Som tenåring leste jeg boka ”Cruise” av Odd Eidem. Her skildrer han blandt anna noe han opplevde ei morrastund på et hotel noe sted i Statene. Alle tv-kanalene har ekstrasendinger på grunn av en kjempestor sekt som har fått vite at verden skulle gå under denne dagen. De hadde fått tidspunktet eksakt av profeten sin. Den nevnte profeten hadde dradd i forveien for å gjøre himmelen i stand til dem. De hadde solgt alt de eide, og nå satt de oppe på et fjell og hadde picnic for siste gang i livet sitt. Odd Eidem forteller at han ble sittende i hotelsenga si med tv’en på. ”Jeg ville være med når verden ikke gikk under” begrunna han det med. Skremt og fascinert av menneskers tro som han var all sin dag, ville han se hva som hendte når disse tusener på tusener mista trua si på direkten. Det annonserte tidspunktet nærma seg. Ei klokke kom opp på skjermen og talte ned. Tidspunktet inntraff. Griske tv-kameraer zoomet inn sektmedlemmer på nært hold. Så var det ”commercial break”....
Etterpå satte de tilbake til fjellet. Alle menneskene var da på vei ned. De sang. De ble spurt om de hadde mista trua si. Neida, det hadde de ikke, profeten hadde bare regna litt feil...
Hørt den før?
Nå har det hendt igjen. En sjølerklært tv-pastor med feit bankkonto og flere tv-kanaler har skremt opp tusener på tusener av naive uskyldige folk til å tru at verden skulle gå under i dag.
De har båret plakater, ropt ut og annonsert i radio og tv-sendingene sine.
Sjøl har jeg brukt dagen NØYAKTIG slik jeg hadde planlagt.....
Hvorfor går mennesker på dette igjen og igjen?
Jesus lærte disiplene sine at han en gang skulle komme igjen. Denne tidsalderen skulle ta slutt og Guds rike skulle opprettes. En ny tidsalder uten synd og lidelse.Evangeliene omtaler Jesus som den som bærer verdens synd. De forteller at det finner sted en forsoning når han dør og gjenoppstår. Noe av storheta ved det å være menneske, er at vi ser ut til å ha fått et valg. Vi mennesker er ikke roboter. Dette tvinges ikke på oss.
Men vi er mange som klamrer oss til dette håpet. Vi er den største religionen i verden...
De første kristne levde i en verden som gradvis ble verre og verre. De var vitner til en sivilisasjon som råtna på rot og ikke makta å forhindre katastrofer. De opplevde forfølgelse, vilkårlige dommer og dødsstraff for å bekjenne trua si. De regna tilbakekomsten som noe som ganske snart skulle skje. For dem var ikke dette noe skremmebilde. Det var mer håpet om at rettferdigheta skulle seire, og noe nytt og bedre skulle komme.
Når kristendomsforfølgelsene tok slutt og kristendommen istedet ble statsreligion, må det ha oppstått en optimisme. Forsoninga på korset ble ansett av kirka for å bestå i at Jesus seira over synden. En ser det tydelig på kirkekunsten. Krusifiksene fra denne tida viser en triumferende Jesus som henger på korset med armene strakt ut. Uten å bære noen tegn på skader. Det var særlig i østkirka at en tenkte slik om begrepet forsoning.
Seinmiddeladeren inntraff med politiske katastrofer, lovløshet og dødelige epidemier. Bildet av Jesus som seierherre over synden mista truverdigheta si. Hva nå? Er vi blitt lurt? spurte folk seg.
Munken Anselm, seinere kjent som Anselm av Canterbury fikk en aha-opplevelse: Han sa ”Jesus tok lidelsen og straffen som vi skulle hatt. Han ga livet sitt som løsepenge for oss”
Denne forandringa i synet på forsoning ser vi også i kirkekunsten. Krusifiksene fra denne perioden viser en tynn mager Jesus med synlige sår og et ansikt som er forvridd av smerte og ufattelig lidelse......
Sjølom denne måten å oppfatte forsoning har lånt begreper fra middelaldersk rettspraksis, er dette et bilde som mange regner for å holde mål den dag i dag. Satisfaksjoner har vi rett nok ikke i jussen lenger, men vi ser poenget. Vi må bare være klar over at dette er et hederlig forsøk på å lage et kart over et landskap vi som mennesker umulig kan kjenne fullt ut. Vi må ikke behandle kartet som om det var selve terrenget....
Vi snakker om noe vi mennesker skal nærme oss med ydmykhet og respekt. Respekt for alt vi ikke veit....
Fra 1500-tallet hører vi igjen om sekter som regner med en snarlig undergang. Og de har en ide om at bare de og ingen andre skal bli frelst. Da Martin Luther stod på barrikadene og kjempa for de teologiske utlegningene sine, hadde han egentlig to motstandere: Katolikkene på den ene sida og svermerne på den andre. Han polemiserte kraftig mot dem begge.
Om fenomenet dommedag sa han enkelt og greit at han uansett ville gjøre nøyaktig som vanlig om han visste at det var siste dagen i livet hans.
På 1800-tallet ble det igjen interese for dommedag. Det fryktede 1900-tallet nærma seg. I USA ble det danna en menighet som regna ut nå Jesus skulle komme igjen. Adventistsamfunnet stammer fra denne bevegelsen. Husker ikke årstallet, men de bomma. De satte seg ned og regna på nytt. Neste dato kom og gikk og ikke noe skjedde. Fortsatt finnes det aktive trossamfunn som springer ut fra dette miljøet. De løste problemet elegant: De flytta hele dommen over i en sfære der vi ikke kan kontrollere den. De hevdet at den begynte den gangen på slutten av 1800-tallet. Men den begynte i himmelen! SÅ skulle den komme hit! Hvorvidt dette er noe enkelte sekter trur på i dag veit jeg faktisk ikke, jeg har inntrykk av at det er fløyer og fraksjoner blandt slike sekter også..
Pinsebevegelsen som slo innover oss tidlig på 1900-tallet hadde også dommedag og Jesu gjenkomst som helt sentrale temaer i forkynnelsen sin. De var sikre på at det var snart.
Det blomstra litt opp igjen under den store vekkelsen i overgangen mellom 60 og 70-tallet. Jeg husker medlemmer av Children of God som gikk rundt på Lillehammer med plakater der det stod at USA ville gå under om 30 dager. Det rareste med disse folka var at de så helt alminnelige ut..
Noen andaktsholdere falt for fristelsen til å score billige poeng ved å skremme oss litt opp. Virka som om de nøt makta det ga dem?!?!
Rundt årtusenskiftet florerte spådommene. Det skulle gå gæærnt da også, visstnok...
Hva er det med religionen som gjør at det er så lett å få makt over tilhørerne? Særlig om en spiller på dom og fortapelse? Religionen når langt inn i oss. Innerst i oss der vi er mest sårbare og forsvarsløse. Om noen mennesker tar ibruk hersketeknikker av typen; ”Er du uenig med meg så er du uenig med Gud”, så får de makt. Ikke i noen annen sammenheng har det stått fram flere sjarlataner og bedragere enn nettopp her. Som prest møter jeg religionsofre i sjelesorg. Mennesker som har fått brannskader i sjela av sektledere berusa av makta si og som har misbrukt den. Like trist hver gang.... Jeg får lyst til å skrike: ”PASS DERE FOLKENS!!!!”
Som prest forkynner jeg de gode nyhetene om frelsen og tilgivelsen. Og håpet om det gode der framme som vi ikke veit åssen er. Bare at det overgår fantasien vår. Vi mennesker har begrensa innsikt. Kanhende best slik? Ihvertfall så lenge vi innser det og tar ”camping-pastorer” fra USA med ei bøtte salt......
Vi skal uansett leve livet slik at vi er klare. Om vi lever hver dag som om det var den siste og rydder opp i gudsforhold og forholdet til medmenneskene våre, vil verden bli et bedre sted. Ei av yndlingslåtene mine for tida er Nickelback’s ”if today was your last day” Se og lær:
Ja, slik er tankene mine etter å ha vært med på at verden ikke gikk under..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar