neste band var unplugged. Sjøl DET kan lage rabalder...

Unplugged? JEG?!?!? Nesten da ihvertfall....

Bassriggen min høres og merkes. Husker første gang jeg prøvde den. Spilte på en kebab-pub på Sofiemyr som ofte har blueskvelder. Vi rigga opp og jeg prøvde bassen litt. Snart kom fyren bak bardisken. Inder, trur jeg, litt brun i huden, hvit skjorte, svart bukse og kelnerforkle. Han møtte blikket mitt vennlig. Høflig spurte han: ”Kunne du være snill og skru bassen litt ned?” ”Ja” sa jeg, ”Er det for høyt?” Og jeg skal aldri glømme svaret: ”Ikke for høyt å høre på, men den får flaskene til å ramle ned fra barhyllene!” Var ikke fritt for at jeg hadde hørt noen smell....

Ja slik har jeg ikke alltid vært, jeg var innom ei akustisk visegruppe en gang.....

Det var blitt 1985. Inni meg var det blitt full uenighet om hva jeg skulle bli. Barabbas hadde hatt siste opptreden og var ikke mer. Kjente meg tom inni meg. Makta ikke å starte noe nytt sjøl...

Kirstin og Stein som hadde trukket seg ut av Barabbas, var på meg: ”Bli med i den nye gruppa vår da, vel!!”  Den het ”Munn og Mæle”, fikk jeg vite. Øvingslokalet var sakristiet i Gamlebyen kirke.

En lørdag formiddag møtte jeg dem første gangen. Foruten Kirstin og Stein var det fire søsken som alle het Finnseth til etternavn. Asle med kraftig mørkt hår og skjegg, skreiv låtene. Han sang og spilte på en kassegitar med krystallklar lyd. Elin, Målfrid og Sylvi sang. De hadde kjempelangt mørkt hår, men var ellers ulike. De måtte ha sunget sammen hele livet. De satte igang, la på under og overstemmer så jeg frøs på ryggen. Jeg hadde nå en søt liten basscombo med bærehåndtak på toppen. Jeg plugga bassen min i den og ble med. Kjente at jeg burde hatt en kontrabass eller ihvertfall en akustisk. Kanskje en fretless ihvertfall, men det hadde jeg ikke råd til...

Asle viste seg å være en idealist som levde slik han lærte. Han og søskna hans hadde delvis vokst opp i Japan. De hadde sett litt av verden. Asle skreiv viser om overforbruk og statussymboler. Om sur nedbør og å leve slik Skaperen vår hadde tenkt vi skulle. Han digga den irske gruppa Clannad og jobba med å oversette ei av låtene deres til norsk.

Jeg oppdaga at denne gruppa hadde én stor fordel: ALT stashet gikk ned i bagasjerommet på en vanlig bil!

Første oppdrag: Konsert i Storsalen i Staffeldsgate. Den passer til navnet sitt, den er vanvittig diger og pastellgul. Hadde vært på noen konserter der. Det pleide å være proffe folk på den store scena her. Bjørn Eidsvåg hadde nærmest klippekort her. ”Storsalens minikor” må ha blitt små på så mange kvadratmeter?!? Jaja, nå var det MEG og noen som jeg bare såvidt hadde rukket å bli kjent med som skulle fylle en stor del av kvelden. Vi hadde ikke to timer helt aleine, om noen trudde det...
Jeg hadde settlista inne.  80-tallet krevde hvit moteskjorte og tversover i semska skinn. Den stramma i halsen, men jeg var klar.

Full sal, noen jeg kjente blandt publikum. Låtene var varierte. Men de hadde lagt inn en stigning i intensiteta. Ei av de siste låtene gleda jeg meg til. Teksten var engelsk, hørtes ut som en av de gladeste salmene i Salmenes Bok. Melodien var litt slik folkemelodi som jeg har inntrykk av at jødene har hatt i uminnelige tider. Toneintervaller fulle av spenninger. Ikke egentlig dur eller moll, men begge deler sammenvevd, slik likte jeg. Sangen økte farta mot slutten, og endte med at jentene løfta hendene, klappa i takt og trampa mottakt med beina til låta stoppa brått. Scenegulvet var hult og ga trampinga det trøkket den trengte.

Og applausen ble deretter. Jeg ble ganske fornøyd, detta var gøy! Mange gode ord etterpå.

En gråhåra mann med lyseblå rutete korterma skjorte, og ei dame med kort permanent, begge i 50-åra, så ut som de ville snakke med oss. Enda flere som ville skryte, kanskje? Men øya til disse to sa liksom noe helt anna. De oppfatta Asle som lederen og søg seg på ham. Det var hun som førte ordet. Litt slik tertefint bergensk. Stemmen hennes låt litt ”solgt smør og ikke fått betaling”, på en måte. Jeg ble nysgjerrig, gikk litt nærmere og kunne nå sjeldne orda: ” Altså vi må bare få si at vi e’ SÅ skuffet! Her e’ vi kommt’ hele veien fra Bergen og har gledet oss te’ å høre noe oppbyggelig i sælveste Storsalen og så får vi dette her!” Jeg tenkte” Hva i heiteste er gæli med DETTA?!?!” Etterhvert oppfatta jeg hva som hadde fått det til å tilte for dem: Under den raskeste låta hadde vi RØRT PÅ OSS!!! I TAKT MED MUSIKKEN!!!!!! DET GIKK IKKE AN!!! Slik gjorde jo ”verden” fikk vi høre..... De bråsnudde, slapp ut et siste ”hmpfh”, kneiste med nakken og ble vekk, forhåpentligvis har de holdt seg i Bergen ever since...

Kjente jeg ble kald på hendene, fikk en angstklo rundt magan. Adrenalinet nådde kokepunktet. Samtidig ble jeg skremt. I slike stunder skjønner jeg alle aktive religionsmotstandere himla godt.

Kjente jeg ble fortvila over virkelighetsbildet til disse to. Reiste de rundt på møter, vurderte det de så og trudde de hadde rett til å dømme nord og ned om noe ikke passa helt for dem?!?!

Hvor fikk de motet fra? Hvor fikk de klippetrua på at DE hadde rett? Det så ut som om det tiltalte noe dypt inni dem når de harde dømmende orda rant ut av dem. De fornærma ansiktsuttrykkene hadde fått et voldsomt sjøltilfreds preg mens de snakka.

Hva slags Gud trur slike på? En Gud som bare liker salmer? En Gud som er fryktelig opptatt av ytre orden? En Gud som ikke liker rytmesansen menneskene er utstyrt med? En Gud som bare liker Vestlandsbedehus? En Gud som ikke bryr seg noe om åssen mennesker har det inni seg bare alt er fint utapå? En Gud som lar deg leve i konstant angst for å ikke være ”in that number”?

Hvor var livsgleden? Hvor var nåden og kjærligheta?

Tida gikk. En rad med oppdrag uten at noe spesielt hendte.  Stein og Kirstin trakk seg ut igjen. En kul prest som het Steinar overtok på gitar. Han også litt slik idealist. Han hadde tatt utdanninga si i Tyskland og bodd i et hybelanlegg sammen med punkere. Jeg sa til ham: ”Du har liksom funnet din egen stil, du er ikke slik ”lilla skjerf”-type!”  Steinar lo. ”Jeg har også vokst opp i Japan. Foreldra mine var misjonærer akkurat som foreldra til Asle. I Japan er det bare satte kjerringer som går i lilla. For ungdom er det HELT utenkelig!”

Mariann og jeg nærma oss bryllup. Men vi var fryktelig opptatt av å holde på nettverkene våre. Noen blir "tosomme" og det undrer oss litt

En dag sa hun: ”Jeg skal med noen venner på noe slags temakveld med noe musikkinnslag i morra!”

”Jeg skal ut og spille” sa jeg. ”på noe slags temakveld med musikkinnslag som vi skal stå for”

Mariann ble nysgjerrig: ”Hvor da?” ”I Nordberg kirke”, sa jeg. ”Dit skal visst jeg også” Jaja, tenkte jeg, nå får jeg en ærlig tilbakemelding. Men den var god, og gjorde godt.

Utpå sommeren året etter hadde jeg siste oppdrag med Munn og Mæle. Seinere kokte det bort i kålen.

Men jeg ble kjent med noen flotte mennesker jeg fikk beundring for. Jeg oppdaga fordelen med ”unplugged”, men kjente jeg savna fullt band med fullt anlegg. Kanskje skru opp ekstra høyt, rocke vrikke og headbange hvis et bestemt Bergenspar plutselig skulle sitte i salen?