Et befriende TUUUUT!

Dannelse... Kultivert.... Ikke være tarvelig.... Disse orda hørte jeg igjen og igjen da jeg vokste opp.

Jeg lærte fort hva det betydde. Det betydde at alt som de gutta og jentene jeg så på skolen hver dag, alt som trauste snille naboer og vanlige folk i byen ellers sa, gjorde, leste, likte å høre på, tenkte på, det var ikke godt nok, liksom. Nåja, de gamle kunne nå meine nøyaktig hva de ville, om den saka, det bekymra meg ikke til vanlig. Men jeg ble alltid pådytta noe mora mi kalte visdom og ordtak. Særlig på kvelden. Særlig når promillen hennes nærma seg 2-tallet. Da flomma ordtaka friskt ut, innimellom vinen som ble skylt ned. Jeg hadde kasta frampå noe om at jeg trengte en ny skolesekk etter ferien. ”Det gjerdet klatrer vi over når vi kommer til det!” Snøvla mora mi og smilte litt påfallende kraftig, slik en smiler når promillen er i ferd med å ta vekk kontrollen over de fine leppe- og tungebevegelsene som språket vårt blir forma av.

Jaja, det var kanhende lenge til skolestart, nå var det midtsommer. Jeg var 8 år. Verden var lysegrønn, med innslag av rødt, gult, blått og ja egentlig alle farger. Alt dufta godt. Det dufta frihet og muligheter.  Endelig var alle ullklær pakka vekk.  Ville ut og nyte ettermiddagen. Lære meg å bruke fotballen jeg endelig hadde greid å mase meg til. Lillehammer-uka hadde akkurat starta opp. Tenk om vi bare kunne ta en tur til byen?!!?

 ”Husk at vi skal på konsert i dag!” ropte mora mi. ”NEI, er det i dag?!?!?” Ja ja det var visst det.

Jeg hadde hørt ramsa mange ganger før. ”Det er SÅ viktig at du får litt kulturell dannelse, når du er så mye sammen  tarvelige mennesker til vanlig, du får så negativ påvirkning!”

Fikk et indre bilde av meg sjøl som et tomt skall. Som stilte meg ved siden av menneskene jeg tilfeldigvis møtte og bare ble fylt av alt de sa, tenkte, leste, mente, hørte på, valgte. Fantes det da ikke noe ”meg” inni der noe sted? Som kunne sortere og velge litt blandt det som ble helt nedi meg? Gjorde da vel det?

”Dannelsen” denne kvelden skulle foregå på Nansenskolen. Det var visst noe seminar med konsert til slutt, detta foregikk hvert år ved midtsommerstid.

 Hvitskjorta begynte å bli for lita, penbuksa likedan. ”Vi får se om vi finner noe billig i ferien”, sa mora mi.

Drosja stoppa utafor. Grønn Taunus 17m med TAXI-skilt på taket. Den som kunne eie en slik en. Satte meg inn i baksetet. Jeg så speedometeret. Det gikk til 200. Oisann... det er fort, det....

Far min sa ”Nansenskolen” med et tonefall som om han var lokfører og Nansenskolen var neste stasjon. Alle konsonanter og vokaler uttalt overtydelig og nesten uten tonefall..

”Hva lærer en egentlig på Nansenskolen?” spurte jeg mora mi

”Jo, der lærer en å tenke selvstendig på et høyere nivå” var svaret. ”Eh, sel-hva for noe? Nivå!?!? Skjønner ikke!”

”Jo altså en får høyre bevissthet” prøvde mora mi.

”Eh hva kan du bli for noe da, etter å ha gått på den skolen?”

”Nei det er ikke en slik skole, den gir dannelse!” Jeg lot som jeg skjønte og glante ut av bilvinduet.

Nå var det ikke gøy å sitte i drosja lenger, forsommerkvelden var varm og sjåføren var blitt beordra av mora mi til å sveive igjen den åpne sideruta, her skulle vi ikke ha noe trekk!!

Vi nærma oss sentrum. Jeg så plutselig noen av gutta i parallellklassa mi syklende nedover mot byen. Så heldige de var som hadde sykler og fikk lov å sykle til byen!?!?!? De skulle sikkert på kino. De prata og lo høyt. Magan ble vond....

Drosja ble stående littegranne på Lilletorget for å slippe fram noen biler fra høyre. Jeg titta ned Brubakken mot Folkets hus. En gjeng ungdommer stod i kø og skulle inn på et eller anna. Noen av gutta hadde tøffe ola-jakker og langt hår. Jeg visste det var rockekonserter der fra tid til annen. De skulle sikkert på en slik en. Hvorfor satte det seg i magan hver gang jeg så noe slikt? Magan skulle vel bare fordøye mat? eller?

Vi var framme. Far min fiska lommeboka fram fra innerlomma i jakka og begynte å fomle med sjekkheftet. Masse godt voksne damer og menn på vei inn. Mennene med dress og slips eller blå blazer. Damene med blomstrete kjoler, permanenta hår og hæler som sa ”klikk-klakk” og trua med å sette seg fast i rista foran inngangsdøra. Ingen unger på min alder, konstaterte jeg.

Mange av dem kjente foreldra mine. De kom bort og hilste på oss. Når jeg lukka øynene og hørte på snakket deres, låt det som en miks av gamle norske spillefilmer og radioteateret. ”Er du med mor og far på konsert, du da? Ja da er du flink, det vil IKKE mine barn!” sa ei dame med tung kvalmende parfymeduft og mørkerød leppestift som var smurt litt for langt utafor leppene.

Vi satte oss ned. Det maskinskrevne, stensilerte programmet far min hadde fiska til seg, fortalte at vi skulle høre ”Den Danske Kvartet”

Nå kom denna danske kvartetten marsjerende inn. De så jammen danske ut. De hadde hvite skjorter med oppbretta ermer og svarte slips. Men de hadde mer skjegg enn norske menn. Rødere neser og større mager. Og så smilte de. To med hver sin fiolin, en med bratsj og en med cello. Programmet så langt ut som et vondt år, men heldigvis var det pause midtveis...

En av disse danskene ville si noe til innledning. Om hva vi skulle få høre. Noe om en ”nordisk rundrejse” Vi skulle få høre litt fra alle landa i Norden, sa han. ”Vi afslutter med en af vores mest betydningsfulle samtidskomponister, der hedder.....”  Ja hva het han? Husker ikke. Noen vil kanskje si: "Det var sikkert Per Nørgaard"  Men musikken hans pleide jeg å like. Nåja, HVIS han noen gang har hatt dårlige dager så kan dette ha vært ham, men jeg tviler.. 
Den smilende danske fiolinisten fortsatte ”Stykket i skal få høre i aften er scherzo-satsen fra et nyskrevet værk der har fået titelen:  ”En collage over det postmoderne menneskes fremmedgørelse”

Så fulgte alt det som stod på programmet. Masse slik som ikke sa meg noen ting, men som låt vant og kjent. Så var det endelig tid for denne "fræmmedgørelsen". Dette ultramoderne stykket. De fire danskene så alvorlig på hverandre, trakk pusten og tok sats. Det kom ei lys tone her, ei mørk tone der, ei tone litt imellom der. Med noen sekunders mellomrom. Så flere og flere.  Enda flere, tettere og tettere for hvert sekund. Ingen melodi..   Åssen komponerte han derre dansken egenlig? Putta han en sekk full av noter, holdt den opp-ned og rista utover et noteark mens han laga større og større åpning? Eller skjøt han med hagle mot utkanten av notearket? Tonekaoset fortsatte å vokse, men uten at det ble noe orden i sakene av den grunn... 

Danskene ble etterhvert like røde i ansiktene som de var på nesene. Ansiktene mer og mer forvridd i anstrengt konsentrasjon. Svettedråpene pipla fram på pannene og fikk de opprinnelig pent gredde hårluggene deres til å klistre seg fast.  Svetteringene vokste under armene deres. Tonene fossa  nå ned av podiet i vill uorden og sloss om å komme først ut i salen! Hva tonekaoset ville med oss, fikk jeg uansett ikke tak i..To fioliner, en bratsj og en cello fikk juling så det holdt, trøste og bære!!!  Den siste akkorden kom som et smell. Så var det stille i et halvt sekund. ”TUUUUUT!!!!” Det kom utafra. Jernnbanelinja gikk rett nedafor skolen. En lokfører, medlem av den verdenen som liksom var så ”tarvelig” hadde ført toget med levende mennesker ombord trygt fram til Lillehammer. Og gitt pliktoppfylende signal foran en planovergang. Og blitt en herlig avslutning på et merkelig musikstykke.

Mange lo....

På vei hjem så jeg gutta i parallellklassa på vei hjem fra kino. En av dem etterligna en cowboy som skulle trekke. Sikkert noe i filmen. Ut fra Folkets hus strømma ungdommene. De smilte og lo.

Så herlig et liv uten dannelse så ut til å være!!