Jeg har blanda meg borti mange av dem... Lest enda fler. Ledd av noen. Blitt fascinert av noen. Blitt forbanna av noen,. Blitt vettaskremt av noen. Noen har jeg som sagt gått inn på og kommentert. Noen ganger får jeg en følelse av å ha fått et trivelig bekjentskap der ute i cyberspace. Andre ganger er det kanhende best vi holder oss i cyberspace. Jeg snakker om blogger. Flere og flere har sin egen. Ofte handler de om klær. Noen ganger om sterke meininger. Andre ganger om musikk. Nå måtte jeg bare opprette en sjøl. Kona mi har nettopp gjort det. Hun har allerede fått mye respons, og jeg oppdager henne liksom litt på nytt når jeg ser på bloggen hennes. Det er en god følelse. Nå er det min tur....
Jeg er straks 50.... Vokste opp på Lillehammer i ei tid da en datamaskin i Trondheim lagde timeplanen vår på skolen. Ingen privatpersoner ville trenge data, ble det sagt. Datamaskin... Ordet vakte uhygge. Et taust umenneskelig monster som tenkte ufølsomme tanker som vi bare måtte rette oss etter.... Trudde vi... Nå sitter jeg med en av dem i fanget. Laptopen er følgesvennen min. Ikke en 100% pålitelig følgesvenn rett nok. Men svikter den, kjøper jeg en ny.
Når jeg har sørgesamtale med en familie som nettopp har mista en de var glad i, så har jeg denne laptop'en i fanget. Skriver ned det de forteller om avdøde. Redigerer sammen til et minneord, som jeg framfører i begravelsen. Uhyggen rundt data er vekk for lenge sida, og takk for det. Vi mennesker er instinktivt redde for alt nytt..
Jeg er prest i den Norske Kirke. Landets eldste firma. Kritisert fra to kanter. En fløy som er oppgitt over oss fordi vi angivelig bare vifter med moralske pekefingre og holder kjedelige gudstjenester.
På motsatt side står en fløy som er oppgitt oss fordi vi angivelig er "liberale" og visstnok ikke "leser Bibelen som den står", liksom. Inni trykket fra disse to frontene lever, jobber og blomstrer vi prestene. Og alle de andre som jobber her.
Men vi ER her. Når folk får barn, skal konfirmere seg, gifte seg, eller når noen de var glade i plutselig ikke lever lenger, da kommer de til oss. Eller når livet til en eller annen plutselig har forandra seg til en serie omstendigheter som møter dem etter tur og klabber til dem så de ramler overende. Når et slikt menneske kommer til oss og vil prate, så er det en stor tillitserklæring. Vi avlaster helsevenenet en del, trur jeg...
Å være lønnet av staten for å gjøre dette, er en ære. Ansatt for å fortelle om den Guden jeg har trudd på så lenge jeg kan huske, det er spennende, det!
På fritida er jeg musiker.
Har ALLTID elska musikk. Som liten gutt ga jeg foreldra mine et sjokk de ikke kom helt over. Jeg sa: "Når jeg blir stor, vil jeg bli som Beatles!" Jordskjelv i heimen.....
Men lyden av "the fab four" som av og til strømma ut av den gamle Tandberg rør-radioen, hadde en klang av opprør og frihet. Ropte liksom til meg at det fantes noe bedre et anna sted..
Badminton-racket'en likna en gitar, men låt ikke som en.
Den simple postordre-gitaren av kryssfinér til 300 kroner som jeg fikk kjøpe etter mye om og men, låt mer riktig. Den lot seg stemme reint hvis jeg var tålmodig. Og det var jeg.
Det tok ikke helt av før jeg var over førti, men hva gjør det?
Jeg er interessert i medmennesker. Jeg er glad i naturen. Jeg liker å drømme. Jeg liker Hvaler. Kona og jeg er mest der om sommeren. Legge til noe sted der ute med båten. Hoppe uti. Gå en tur over øya. Kjent varm Hvalergranitt under fotsålene? anbefales. Trenger ikke å dra "nerrafor" som Syden heter heromkring.
jaja slik er jeg. Fortsettelse følger..... Jeg er kanskje mere spent enn dere?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar