Ti år sia den store læremester'n min på bass døde...

Men vi glømmer ikke John Entwistle….

Han snakka med så mørk stemme at det var vrient å forstå ham. Han bodde i et lite slott og ingen veit helt hvor mange basser han hadde.  Han bytta strenger hver dag. Han gjorde  mange valg jeg aldri ville ha gjort, men han prega livet mitt. Kraftig.

 

Han og resten av The Who skulle på kjempeturne sommeren 2002. John satt i sofaen i hotellresepsjonen og så ikke bra ut.  Men han ville ikke innse at han var sjuk. De andre så på ham og sa: «John, du er blitt helt grå på farge, hva er det med deg?!?»  Men de fikk ikke noe svar….

Han gikk på hotellrommet for å legge seg litt nedpå. Han reiste seg aldri opp igjen.

Og jeg lurer på:

Er folk klar over hva slags stor musiker John Entwistle var?

Sjøl la jeg merke til ham som 13-åring. En kompis ga meg ei singleplate som han sjøl ikke så noe poeng ved: «Heaven and hell» med The Who. Jeg la den på spiller’n og ble sittende uten å røre meg eller omtrent puste. En åpningsakkord smalt imot meg, en til og en til. Så kom bass og trommer. Ikke pent «en-to-tre-fir» som i vanlig musikk, nei. Trommene låt som ei dundrende oksekjerre ute av kontroll med kurs rett mot meg, en krystallklar bass gjorde avsindige krumspring HELT i takt med trommegalskapen, jeg ble svett av å høre på og kjente meg litt rista i toppetasjen etterpå. Det var ikke mye watt og guffe i den gamle platespiller’n min, men det brydde ikke denne musikken seg noe om. Den lille batteridrevne Phillips’en virka plutselig blodtrimma!

HVA er det som foregår!?!? HVA er det med den bassen? Den traff meg i mellomgulvet og i hele sjela! Hoppa, spratt og dansa rundt melodien og gitarsoloen. Noen ganger over, andre ganger under, noen ganger snurra den rundt melodilinja om att og om att. Men lyden var klar. Den starta i kjelleren og endte på loftet. Den puncha og pumpa musikken fram. Og den var så avsindig tøff.

Er jeg rett & slett i ferd med å finne ut noe om meg sjøl her? tenkte jeg. Fikk bare så avsindig lyst til å prøve og spille slik. Hvorfor?

Ikke godt å si. Da 70-åra feide over oss, skulle alle spille gitar. Ungdomsfest betydde: Sitte på gulvet i ring med blafrende kubbelys og spille på billige japanske nylonstreng-gitarer og synge ivei. Helt til «demninga» på et av kubbelysa brast og stearinen fossa utover bordet, da måtte en legge fra seg gitaren fort og gripe inn. Kubbelysa døde ut med 70-åra og det skal vi i brannsikkerhetas navn være glad for…

Men stemninga var magisk. Jeg visste ikke om noe bedre, den «renske størkna stearin-jobben» var en LITEN pris å betale for kosen.

Jeg ville også spille. Søstera mi også. Hun kjøpte seg en kassegitar for konfirmasjonspenga. Å sitte og bla i ei bok med grep, legge fingra etter anvisningene, slå an og så høre akkorden var et eventyr. For ikke å snakke om å bla opp i «Flere viser» av Lillebjørn Nilsen, spille akkordene over teksten og så stemte det?!?! Trøste & bære!! Det var gøy!

Eh rettelse: Det kunne vært gøy. En skulle tru at foreldre syntes detta var en god måte å bruke tid på. Klønete øving på nylonstrenger er en familievennlig lyd, som stort sett holder seg inne på rommet. Tyter ikke ut av dørsprekka og ødelegger middagskvila for foreldre og naboer slik trompet, fiolin og liknende saker fort vil gjøre. Ikke noe krevende foreldredugnadsarbeid for korps og juniororkester  heller.

Gleden over å kunne flere og flere grep steig i meg. Derfor skjønte jeg ikke noe da mora mi plutselig var så skuffa over meg. Eh javel, hvorfor det?!? «Du spiller jo ikke fingerspill og melodier! Jeg trodde dette skulle trene opp fingrene dine og lære deg å skrive pent! Du «komper» jo bare!!!

SKRIVE pent?!?!? Var det DET dama trudde det skulle handle om? SKJØNNSKRIFT MY ASS!!

Slik virka gitaren plutselig altfor snill. Altfor pen. Elektrisk musikk virka tøffere og med hardtslående.

Det var ei slags frisone der foreldra ikke kom inn. Detta har mange tenåringsgutter tenkt både før og etter meg. Jeg og millioner av andre unggutter over hele kloden satt og hørte på denne spennende rockemusikken og tenkte: «Jeg kan sikkert gjøre det der!» Med mindre de hørte på Frank Zappa, da tenkte de IKKE det…

Fortsatt er det slik at de fleste som har blitt hekta på denne greia vil velge gitaren. Noe med at elgitarer generelt er estetisk tøffe. Og all lyden og ikke minst vrenget som snerrer, brøler og knurrer. Eller soloene som hyler og kviner ut, det gir en slags følelse av å ta hele oppmerksomheta, fylle rommet, skyte ut som fra et maskingevær. Ikke dødelige kuler, men kule udødelige riff til glede for dem som hører på! Som gjør alle sprell levende i stedet for å ta liv. Men som liksom presser bakover og vekk de gamle som vil bestemme over deg. De orker ikke lydtrøkket og forsvinner med fingra i øra. Så har tenåringen markert integritet.

Men det krever sjøltillit. Den hadde ikke jeg. Jeg fikk høre at jeg var så klønete i kroppen og fingra. Jeg trudde ikke jeg kunne spille soloer og bli gitarstjerne. Det ble et problem.

Første ordentlige rockekonserten jeg var på ble en litt smerteblanda opplevelse. Gamlegruppa til Åge Aleksandersen, Prudence, stod på scena. Smerten bestod i at jeg oppdaga følgende: ALT disse gutta spiller, som gjør at detta er flott å høre på, er TING JEG IKKE KAN!!!! Eller ikke hadde tenkt over at en burde gjøre!

Når jeg fikk prøve en elgitar var det som om forsterkeren øyeblikkelig avslørte meg…

Men bassen ga en mulighet: Pumpe grunntonen i bakgrunnen helt til en hadde noe å komme med. Lage en mørk og tøff bånn i musikken. Kanskje ikke alle hørte om en spilte litt feil innimellom?

Jo bassen passa for meg. Bassen kunne bli skjoldet mitt mot «oppdragelsen» som jeg ikke ville ha.

Særlig når det fantes typer som John Entwistle som kunne gjøre noe kult ut av den.

Det er mulig at noen la merke til den eneste av gutta i the Who som ikke gjorde vanvittige krumspring, som ikke smashet gitarer og trommer, som ikke kasta lasso med mikrofonene.

Han bare stod der. Så stille stod han at da Prima Vera for mange år sia skulle gjøre en parodi på the Who, lot de ei utstillingsdokke spille rollen som Entwistle……….

Han brukte energien sin bare på godt bass-spill. Allerede på gamle opptak fra midten av 60-åra ser en at denne karen har skjønt noe som andre bassister ikke hadde skjønt.

John Entwistle ble forbildet mitt. Men han hadde ikke sjøl forbilder, det var ganske spesielt. Han måtte finne ut av ting sjøl.

Bassen han ble så berømt for å spille på, var et nytt instrument da han starta karriera si. Fender hadde begynt å lage Precision-bassene på 50-tallet. Noen få jazzmusikere tok den i bruk. Det samme gjorde mange soul og r’n’b-musikere. Og mengder av country-bassister. Det var en revolusjon. Tenk dere å måtte dra på den store kontrabassen som attpåtil måtte kjempe for å bli hørt.  Den danske tegneren Storm P lar en av figurene sine si: «Det vanskeligste med bas er egentlig transporten»

Nå ble det slutt på den tida. Fenderbassen var stemt som kontrabassen, men var liten, lettspilt og hørbar.

 

Da de spilte inn ”I can’t explain” i 1965 ville han vise hva han hadde lært. Fingerarbeidet gjorde ham i stand til å lage artige melodiløp, og andre fikse saker, som sammen med Keith Moon’s tromming ga rytmen et liv og et driv som var sjelden å høre.

Chris White, the Who’s manager ropte til ham: ”Du spiller såbra, bare så synd at det er nesten ikke hørbart, legg på mer diskant på en eller annen måte”

John tok seg visstnok en tenkepause. Gikk til nærmeste musikksjappe. Prøvde en Danelectro med strenger som han likte lyden av. Klar og fin. Kjøpte den.

 

 

Gikk tilbake til studio, spilte så hardt at strenga røk. Tilbake til sjappa og kjøpe nye strenger, men det var verre: «Sorry mr. Entwistle, those strings are not sold separately, they are only available with these basses» Han halte lommeboka fram, kjøpte en bass til, og løp tilbake til studio. Det ble flere turer for å kjøpe disse bassene. Det ble dyrt, noe måtte gjøres.

Fortsettelsen er rockehistorie. Jeg veit ikke helt hvordan han fikk ideen, men jeg har en teori:

Han begynte som 6-åring å spille piano, trompet og waldhorn. Denne bakgrunnen fikk ham nok til å tenke melodi når han spilte og ikke bare stå og ”pumpe” grunntonen i akkorden, slik altfor mange bassister gjør den dag i dag.

For å få mer diskant og klang og samtidig beholde den dype bassen, kanskje han fikk ideen av en titt ned i pianoet? Kanskje han så hvordan  de dype pianostrengene er bygd opp?

Piano og bass-strenger har jo noe felles: De har en ståltråd-kjerne, med tynnere vikling rundt, denne er oftere av flere metaller, bl.a. nikkel.

Nå ble slike strenger satt i produksjon, blant anna fordi John Entwistle allerede da hadde nok autoritet til å påvirke en av strengeprodusentene.

Han var den første som plugga bassen inn i en stor Marshall-stack, og satte den bakerst på scena. Dette ga dybde og tyngde som ingen hadde hørt før.

Og han utviklet anlegget videre. I et intervju jeg leste med ham hadde han tegnet opp anlegget sitt, men jeg forstod ikke så mye. Mange forsterkere og kabinetter, loop’er hist og kompressorer og prosessorer  pist, scenemannskapet kalte anlegget hans bare for ”Little Manhattan”

Entwistle ble en prøvelse for mange produsenter og studioteknikere, det var nemlig omtrent umulig å fange opp denne lyden på plate. Men han så på seg sjøl som en live-musiker.

Det var noe med alle de fine løpene han gjør på gripebrettet.

Han stod så stille og holdt bassen så spesielt:

 Han hadde den hengende høyere oppe enn mange andre på denne tia, han la albuen ned mot kanten av kroppen, da presset han kroppen ned og halsen opp slik at han fikk hvile for høyre armen, samtidig som han ikke trengte å bruke venstrehånda til å holde vekta av halsen.

Så alle instrumentene hans hadde utforming som gjorde det mulig å legge albuen ned på dem for å få dem i balanse.

Men rocken er ikke bare sunn…. Mange «koser seg» med stoff som ingen burde ta. Gutta i the Who var ikke noe unntak. Trommisen i The Who levde hver dag som om det var den siste og plutselig en dag fikk han rett.

Ingen andre trommiser kunne spille makan til «Oksekjerredundringa» som det altså var system i om det låt aldri så vilt. Mange prøvde å spille med dem. Men John Entwistle kunne barnelærdommen for bassister og retta seg etter den: Du spiller med trommene, SÆRLIG basstromma. Om den spiller pent «En-to-tre-fir» må bassisten også gjøre det. Ellers blir det ikke noe å høre på….. Mye av villskapen til John Entwistle forsvant etter dette, men han fortsatte karriera si.

Veien min til å bli en bassist var kronglete. Prøvde og feila. Har jobba meg framover. Har fortsatt det meste å lære. Blir fortsatt smertelig ydmyk når jeg hører hva flinke bassister greier å finne på.

Det er ikke bare greit at utgangspunktet mitt var å finne min egen plass, trygg mot manipulering. Og kompensere for en dårlig sjøltillit. Men det var greit å ha en helt og et forbilde.

John Entwistle var det når det gjaldt musikk i hvert fall. Og han ga mye penger til et fond for vanskeligstilte barn. Jeg var et slikt da jeg var barn. Så jeg glømmer ham aldri. Sjølom det er 10 år sida han døde….. Fred over minnet ditt!!!