slutten av første akt, der ”julegavedukkene” danser for Sonja, da visste jeg at noen sekunder etter at scena har slutta å riste, SÅ skal teppet for….

Helten i ”Reisen til julestjernen” het Sonja. Den snille lyslokkede jenta som hjelper alle og til slutt viser seg å være den bortkomne prinsessa og så ender alt så bra. Passe mengde med action og pedagogisk riktig  mix av snille og slemme. Sonja får hjelp av fuglene.

Fuglene i detta tilfellet var en flokk jenter med svarte tights og svarte tettsittende heldekkende overdeler og hetter. Som vinger hadde de tynt nylonslør sydd på under armene som de flaksa forsiktig med. Noen gule, noen lilla, noen lyseblå.

Sistnevnte har ALDRI vært fargen min, liksom. Altfor tannløs og ”nusselig” …. Fargesynet mitt stod foran ei utfordring. Men det visste jeg ikke tidlig denne ettermiddagen, da jeg la sammen skolebøkene og tusla av gårde til Store Maihaugsal. Spilleprogrammet var tett nå før jul. Forestilling hver dag.

Ei av de lyseblå fuglene i stykket begynte å vinke til meg 
i backstage-mørket før hun skulle utpå scena!?!?! Oooops, hva skjer?!?!?!?  Duverden, eh, hun derre liker meg visst??!!? Men, eh hvem av dem var det'a , tru?  Disse fuglejentene blir så like med den sminka og de kostymene, får følge med når'øm kommer ut igjen, så får vi se….

Aha, det var henne innmari søte der!! næh! Det var henne. Amanda Paulsrud. Et par år yngre enn meg, gikk på ungdomsskolen på motsatt kant av byen. Jeg bare MÅTTE stå ”tilfeldig” og slå av en small talk med henne i pausa! Amanda hadde brunt halvkort hår som snodde seg pent rundt ansktet. Øynene satt littegranne dypt inne i øyegropene og de smilte alltid. ”God connection mellom øyne og hjerne, det er derfor hun har så mange fine tanker om alt hun ser og leser” tenkte jeg. Stemma hennes var mørk og litt myndig og  talemåten mange hakk mer moden enn de 13 åra hun faktisk var. Klærne hennes var ofte hjemmestrikka eller vevd av folk som visste at en skulle ta mål før en strikka og fulle av kreative farger.

Humoren var lun og underfundig. Gikk sammen med henne på byen. Guri, ei dame vi kjente begge to, kom hastende forbi. Guri veksla mellom å bry seg altfor mye med hva folk gjorde og å overse dem helt. I dag var hun i den siste varianten. Vi sa pent ”Hei”, men Guri fór videre bortover fortauet. Amanda så på meg, smilte og sa liksom til henne: ”Neivel, så får du se hvor mange venner du får!”

Kjente jeg fikk latterkrampe.

Amanda kom og hørte på en gang jeg opptrådte med Salt, tensingkoret på Lillehammer. Hun likte det hun hørte, og på neste øving var hun på plass. Satte seg ned blant altene og fikk venner der øyeblikkelig. 

Så var det noe slags arrangement med gospelnight i kirka. Praising fra Hamar var gjester. Alex Johnson skulle holde andakt. Var vel siste året hans som biskop, detta her.

Amanda og jeg havna på første benk, rett under prekestolen. Der satt vi. Bare vi. Alex Johnson, som nå var en gråhåra gammal mann,  så ned på oss og smilte flere ganger.  Når han preika, pleide jeg vanligvis å oppfatte alt og huske hvert et grann etterpå. Men ikke denna kvelden… så rart?!?!

I april var det et mega-tensingarrangement på Gjøvik. Amanda satt plutselig og smilte intenst til en kar fra Hamar som het Hugo. Hugo smilte tilbake til henne og så satt de sammen resten av kvelden. Jeg var luft…  Eh….  Hva skjer?!?!?

Kjente en vond klump i magan. NÅ er den moroa slutt.. Den kommer aldri tilbake…

Lurte på hva jeg hadde gjort feil. Noe var det sikkert…  hmmm… var jeg for overfladisk? For opptatt av å sitere moroprogram jeg hadde hørt i radioen? For mange vitser? Hmmmm….

Men hvem  har ikke opplevd at følelser kommer og går? Det 

finnes ikke noe mer normalt i menneskesjela enn dette.

Ja, nå var jeg altså på vei nedover Nordseterveien. På den brune Diamant-halvraceren jeg hadde fått til konfirmasjonen. Måtte nøye meg med Diamant fordi den kule orange Trygg-halvraceren jeg egentlig ønska meg, kosta NESTEN hundre kroner mer, det gikk jo IKKE an….

Hadde bestemt meg for å snakke med Peter. Han var ganske høy, hadde litt spiss nese, pilot-briller som var litt skeive etter noen ublide møter med en basketball, og svart halvlangt hår. Snakka med litt ”unnskyld at jeg forstyrrer”-stemme og jobba som praktikant på Mikrobiologen oppe ved Maihaugen. Han tok blant anna syfilis-prøver. Han kunne fortelle så detaljert om åssen syfilis arta seg at appetitten ble blåst vekk.  Han hang ofte sammen med oss. Peter var snill og trygg, derfor ville jeg snakke med ham. Peter bodde i et digert hvitt ”bløtkakehus”  i Anders Sandvigsgate.  Døra stod åpen da jeg satte fra meg sykkelen utafor. Jeg ringte på døra. Noen hadde visst sett meg, for ei stemme inne fra huset ropte: ”Peter er på rommet sitt, bare gå opp!”

Jeg gikk opp trappa som snodde seg opp i 2. etasje og bort gangen til rommet hans. Der inne satt Peter. Den eneste jeg kjente som hadde egen balkong på rommet sitt. Nå hadde han satt opp den digre lange kikkerten sin på balkongen. I hånda hadde han ”Fuglene i farger”

Nå skulle han lære seg fugler om han aldri hadde gjort det før!

”Hei” sa han og så inngående på meg. ”Noe iveien?”

”Ja, sa jeg ” Amanda er visst ikke interessert i meg lenger…. ”

”Oisann, det var trist” sa Peter.

Jeg begynte å prate mens Peter konsentrerte seg om kikkerten.

”Ja jeg veit jo ikke om jeg virkelig har oppfatta riktig, bare syntes jeg så det i helga”

Peter hadde også vært på Gjøvik. Men der var han blitt sammen med ei artig og trivelig jente fra Skreia som het Gunn. Nå svevde han litt.

”Ja” sa Peter, fortsatt stirrende i kikkerten. ”Det er ikke alltid lett å vite om det er riktig det en ser, lurt å ta seg god tid og være åpen for at en kan ta feil. ”

”Hørtes klokt ut” tenkte jeg.  ”Kan jeg ha oppfatta noe som avvisning som ikke var meint slik?” spurte jeg. Peter sa: Eh, vel altså det kan hende, men jeg tenkte på fuglene jeg. Jeg lurer på om det er en svarttrost eller en spettmeis jeg ser, men er ikke sikker” Han bøyde seg fram til kikkerten igjen og stirra intenst på noe i en busk lenger nede i gata som jeg ikke kunne se.

”Ja”, sa jeg. ”Men når et menneske liksom plutselig overser en så er det et sikkert kjennetegn, vel?”

”Kjennetegnene er viktige!” sa Peter

Etter hvert som praten gikk fikk jeg en følelse av at han KAN ha ment hvilke kjennetegn ”Fuglene i farger” beskreiv som typisk svarttrost… Men så var han plutselig i min verden igjen. Ikke helt lett å vite hvor han var akkurat nå. Jeg snakka om jenter og han snakka 50/50 om jenter og fugler, tydeligvis…. Var det egentlig litt likt?

”Hva skal jeg gjøre?” spurte jeg. ”Jeg har lyst til å vekke tilliten hennes på nytt, men hvis jeg snakker påfallende mye til henne, skremmer jeg vel hele jenta vekk?”

”Hele nøkkelen er å gå akkurat passe nære!” sa Peter. ”Og så gå varsomt og stille. Og lytte! Går en for nære eller for brått på, skremmer en dem vekk, da er løpet kjørt!”

”Høres klokt ut” sa jeg.  ”Jeg skal ikke trenge meg for mye på henne!”

”Å, du meiner Amanda?” sa Peter og så opp fra fugleboka. ”Åja, men det gjelder jenter også, det derre!”

”Jeg får en følelse av at en må vise storsinn og bare være grei, jeg. Og innse at følelser kommer og går. Og være glad for det som var”

”Nå virker det HELT klart!” svarte Peter.

”ja, ikke sant?”

”Jo, absolutt”, svarte Peter, ” Det ER en svarttrost!!”

Er det noe som heter å kapitulere som humorist? Hvis ”ja” så gjorde jeg det denne kvelden.

Neste gang jeg snakka med Amanda slappa jeg helt av.

Hun ble sammen med en kar jeg kjente fra før og som jeg likte godt. Kjente jeg ble glad på hennes vegne.

Amanda fikk på noe tidspunkt inntrykk av at jeg hadde hellet med meg i kjærligheta og sa at det var koselig å høre. En anerkjennelse som veide tungt. 

Og jeg har stor respekt for dette mennesket den dag i dag.

Hvis du er tenåring og har kjærlighetssorg; IKKE kom til meg å påstå at det ikke nytter å snakke med venner om den!!

Etter denna praten med Peter gleda jeg meg over våren. Til og med over svarttrosten!!