Alle andre prester er så treige, men DU er ålreit!

Ja, det får jeg høre innimellom...
Og hadde jeg vært ung, grønn og nyutdanna så hadde jeg kanskje gått på den?
Veit ikke...
Greia er:
Yrkestittelen vår gir folk følgende assosiasjoner: en litt stiv, kjedelig, teoretisk fyr. Ikke helt med i verden og ganske moralsk dømmende. Snakker i kjedelige intellektuelle vendinger. Du må ikke si banneord på fire bokstaver når han hører... Han har gjerne krøllete bilbukse og fiskebeinsmønstra dressjakke.


Men i virkeligheta da? Der er vi like sammensatt som folk flest. Vi er begge kjønn. Damer og menn. I 1961 ble den første kvinnelige presten ordinert her til lands. Noen av oss handler klær på Dressmann. Men noen av oss liker bedre å kjøpe psykedeliske klær på Camden Market. Noen av oss liker klassisk musikk, andre av oss digger progmetal.
Noen av kollegaene mine har opplevd at ekteskap kan ryke. Sjøl takker jeg Gud for at jeg har fått oppleve å feire sølvbryllup nettopp.
Vi har ulike meininger også. Jeg har kollegaer som er aktive i nettverket for homofile og lesbiske prester. Som må arrangere treff anonymt. Jeg har også kollegaer som har undertegnet "Carissimi-oppropet" Altså aksjonen mot homo-liberale biskoper.


Men vi er prester. Ordet prest kommer av det greske ordet "Presbyter" som betyr "eldste" altså den eldste i menigheta. I den tidlige kristne kirka var det dem som hadde lederautoriteta. Ordet "pastor" ble mye brukt om oss før. Det er latin og betyr "hyrde" I dag er pastortittelen mer og mer brukt på ledere i frimenigheter.


Det oppstod tidlig teologiske læresteder. Alexandria, Antiokia, Kappadokia og faktisk Jerusalem. Disse stedene hadde stor betydning i de par første århundrene.


Den romersk-katolske kirka betrakta etterhvert prestene som forvaltere av ord og sakrament. Og de anså ordinasjonen for å komme fra apostelen Peter. På 1500-tallet fikk en munk ved navn Martin Luther nok. Han syntes prestene hadde altfor høye tanker om seg sjøl. Reformasjonen bredte om seg. Nå ble prestene menighetsledere som skulle aktivere "det almenne prestedømmet" Det var sunt at vi ble dytta ned på jorda. Ja, for å gå må vi ha minst ett bein der...


Vi som er prester i den Norske Kirke i dag, har fått mye kritikk slengt etter oss. Men når vi ser gamle KLM-sketsjer som gjør narr av oss, så ler vi høyere enn mange andre.


Vi er stort sett rimelig ydmyke. Vi møter mange mennesker i alle slags situasjoner i livet. Som åpner seg for oss. Da legger de noe av livet sitt i hendene våre. Vi lærer av dette. Vi får respekt for menneskene. Vi lærer alle de rare sidene av livet å kjenne. Når vi møter mennesker så kommer nok denne ofte tause kunnskapen fram. Resultatet er at omtrent alle kollegaene mine får høre dette at "Akkrurat DU er en ålreit prest!"


Vi er uansett prester på forskjellige måter. Vi skal være oss og samtidig prester som aldri glømmer ta vi har avlagt et ordinasjonsløfte. På praktikum snakka de mye om "pastoral identitet"


Hvordan fant jeg identiteta mi?


Jeg var tenåring i 70-åra. I kjølvannet av Jesus-vekkelsen. Den fostra mange unge lederskikkelser. Som plutselig ble fascinert av makta det ga å veilede andre med Bibelen i hånda. "er du uenig med meg, er du uenig med Gud, og da går det bare én vei med deg...."
Jeg reagerte som en strikk på det fenomenet og syntes det var motbydelig.
Jeg ville ha kunnskap. Og autoritet til å lage et rom rundt meg med plass for andres famling, tvil, frustrasjon, søking, spørsmål, undring, refleksjon, utblåsninger og utfordringer.
Som 13-åring så jeg en film: "Nattvärdsgästerna" av Bergmann. Max von Sydow spilte en ung prest på landet. Folkelig og kul. Han skulle ha gudstjeneste ute på ei øy. En fisker skulle svippe ham ut med båten sin. Påhenger'n ville ikke starte. Fiskeren dro i startsnora igjen og igjen, og holdt på å slippe ut et av disse orda vi angivelig ikke skal si. Tilslutt sier presten "Säg du bara det lilla ordet!" Fiskeren smeller i, drar enda en gang i starsnora og påhenger'n starter..... Jeg tenkte: SLIK prest vil jeg være.
Gamleprosten vår på Lillehammer het Gunnar Bondevik. aner ikke om han var i slekt gamle statsministeren.
Dress, frakk, alpelue, snøhvitt hår. Snakka fint riksmål. MEN han så meg rett i øynene. Han så gjennom det lange håret mitt, den utslitte militærjakka, slangen jeg snakka med., musikken jeg hørte på. Han var interessert i MEG, fikk jeg følelsen av. Han levde ut gleden over å være frelst og satt fri. Med å se og høre på medmenneskene og gi dem tru på seg sjøl. Jeg kjente meg verdifull. Som et unikt menneske med et avtrykk av Gud inni meg. Med det lyttende vesenet sitt brakte han nok flere mennesker til Jesus enn mange av disse som suger seg på og skal manipulere deg....
Jeg tenkte: SLIK prest vil jeg være!


Gamle folk her på Kråkerøy husker ennå han som var prest her før krigen. Joachim Schiørn het han.  Jeg fikk høre om ham for første gang for noen år sida. Han var seg sjøl. I en slik grad at du idag kan lese om ham i ei bok om byoriginaler i Fredrikstad. Jeg fant den på biblioteket. Hvordan i huleste havna han i den boka?!?!?!?
Det skal ikke alltid så mye til.. Schiørn var en kraftkar. I ei tid da ingen bola seg og pumpa jern. Han var aktiv turner. Han kunne klatre opp stenger som andre måtte gi opp, han kunne gå på hendene lange veier.
Han gikk når han skulle noe sted. På gamle bilder av ham ser vi tydelig et par stilige boots stikke fram under prestedrakta. . De var sikkert dyre. De måtte ikke bli utslitt, så når han skulle langt, dro han dem av, slengte dem over skuldra og trava sorgløst og skoløst ivei. Det liker jeg også å gjøre sommerstid. Slik traska han omring blandt drankere langs bryggene. Satte seg ned og snakka med dem.
Fikk venner blandt dem.
Han brandt for ungdommen. Grunnla Tjellholmen Leirsted i Hvaler-skjærgården. Der er kona mi og jeg aktive i dag. Stiller opp når noe skal gjøres. Sørger for båttransport.
Enda et bra forbilde, og noe av fritida mi går altså med til  leirstedet som "Prost Schiørn" satte igang for noen generasjoner sida. Til våren skal alle konf'ene våre ut dit og det gleder jeg meg til.


Joda, jeg har forbilder.


Bjørn Eidsvåg da? Joa ikke et vondt ord om ham. Men jeg fikk tidlig lyst til å bli en rockeprest. Bjørn Eidsvåg fikk tidlig den "tittelen" men ER han rockeprest?
En konsert med Bjørn Eidsvåg er en sterk og nær opplevelse, men er det asskicking rock'n'roll?
Sitter alle og digger? Blir vi svette? Er lyden skrudd opp på "everything louder than everything else?" Står fjortisgutter foran scena og gjør håndtegnet Dio lærte oss? Nope....
Bjørn Eidvåg er den absolutt beste "singer/songwriterpresten" som finnes, men jeg har valgt å bli rockeprest... Bandet mitt er ute og spiller fra tid til annen. Slik treffer jeg folk som ikke går i kirka. Har mange gode samtaler på brune puber eller på mc-klubber...


Jeg har valgt å gjøre det på min måte. Og det er mangfoldet av kollegaer jeg har som gjør det mulig for meg.
Men er jeg ALLTID rocka og original? Slikt noe tar en fram når det passer, og demper ned når det ikke passer. Jeg fikk høre en gang: "Første inntrykket mitt av deg var da jeg sang i en begravelse der du forretta. DER var du som en hvilken som helst annen prest, rart å tenke på" Jeg likte den.......


Ja, slik prest er visst jeg....