hva sier egentlig han derre Ole Jens når han er på jobb i kirka?

Jeg er jo prest. Og nå er det påske. Viktig for meg ihvertfall... En ny preken for hver gudstjeneste. Snakke til menigheta OG holde dem våkne på samme tida. Detta her ble skrevet på hytta nå i påska, på kvelden etter at vi hadde meid med kratt og rulle'n ut på lofte'. Folka på vei ut av kirka ga meg komplimanger for denna her nå på skjærtorsdag.

Thomas gikk nølende opp trappa og inn i det store rommet. En kjempesal med benker og puter... Et virkelig stort rom. En flott festsal. Flott steingulv, kjente han. Glatte steinheller tilpassa hverandre.. Lange bord og benker av solid mørkebrunt treverk. Murvegger med tepper på. Flakkende lys fra kandelaberne. Duft av steikt lam. Og brød. Ikke vanlig brød, men dette kjeksliknende brødet som de spiste til påske. Vin i ei brun tretønne.

Det var dekt på bordet. Tallerkner, boller til å skylle hendene, begre. Alt som skulle til.

Det var absurd egentlig, men men...

Han så kompisene sine, Peter og Johannes med oppbretta ermer. De bar ut flere begre, snudde på lammet over ilden, strødde på krydder, la nye leiver med røre på steiketakka. Snudde dem når de var steikt  på den ene sida. Lot dem bli ferdig steikt på den andre, la dem akkurat passe lysebrune i en sirlig duftende fristende stabel. Den blanda seg med dufta av steikt lammekjøtt. Thomas kjente han fikk vann i munnen og at sulten gnagde. ”Eh, hvordan fikk vi egentlig lov til å være her? ”

Johannes stopper opp. Ser på Thomas og svarer: ”Vi ble bedt om å spørre en mann som Jesus pekte ut. Vi skulle bare si at vi hadde behov for å bruke salen hans” Johannes tilføyer: ” Ja, du veit,vi andre kan ikke lese av på folk hvem som eier store hus med store festsaler og hvem som ikke gjør det, men vi har en mester iblant oss som kjenner alle bedre enn de gjør sjøl, så da så!”

Peter bryter inn: ”Jeg har ennå ikke fått med meg hva han heter han som bor her. Men han ga oss uten videre lov til å gå inn her. Han viste oss hvor det var ved til bålet, og hvor vi fant alt samma. Det var som om han venta oss nesten, og jeg kan ikke huske at jeg har sett ham før.. rart...”

Thomas hadde lyst til å koble ut tre fjerdedeler av følelsene sine nå. Og la den fjerdedelen som er innstilt på fest, på glede og god mat ogsom er innstilt på  ”her og nå” få slippe helt til. Fylle hele hodet. Hele magan. Alle sansene. Ikke tenke på alt som har hendt i det siste. Ikke tenke på alt som skal skje. Bare slappe av. Nyte det fine stedet de er på nå. Ikke noen gang før har Thomas vært i et så fint hus. Nyte maten. Nyte samværet med gjengen. Tenke på alt det gode de hadde opplevd sammen og kjenne på det gode kameratskskapet. En fjerdedel av sjela til Thomas var liksom her.

De tre andre fjerdedelene var det IKKE. De var smertelig tilstede i alt det dramatiske som hadde hendt. Og enda mer tilstede i anelsen om alt som skulle skje. Den ga Thomas en vond klump i magan. Og hjertebank. Og tørr munn. Og en følelse av å aldri være egentlig skikkelig sulten eller mett. En følelse av å være sliten. Men natta ga ikke ro. De siste par ukene hadde han våkna midt på natta straks det så smått hadde begynt å gry av dag.

Det er ikke moro når samfunnstopper stikker hodene sammen og planlegger å ta livet av ham som en regner som bestevennen sin. Det er heller ikke moro når ens egen beste venn og læremester sjøl sier at det skal skje. Til og med nå i løpet av døgnet som ligger foran dem. Men hva og hvorfor? Jesus har sagt så mye. Thomas har prøvd å forstå. Han har sittet tålmodig ved beina til læremestren sin.

Han har hørt alle undervisningsøktene. Om Guds rike som er kommet nær. Om tru og tvil. Og synd og tilgivelse. Om å forsone. Forsone? Hva betyr det? Det er vondt å forstå.

 Det har vært lettere å forstå når de har vært ute blandt folk. Folkehavene som omga dem oftere enn de kunne håndtere, som tilsynelatende bare dukka opp fra ikkenoe, som plutselig bare var der i ufattelige mengder. Gamle, unge, kvinner, menn, barn, gamle giktbrudne folk, blinde som ble ført fram av vennene sine, barn med dødelige sykdommer som lå på det siste, båret fram av desperate fedre og mødre med en så vanvittig fortvilelse i ansiktene at det gjorde vondt å se. Barnet deres, det fineste og mest umistelige de hadde, skulle det ikke leve opp? Kunne Jesus hjelpe?

Det kunne han...

Voksne folk, forkrøplet av sykdom, liggende på bårer, bært fram og av og til firt ned fra taket. Ført fram av andres desperate tru og håp. Som ropte til dem; ”Vær så snill og hjelp meg!!” Folk som halte i dem dro i dem, løp, snubla i steiner og kratt, men fortsatte desperat videre rundt innsjøen. Den som Jesus og de andre rodde over. Thomas ville aldri glømme reaksjonene blandt dem som var blitt friske. Gisping, måpende munner , stirrende øyne, glade omfavnelser, hurrarop og gledestårer var gjerne responsen de ga. Når blinde så, døve hørte, lamme gikk, dødssyke barn stod friske opp igjen, Spedalske ble erklært friske... 
 Peter og Johannes gikk tilbake til maten. Ja, apropos mat, hva lærte alle folka på høyden den gangen? De indre bildene hadde brent seg fast inni Thomas. Over femtusen, menn, kvinner, barn sittende der og hive innpå brød og fisk. Men ansiktsuttrykkene var kanskje det han huska best. Overraska. Kunne nesten ikke tru det de opplevde. Mat til alle av to fisker og fem brød? Thomas så dem bli deilig mette, synke ned i graset og slappe av, mens han og de andre samla inn restene i kurver. En glømmer ikke slikt. Heller ikke synet av de utstøtte. Kriminelle, tiggere, horer, alle som skikkelige folk holdt seg unna. Når de fikk møte mesteren Jesus. Bli venner med ham. Når de fikk verdigheta si som de aldri før hadde hatt. Når de reiste seg opp, løfta hodet og gikk videre i et helt nytt liv.

Det stoppa ikke der. Hva med den unge dama som hadde fått hjelp med et eller anna virkelig sårt? Hun som hadde kommet løpende inn i selskapet de var i, og vaska føttene til Jesus med tårene sine. Ingen ord var store nok for henne. Hun hadde ikke penger å gi ham. Men du for en sterk og gripende takk hun fikk gitt... Hva hun hadde fått hjelp til, kunne Thomas bare fantasere om...

Nå kom de andre disiplene også, en etter en. De så heller ikke ut som om de bare var innstilt på fest. Jesus, læremesteren og vennen deres, hadde sagt mye om hva som skulle skje nå. Han skullle bli tatt til fange. Han skulle bli torturert og dømt til døden. Nå bare om noen timer. Jesus skulle dø for menneskene hadde han sagt. Forsone menneskene og Gud. Svære ord... Thomas trudde mer på det han sjøl kunne kjenne og se, enn på store ord han ikke forstod. Det neste som skjedde nå var at Jesus tok av seg kappa. Han knytta et klede rundt hoftepartiet. Thomas tenkte: ”Eh slik gjør jo tjenere når de skal gjøre en møkkajobb?!?! Hva nå?..Jesus øste opp vann fra den store vanntønna. Fant fram såpe og en klut.

Og sa at han skulle vaske føttene til alle sammen. Det var altså en tjenerjobb egentlig. En uattraktiv og  lite lystbetont jobb for dem som stod nederst på samfunnstigen.

Peter prøvde å argumentere med Jesus, det var feil at Jesus skulle vaske dem, det burde jo vøre omvendt. Men Peter fikk et ganske bestemt svar. Jesus var her for å tjene dem. Slik var det bare.

De satte seg ned på benkene langs bordet.

Hva som skjedde videre? En lege, Lukas, som var greker og ble godt kjent med mange av dem var der da det skjedde. De som hadde opplevd denne utrolige tida da Jesus gikk omkring på jorda, gjefortalte det slik, dette står i Lukasevangeliet i det 22. kapittel:

Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: "Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike." Så tok han en kalk, bad takkebønnen og sa: "Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet." Så tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: "Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg." Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: "Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere."

Thomas og de andre tar imot. ”Kroppen og blodet til Jesus, på en måte” tenker Thomas. ”Inni meg, altså. Jeg kjenner smaken og virkninga i meg. Jeg får noe å gå på. På veien som IKKE bare er enkel... og jeg bare tok imot?” tenker Thomas.

”Er det slik Jesus skal gi seg sjøl for oss?”Gi seg sjøl til oss? Thomas tenker innimellom at det ikke alltid er så lett å tru. Men å ta imot brødet og vinen, det er noe helt anna. Gitt til oss av en som gjorde seg til tjeneren vår. Hva vil det egentlig si å tru? Thomas har ihvertfall lært én sak denne tida han har vært en av flokken rundt Jesus: Jesus trur på oss, og vi får ta imot!