Da jeg vokste opp på Lillehammer feira jeg slik:
St.Hans........
For meg er det bare EN ting som dukker opp inni meg når jeg
hører det ordet: Folkefest på Maihaugen. Jeg var på dem hvert år så lenge jeg bodde på Lillehammer. Førsteinntrykket
var typisk for en 3-åring: Et hav av
kåper og frakker sett nedenfra. En syngende høyttalerstemme som jeg bare hørte
og ikke så som sang noe om «en spillemann, kom fra Schwabensland» Det er andre
ting som fenger en i den alderen. Men jeg fortsatte å gå på St.Hansfestene.
Jeg ble større. Kunne se OVER frakkene og kåpene som med åra
mer og mer var blitt bytta ut med bunader, ola-jakker og t-skjorter.
Jeg ble aktiv i Lillehammer Amatørteater. Det var de som
stod for den greia som hadde gjort meg mer nysgjerrig for hver nye St.Hans-fest
jeg var på: Inne i mange av disse gamle husa var det liksom fest i gamle dager.
I prestegården satt det menn med lange jakker, voks i snurrebartene og
Wergeland-briller. De røyka langpipe og snakka gammaldags. Damene hadde kjoler
med massevis av blonder og hatter med blomsterpynt og breie bremmer. Og han som
holdt tale var liksom presten. I hjørnet satt noen ungdommer foran hvert sitt
notestativ. Noen med fioliner en og annen bratsj og cello var det nok også. Og
de spilte hele tida. De var kledd opp som små Mozart’er, dvs jentene hadde
silkekjoler.. Og en mann med hvit Mozart-parykk, rysjeskjorte, lang jakke med
massevis av tinnknapper, knebukse, hvite lange strømper og sko med spenner på,
dirigerte. Han ble hele tida kalt «Jokkumsen»
Jeg oppdaga at det var de samme folka som hadde de samme
rollene hvert år. Og det virka som om de syntes detta var en herlig måte å
feire St.Hans på. Det trakk jo folk. Mange ble stående å se på lenge. Amerikanske
turister, menn med høy pondusfaktor under hawaiskjorta, og damer med blått hår og perlemorsbriller blitza
ivei og syntes det var «marvellous»
Ute dufta det frisk grønn bjørk, friskt nytt gras, ny
sommer, ferie, røyk fra peisbålene, tjære fra de gamle tømmerhusene. I
Kapteinsgården var det også selskap, men her var det folk i uniformer. Og
alltid noen kjekke unge kadetter med hver sin liksom forlovede.
Sjøl skulle jeg bli med gjengen som satte seg ned i
Sjeltarstua på Skjåktunet. Sjeltarstua var stor. Langs den ene veggen var det
et langbord. Vinduene med små ruter av grønt buklete glass slapp littegranne dagslys
inn. I taket over den ene enden hang en utskåret slange, det var
vertinneplassen, forklarte de meg. «Fordi kvinnen er listig som en slange» føyde
de til.
I taket i den andre enden, over vertsplassen , hang det en
utskåret hane. «Er fordi mannen er dum som en hana» sa noen
I hjørnet på motsatt vegg var den store klebersteinspeisen
som noen heldigvis hadde fyra godt i før vi kom.
Men vi skulle gjennom litt forberedelser før vi kom så
langt. Vi skulle ikke bare sitte der. Vi skulle gi publikum følelsen av å se at
vi hadde fest. Vi måtte finne på noe å snakke om. Noe å sladre om. «Hørt at
hesten åt kaptein’ æ krybbebiter,a?» Så skulle vi synge. Vi måtte kunne alle
visene. Samla oss gjerne i hagan til Morten Jostad dagen før. Morten Jostad var en av lederskikkelsene i
amatørteateret. Noen mennesker lever liksom i en annen og høyere dimensjon. Han
var slik. Livsgleden og energien kom liksom først når han nærma seg. Så kom
selve Morten. Brunt viltert hår, litt stor nese og store øyne som så nesten
alt. Rundt oss og inni oss. Som fikk
ideer hele tida om skuespill og scener vi kunne finne på. Ofte morsomme greier.
Litt rart, den mest seriøse teaterfyren jeg noen gang har kjent fikk oss alltid
til å le! Han skjulte aldri at han trudde på samme Gud som meg og at det var viktig for ham.
Alle de som hadde vært med i amatørteateret ei stund kom for
å være med på detta her. Alle som jeg så opp til. Her ble jeg godtatt. Nesten
ikke til å tru, jeg kjente meg som en av dem.
Visene måtte vi øve inn. F.eks. Aksel tårnevisa som var god
å trampe takta til. Som handla om Aksel som skyter en vanvittig diger okse.
Minnet litt om «Bonden og kråka», men
mye mer catchy og refreng som alle kunne slenge seg med på.
Så var det dansinga. Eg ser på deg og du ser på meg,
reinlender, seksmannsreel og attersteg. Alt var gøy.
Så kom selve dagen. Møte opp på Sledegalleriet på Maihaugen
en time før vi starta. Noen ildsjeler hadde frakta opp alt amatørteateret hadde
av kostymer som kunne passe. Alt samma lå i digre pappesker strødd utover og
lukta litt gammalt og innestengt. Og Ingeborg, som ordna med kostymene møtte
oss med like stor gjensynsglede hvert år. Lyste opp og var ekstra glad for å se
hver eneste en av oss. Og kunne alltid finne klær som passa folk i alt kaoset. Å
velge en bunadsliknende vest når de hadde mange forskjellige, sette sammen med
bukse, skjorte og sko var faktisk ganske artig. Ble alltid fornøyd med
resultatet. Mange av jentene hadde egne bunader. Jeg kjente inni meg at jeg
syntes de ble ekstra pene da. Oppdaga dem på nytt, liksom. Tenkte at kanskje
synes de jeg er fin også? Kanskje? Gå sammen med de andre bort til Sjeltarstua,
møte de som kom rett dit. Mange jeg ikke hadde sett sida i fjor. Koselig å
treffe dem igjen. Stemninga steig. Inn i
lukta av einer, peisbål, gammal tjære og veit ikke helt hva. Gammal tid. Forte
oss å trekke opp flaskene med Brigg, helle dem i drikkebollene, få rydda
tomflaskene ut på siderommet. Her skulle det se ekte ut!
Så satte vi oss rundt langbordet. Fat med lefse ble sendt rundt. Så gikk ølbollene. Vi drakk av samma bolla. Ingen ble sjuke. I mellomtida har vi vært livredde for Covid-19 og noe slikt som dette ville vært utenkelig. Rart å tenke på.
Så sang vi. Så måtte vi prate. Avtalte ting som vi improviserte over. Noen som hadde hørt at jeg hadde ei hemmelig kjæreste oppi Slidre. Noen som krangla om hvem som skulle arve et teppe. Et av disse «nyforlova» parene fra Kapteinsgården som kom innom og ble gratulert.
Morten Jostad sjøl som spilte omstreifende eventyrforteller,
tok seg god tid når han kom innom. Når han fortalte, var det rart å se på publikum.
Det var som å være i et tredimensjonalt stillbilde. Så fengende var han. Noen
spurte etterpå: «Hvor får du historiene fra, Morten?» Han svarte noe om at han
plukka dem opp rundt omkring. Plutselig hørte jeg meg sjøl si: «Å? Jeg trudde
du fikk dem fra et postordrefirma i Sverige?!?» SOM folk lo!!!
En gang var det med en kar som het Erland som var litt slik «kvedar»
Ikke alt han sang var like stuereint. «Jenta spegla seg i ein å, ho gret så
bittert for pattane var så små, sann» kunne han remje i.
En kar som het Erik, som var et år eldre enn meg, syntes det
var for gæli at vi ikke hadde instrumenter. Han heiv seg på mopeden, freste
hjem til Søre Ål og henta fela og fløyta si.
Jeg ante ikke at han kunne spille, men det kunne han. En
liten improvisert konsert med litt irsk
fløytespill til slutt.
Folk klappa. Ølet gikk rundt ennå. «Is it soup your’e drinking from those bowls?»
lurte ei blåhåra amerikansk dame med perlemorsbriller på.
Om ting stoppa litt opp, så måtte vi finne på noe fort. «Nå
spenner vi rævkrok!!» ropte plutselig Morten. «Oh, oh tenkte jeg, DET låter
skummelt» Men det ble min tur. Mot Hans-Morten som var befal i militæret. Topptrena
kraftkar. Hadde ikke sjans. Hørte et ekkelt knekk i nakken da all vekta mi
plutselig hvilte mot huet. Fikk panikk. Sekundet som gikk før jeg turde å
sjekke om jeg kunne bevege armer og bein var nesten ikke til å holde ut, men
alt var i orden. Ikke noe vondt da jeg reiste meg opp. Ikke etterpå heller. Rævkrok
er kanskje ikke så farlig?
Virka som favorittdansen var «Eg ser på deg og du ser på meg» Sikkert fordi vi var annenhver gutt og jente,
og siste verste lød: «Eg er god mot deg og du er god mot meg» Der vi klemte
hverandre. Ja, denne dansen ble vi aldri lei av, den kunne vi ta omatt og omatt. Så rart...
Men hvorfor syntes jeg detta var litt ekstra? Det har jeg
lurt på. Kan være flere forklaringer. Vi
hadde publikum. Det var jo en slags performance, improvisert teater, Vi hadde roller. Det var noe med at i denne settinga så gjaldt det
liksom ikke hvem som var vellykka og ikke der ute i det vanlige livet. Her var
vi like for et par timers tid. Viktig
for meg…..
Så nærma det seg slutten. Da gikk vi bort i prestegården.
Hørte den siste bordtalen og så gikk alle som hadde medvirka i tog gjennom
folkemengden opp til sledegalleriet mens vi sang «Saa saare lidet skal der til
for lykkelig at være» I slike stunder kjentes det faktisk slik. Noen av skolekameratene syntes det var rart
at jeg gadd. «Får’u ikke bettart for’e
en gang?!?!?!?» Visst følte jeg at jeg fikk noe igjen for dette. Men så klart, dette "noe" kunne hverken settes på bankkontoen eller puttes i lommeboka. Og likevel kjentes det verdifullt.
Lufta og lyset på denne tida er ikke som ellers i året. Lyset
er magisk. Lufta er frisk. Sommeren er ny.
Alle er glade. God stemning
når vi hadde etterpålag. Kjenner at når
vi som var med på detta her møtes, så har vi noe felles som ikke andre har.
Slik feira vi minnet om døperen Johannes på Lillehammer før,
sjølom bare en og annen visste at han var grunnen til feiringa. Seks måneder før jul. Detta er altså St.Hans for meg.
