Graset ER grønnest på MIN side, faktisk

70-åra velta over oss. For oss som vokste opp og aldri fikk nok av ”den fæle piggtrådmusikken”, betydde det at kioskene ble fulle av glorete blader med ”riv-ut-bilder” av popstjerner, først og framst de som jentene likte å se på. Litt stoff innimellom med litt nytt om dem. På tv kunne de av og til dukke opp i ”Flimra” som handla om ungdom. Eller så kunne vi se dem i ”Rock & Reddik” der programlederne knaska rå grønnsaker, skåla med mjølkeglassene og viste videoer.

I radioen hadde vi programmet som forandra navn med årstallet; ”Pop-71” osv, fram til 1976. Fra da het det bare ”Pop spesial”  Her spilte Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland nye plater, prata om dem, og hadde av og til stjerner på Norgesturné i studio.

Sladderblader og tabloidaviser hadde liksom ikke fått tak på rocken ennå. Og NRK var var visst mye mer opptatt av ”Husker du?”, Sportsrevyen, underholdning med Erik Bye og Fjernsynskjøkkenet

Andre kanaler hadde vi ikke...

Slik fikk popstjernene framstå som overmennesker. Som eventyrskikkelser som livet alltid smilte til. Som levde i suksess, sus og dus. Til de eventuelt strøk med av overdose...

At de kunne være vanlige folk, som måtte betale strømregninga, pusse tenna, vaske klær, og kunne irritere familiene sine, falt meg ikke inn.

Den magiske opplevelsen av rockemusikere skulle bli vrien å riste av seg. Tenåra var FULLE av drømmer om å bli en av dem. Drømmen om å bli rockestjerne ble det som fikk meg til å holde ut. I en hverdag full av mobbende klasse-såkalte-kamerater som alltid heiv seg på meg i dusjen etter gymmen. En klasseforstander som holdt meg igjen etter skoletid og doserte for meg hvor håpløs jeg var. Foreldre som drakk mer og mer, kjefta mer og mer og påstod at jeg var ”lørje lat”

Kanhende det var derfor magien ikke ville slippe taket?

Det gikk mange år, heldigvis. ....

August 2001: Jeg og bandkompisene hadde fått oppleve noe jeg ikke hadde trudd var mulig. Vi skulle spille på Notodden under bluesfestivalen. Rett nok bare som en del av Union Blues Cup, men likevel!? Etter at vi hadde spilt dreiv vi litt rundt i byen og snuste på stemninga. Fra ei utescene midt i byen hørte vi plutselig ei låt vi kjente: ”Come on” av Earl King. Låta vi alltid åpner med. Men for et trøkk?!?!?! Vi trengte oss fram gjennom et hav av regnjakker, allværsjakker og paraplyer, været var bånn. Jeg fikk stukket huet fram slik at jeg så scena, og trudde jeg så et spøkelse på høylys dag. Var det ikke selveste Stevie Ray Vaughan som stod der? Den bredbremma hatten med de store paljettene, den broderte jakka, rysjeskjorta, de hvite slangeskinnsbootsene, ALT stemte?!?!? Men bandkompis Odd var snar til å forklare: ”Det er Blue Devils, gitaristen er egentlig fra Alta, men bassisten er amerikaner”, la han til.  Jeg studerte bassisten ved sida av denne look-alike’n. Han hadde svart skjegg, krøllete hestehale og samelue på hodet.

Han kaller seg Hurricane, driver med data til vanlig, og er en smilende utadvendt grei kar.

Artig å bli kjent med. Artig å bli anerkjent av.

Det falt seg slik at vi ble kjent med denne gjengen her. De spilte overalt virka det som. Og de virka alltid like internasjonale. En kjenning av meg hadde sett dem på Mojo i København. Henvendt seg til dem på knotete engelsk, og de hadde snakka engelsk tilbake. Hooter, som bassisten kalte seg skjønte bare engelsk. Men da  gitaristen sa at han skulle hente seg en øl, hadde trommisen snudd seg mot ham: ”Tar du me’ ein pils te mæ’ og?” På kav finnmarking.....

Vi ble invitert for å spille sammen med dem ute på Hvaler en sommerkveld.

Var ikke fritt for at jeg syntes detta var litt magisk. Å møte en som så ut som Stevie Ray Vaughan, enda han bare het Bjørn Frode. Og Hooter som var amerikaner, hadde spilt med store stjerner og var ekte, liksom?!? Trommisen var nå bytta ut med en trivelig kar fra Modum noe sted.

Vi kom i prat. Hooter fortalte om livet sitt. Det var ikke mye glamour. Ekteskap som ikke fungerte. Mye anna som ikke var som han skulle ønske. Mye kjøring. Mye bæring. Mye svette. Mye spilling på steder som ikke passa for livemusikk. ”But then I simply tell the guys: Let’s just grab the money and run!” Denne dagen hadde han attpåtil bursdag. Innehaveren av Elvira’s pub hadde gitt ham et literglass som han hele tida fylte opp med øl.

Men de spilte fantastisk. RÅ Texas-blues fylte den lille pub’en. Dansegulvet kokte av sommerkledte damer og menn. Bjørn Frode hadde ikke bare kopiert drakta til forbildet sitt, han kunne spille slik også. Hooter stod der med ola-skjorte og sigar i munnen som var omkransa av mørkt skjegg. Spilte på en bass med høy km-stand så det groova.

Så var det vår tur. Noen låter med hele bandet, noen låter med meg og dem. Gøy.

Så var kvelden slutt. Vi rydda sammen. Hooter spurte om han kunne overnatte hos meg, hadde ikke noe sted å dra hjem til. Jeg sa ja. Da alt stash endelig var i bilen, satte jeg meg bak rattet. Han seig ned på setet ved sida av meg og sovna. Jeg så på ham. ”Ekte rockemenneske og likevel ikke glad?”

Det var blitt lyst. Lenge til soloppgang, men himmelen var skyfri og det var vindstille. Magisk.

Det skulle bli en tur gjennom alt som nå var min verden. De neste 20 minuttene skulle gi meg noe å tenke på.

Sjøen lå som et speil. Noen måker i lufta, ellers helt stille. Fra brua over Asmalsundet så jeg et lite glimt av Tjellholmen.  Øya som jeg bare blir mer og mer knytta til. Jobbe med leirstedet sammen med Mariann, hjelpe til, være der, fikse ordne.  Hjelpe på kjøkkenet. Frakte folk i båt ut og inn. Leirstedet der barn og ungdommer lever, koser seg, bader, flørter, spiller ball, brenner bål, har fine samlinger i kapellet der de tenner lys og ber.  

Ferden fortsatte. På Puttesundbrua bare måtte jeg kaste et blikk mot Vraktangen på andre sida av sundet. Båten vår, den trufaste røde og hvite Skibsplasten lå der ved brygga si og duppa så fint i vannet.

Klar for oss. Klar for å få kalesja bretta vekk. Bli fylt med bager med mat, drikke, badetøy og litt klær.

Klar for å ta oss til Akerøya kanskje? Noen ganger med døtra våre, andre ganger bare Mariann og meg. Koselig på hver sin måte. Frese ut, legge fire hvite skumstriper bak seg. Litt kaffe på veien. Nærme seg Akerøya i havgapet, hive dreggen, fortøye. Finne en frasegslengt engangsgrill, legge køl på den, fyre opp, legge fiskestykker krydra med urter og rømme, pakka inn i folie oppi. Bade. Tur over øya på bare sommerføtter opp til et av utsiktspunktene. Sammen.

Mariann fanger et sjøuhyre på Akerøya. Klart at maten smaker ekstra godt etter noe slikt!

Nå var vi på Kråkerøy. Kirka tegna en siluhett mot morgenhimmelen oppe til høyre for veien. Hvor hadde jeg vært uten trua på en Gud som har holdt tak i meg gjennom alt samma? Også i gymgarderoben der jeg måtte forsvare meg mot mobberne i bare netto’n?

Svingte til slutt inn foran huset mitt. Mitt.. Utrulig. Ikke nok med det, der inne lå de viktigste menneskene i livet mitt og sov.. Mariann og døtra mine.

Jeg frøs på ryggen. ”Trøste og bære, jeg har jammen ALT! Og på toppen av det hele så har jeg musikken!!!" tenkte jeg...

Hooter våkna, snubla lydløst inn på badet og pussa tenna, falt til ro på gjesterommet uten å lage en eneste lyd som noen kunne våkne av..

Han tok seg tid dagen etter. Yngstedattera mi steikte egg til ham. Mariann var på jobb, men tok med seg kollegane hjem til oss i pausa. De satte seg ute i hagan og ble underholdt av bluesmusikeren fra New Jersey.

Som takk for skyss og losji fikk jeg en varm klem. Og før han heiv seg inn bak rattet, så meg dypt inn i øya og formante" Take care, buddy!" så ga han meg fire datoer der han trengte meg som vikar med bandet sitt. Det var som en gave fra himmelen. Jeg skulle nå studere på heltid og trengte hver krone jeg kunne få.

Et par kvelder i Drøbak. Den ene av dem for et utdrikningslag som droppa å dra til Oslo fordi detta her swingte så vanvittig. Det ga meg sjøltillit at JEG kunne brukes sammen med så flinke folk. Jeg er jo bare meg?!?

                                                  Når "Hurricane" kunne ta gitar'n på ryggen, kunne vel jeg også!?!?
                                                  Det går, believe it or not!!

En kveld på en rotete nedsarva pub i Son. Tjukt av folk på et kokende dansegulv. Til sist på Bø Vertshus. Masse folk, men det tok litt tid før dansegulvet kom i bruk. Men det klirra i glass og ølet fløt.

Stemninga tok seg opp. Jeg glømte å spise. Helt til slutt gikk jeg på do. Satte meg ned i en av båsene. PRRRFFFT!!! Mye luft.... Flaut.. Hørte en alt anna enn edru fyr utafor: ”Høyr koss’n drit” Går’kje’ an å drite slik, bli’ heilt kvalm, eg, ta å høyre på’re!” En kompis som var minst like påseila svarte kjapt: ”Må’ru høyre på’re, da? Ingen som tvingar deg til å høyre på’re’ vel?”

Jeg trengte uvanlig lang tid på do denna gangen. Til å bli ferdig med å le.

Enda en opplevelse jeg kom til å leve lenge på. Gitt meg av en amerikaner som jeg trudde hadde fått oppfylt det jeg drømte om. Men som i søvne lærte meg at det jeg har i livet mitt, er det beste jeg kan få.

Mobberne var blitt voksne menn, kanhende til sønner som kom hjem med brev fra læreren om at de  hadde plaga medelever?
Noen av mobberne har rakt meg hånda, bedt om tilgivelse og fått det, for all del.  Foreldra mine hadde ikke noe innflytelse over meg mere. Den gamle klasseforstanderen min, som hadde holdt meg igjen og kjefta, hadde drukket seg ihjel i mellomtida. Han skulle aldri mer plage ulykkelige skolebarn. Drømmen som hadde hjulpet meg å overleve dem, den om å bli berømt stjerne, var vekk, det var ikke bruk for den mer.  Den var nok ramla nok av noe sted på Hvalerveien  i femtida en klar og fin julimorgen.... Men musikken følger meg. Å stå på ei scene og være helt for en kveld blir jeg aldri lei. Når skal jeg gi meg? Jeg trur at Odd, Ray og jeg ender opp med å spe på pensjonen med å dra Hendrix og Cream. Lesebrillene kan ligge ettersom vi kan låtene utenat. Vi blir bedre og bedre, hvor skal det ende?