det var NÆRE på....

Hyggelig innledning

Jeg stod på brygga på Tjellholmen. Så utover Løperen som glitra i solskinnet. Hvalerøyene , Torsnes-landet og Bohuslän langt der borte på andre sida. Lykkelig sliten. Hadde frakta en kjempebunch konfirmanter over til land. Med hver sin sikkert 40 kilos veske i svart, neongrønt eller sjokkrosa. Gutta med hettejakker, capser og saggebukser. Jentene med hullete jeans, Converse-sko i rødt, grønt og svart, alle med hver sin  iPod i lomma. De hadde vært med på alt. Bli kjent-samling, kostymeparty, og vanvittige leiker. For eksempel der de lå i hele grupper i ring på ryggen med beina mot hverandre. Skulle senke ei full vannbøtte sammen med beina uten å bli våte. De greide det NESTEN....

De møtte gjespende og pliktoppfyllende opp i pysjen ute på plassen foran  kl 03.30 da brannalarmen ble utløst ved et uhell, sjølom det bare var et par-tre plussgrader. De var med på fellesskapsløypa. De satt stille når vi hadde undervisning. De var med på gruppesamtalene etterpå. De kom, satte seg stille ned når vi hadde ”Stjerner i natten” i kapellet med dempa musikk, tente stearinslys på et kors av speilbiter og høytlesning til ettertanke og bønn framført av en flink hjelpeleder. Ja, vi har denne gjengen med hjelepedere. Tidligere konfirmanter. Gutter og jenter som bruker fritida si på å lage underholdning og oppgaver for konfirmantene. Stiller opp omatt og omatt.

Kjente meg lykkelig sjølom jeg var litt pumpa. Så nydelige ungdommer. Kjente hjertet mitt holdt på å sprenges av kjærlighet til dem. De er framtida vår. Men som alt det andre som er flott, så er ungdommen sårbar. En av de virkelige forskjellene på meg og dem er at et år for dem er mye lenger enn et år for meg. De er fortsatt lette å prege. De er helt avhengig av åssen vi voksne behandler dem. Opplever de noe vondt nå, så lager det sår i dem for alltid. Kan bli vettaskremt ved tanken.

Ledergjengen kom bort til meg. ”Ole Jens, vi har noe til deg!” De kom nærmere. ”Se her, et diplom med en takk fordi du er den du er!” Kjente jeg ble rørt.. De hadde skrevet noen skrytepunkter på et A4-ark. Ros til meg. Et av punktene lød: ”Takk for at du deler historier fra livet ditt med oss”

Ja, det har jeg gjort. I håp om at de kan hjelpe noen. Nå skal du som leser få ei historie. Om du er ung, kanhende den redder deg fra noe som altfor mange unger opplever hver dag. I dag blir overgripere dømt hardt i retten, men leger det såra til offeret?..... Best å være føre var!!!!!

Uhyggelig historie som begynte hyggelig....:

Jeg var 12 år.

 Lillehammer vokste. Hus ble bygd. Et stykke nedafor meg bygde de ei rekke terrassehus. De lå der som tre fiskepuddinger der noen hadde skjært ut trappetrinn på langsida ut mot dalføret. Folk flytta inn. Barnefamilier stort sett. Geir og Knut som begge hadde begynt i klassa mi bodde der. Mange andre jeg kjente også. Ble til at jeg hang der mye. Det var alltid ungdom ute der. Flott for meg, fordi stemninga hjemme var like dårlig denne dagen, som alle andre dager.

Det var blitt januar. Sjerneklart. Måneskinnet glitra på tørr snø som knirka under støvlettene. Hadde sittet nede hos Knut helt til han hadde fått følelsen av at foreldra hans ville ha litt pause fra gitar og platespilling. Vi heiv på oss og gikk ut. Der stod gjengen. To til tre år eldre enn oss. Gutter og jenter i hotteste puberteten. Gutta med moteriktig lang ”fjærklipp” trur jeg det het. Kongeblå ”sossejakker” noen med røde og grønne ”Hanekamluer” Eller boblejakker med matchende striper på brystlomma. Tøffeste som fantes i -74... Jentene med trange jeans med kjempesleng. Og åpne boblejakker, Noen med duffelcoater. Noen gutter og jenter som var blitt slyngplante-par.  Ikke alltid lett å nærme seg gjengen. Noen ganger var de overlegne mot oss som var yngre. Men ikke denna kvelden. Kom i prat. Før jeg visste ordet av det hadde jeg dradd noen vitser. Alle lo. Noen andre sa noe artig. Vi lo høyere. Så lo vi av latteren vår. Lo høyt. Lo lenge. Noen hoia skikkelig. Ei utgangsdør gled opp.  Akkurat på den måten som pleide å få latteren til å sette seg fast. Nå også. 15 flaue ungdommer studerte skotuppa sina intenst.  Klare til å møte et eller anna sinna blikk som de venta ville komme til syne om et par sekunder. Klar til å høre noen brøle KANDØKKIKKESJÅTILÅVÆRASTILLERA!?!?!?!

Slik endte moroa mange ganger.  Detta her var ikke en slik gang, viste det seg. Et gammalt mannshode kom til syne. Bustete gråsprengt hår på hver sin side av ei værbitt panne. Buskete øyebryn. Vidåpne blå øyne som smilte. Smilte voldsomt. Munnen smilte enda mer. Et svært smil prega av et langt liv med snus, rulletobakk og dårlig skoletannpleie. ”Kom inn’a, så ska’ røkk få æple!!” Stemma smilte den også.

Vå så usikre på hverandre. Og på ham. ”Ja, eh meiner’u at vi kan kåmmå inn’ått deg’ell’?”  Spurte en eller annen. Den smilende gamlingen gjentok invitasjonen. Vi lurte litt. ”Tja, åffer ikke, egentlig?” Når vi kjente etter så kjente vi at det egentlig var ganske kaldt. Vi tusla inn en etter en mens vi møtte det voldsomt smilende ansiktet. Studerte navnet til fyren som stod skrevet med mørkeblå Dymo-tape under ringeknappen. Navnet sa meg ingenting, jeg kjente’n ikke. De første gjorde tegn til å ta av seg på beina. ”Neira, behøv’ikke dæ’ama’, tørr snø går bra, ha’ orntli’ vegg tel vegg teppe over’e hele, je, æ’ asså så praktisk!”

Så satt vi der. Fordelt utover en brunblomstrete tre-seter, en to-seter og en enkeltstol i samma mønsteret. Foran et brunt respatex-bord. Noen satt på det olivengrønne teppet foran den teak-brune seksjonen. På bordet stod ei grønn glassbolle med orange heklebrikke under. Full av hjemmeplukka epler. Jeg elska den lukta. Den var ikke som kjøpeepler. Epler fra hagene lukta klare kalde høstkvelder der vi kjente at folk fyra med god ved i ovnene sine. De lukta fritidsaktiviteter som starta opp igjen. De lukta koselige kvelder sammen med venner på vei til eller fra noe gøy. De lukta snille litt knirkete kunstmalere som hadde vært moderne i 30-åra og bodde i gamle tømmerhus. 

Ole Mæhle var en slik koselig  kunstmaler. Huset hans dufta epler, urter, tubemaling og terpentin. Han og kona hans, Eli, bød alltid på epler fra hagan når jeg var innom. Kjente at de ville meg vel. De er ikke iblant oss lenger, kjenner at jeg savner dem.

 De lukta nydelig eventyrvinter som var på vei. Fyren sendte bolla rundt. Vi forsynte oss. Eplene var gode, søtere enn vanlig. ”Ja, r’æ’ full kaldt åt dekk nå’væ’?” spurte han. Joda visst syntes vi det..  Det ble stille. En av gutta sa: ”Smart leilighet du har” Mannen lyste opp, ”ja ikke sant, joa her ha’je’re bra, gitt!”

Han sa han likte barn og ungdom. Eplene tok slutt. Han forsvant ut på det lille kjøkkenet. Hørte ei kjøleskapsdør bli åpna og ei flaske med et eller anna brusende trukket opp med et "pfffft". Han kom ut i stua med en langpils som han sendte  rundt. ”Men dekk må ikke si detta heme’ra!” Neida vi skulle ikke det! Vi tok humrende imot noen slurker øl. Han mønstra oss inngående. Stadig oversmilende. Blikket hans stoppa på meg. ”Du, je lure slik på om du æ gutt ell’ jente, je’ama!” Hmmm..... Var lenge sida sist jeg hadde hørt den der. Ikke sida helt i førsten da jeg hadde langt hår. Da kunne noen voksne spørre mora mi om jeg var gutt eller jente. Det pleide å irritere meg. Kunne vel bare spørre hva jeg het, vel?!?!  Jeg hadde slåss for hver centimeter jeg hadde av hår. Jeg hadde sett konsertopptak av Status Quo på tv.

 Dengangen betydde det fire karer med langt flagrende hår som de slengte flott bakover eller lot henge ned over gitarene mens de rocka sinnsykt tøft.

Slik bare VILLE jeg bli! Men jeg hadde ikke noe skjegg ennå... Kanhende dumt? Jeg smilte til ham. ”Jeg heter Ole Jens, da skjønner du sikkert!” Men det gjorde han visst ikke? ”Nei, jeg æ’ i tvil je nå, asså!” Jeg gjentok navnet mitt. Mer bestemt den her gangen. Men det beit ikke på. Nå så han meg rett i øynene. ”Jeg vil gjerne finna ut å’ru æ forno’ je! Bli mæ meg ut på badet!” Eh, hva gjør jeg nå? tenkte jeg. Ei fornemmelse inni meg sa at han er mann. Jeg skifter  og dusjer i svømmehallen sammen med voksne menn, er det egentlig farlig? Kanhende han slutter å mase? Ei anna fornemmelse laga klump i magan og sa meg liksom at detta her har han da ikke noe med?!?!

Jeg ble redd. ”Jeg ER gutt!!” Nå først ble jeg oppmerksom på de andre. De hadde slutta å le. De satt som forsteina og stirra på oss to. Jeg så 15 ansikter som så ut som om læreren plutselig stod der med ei bunke tannlegekort i neven. Ei jente med midtskill og myk fall i det lange håret så på mannen og sa med redd stemme ”Han ER gutt, asså, jeg kjenner’n, søstera hass også, du MÅ tru meg!!”

Han ga seg. Vi sa pent takk for oss og tusla ut. På utsida hørte jeg noen mumle: ”Detta var rart.. ”

Ingen måtte få vite noe ihvertfall. Særlig ikke mora mi. Dette kunne ende med tvangsklipping og husarrest.

Jeg så aldri den mannen igjen. Men altfor mange unger har møtt slike som ham.

Stillhet, redde blikk og litt dirring i stemmer. Hos en gjeng som mora mi ikke ville at jeg skulle henge ute med. De hadde redda meg. Ikke alle får slik hjelp.....