70-åra ble fort prega av glamrock. Nå var det glitrende dresser og høye platåstøvler som gjaldt. Abba, The Osmonds, Gary Glitter... Jentene dansa til denne musikken.
Litt eldre ungdommer fnøs av slik musikk. De snakka alltid om Steppenwolf.
Fikk låne en ” Steppenwolf’s Greatest hits” av en kompis. Tidlig en grå søndag morgen la jeg den på spiller’n.
Tredde på meg hodetelefonene, sjølom det ville ta et par tre timer til før mora mi våkna etter den daglige 1 ½ liter’n med vin hun hadde drukket kvelden før. Hun hadde uansett instruert meg om at far min ikke tålte lyd fra rommet mitt, så hodetelefonene var gode å ha.
Plateomslaget viste fem tøffinger. Langt hår,noen av dem med skjegg, pilotsolbriller, bløte hippie-hatter, skinnjakker med frynser foran og langs ermene. Skinnbukser og boots. Kule blikk. Ihvertfall hos dem som ikke hadde solbriller...
Musikken ble drevet fram av en skramlende rytmegitar, en pumpende bass, energiske trommer og et fossende, brusende B3-orgel som fikk meg til å fryse på ryggen. Vokalen hørtes spiss og litt sinna ut. Noen ganger grensa den til hvisking. Andre ganger nesten ropte den. Ei låt om å få motoren i gang, og komme seg ut på highway’en på leiting etter eventyr.. Spennende! Kjente jeg lengta dit..
Så kom det ei låt som øyeblikkelig slo meg ut, ga meg høy puls, klump i magan, klump i halsen og fikk meg til å sitte som forsteina: Den skramlende rytmegitaren starta noe som hørtes ut som blues.
Men takta var ikke blues. Ikke rock. Mer som gangelaget til en stakkar som alt har skjært seg for, som bare driver monotont og hvileløst i gatene uten å finne ro, går og går sjølom han er utslitt.
I blueslåter er det vanligvis tre akkorder. Denne her orka ikke gå opp til den tredje akkorden som vanligvis runder av verset. Er det "dominanten" det heter? Uansett: låta orka liksom ikke den, så lei seg og utafor var den... skramlegitaren fikk følge av en slidegitar som hylte og klaga.. Så kom den stemma med litt sammenknepen munn, den sang om alt stoffet han hadde røyka og alle tablettene han hadde svelget ned. Han hadde sett masse folk gå rundt med gravsteiner i øynene. Og så hylte den ut edder og galle om den som stod og solgte stoffet, og løgnene om de søte drømmene som lurte uskyldige folk..
Jeg lukket øynene, jeg så for meg en by med mørke husfasader. Ingen mennesker. Sur og fuktig vind gjennom gatene. Alt blått og svart, med innslag av noen ekle svovelgule skyer fra en fabrikk.
Folka med gravsteinene i øynene var visst døde alle sammen?!?!
Jeg hørte en funky clavinett litt uti låta. Den forbandt jeg med smilende soul-låter av den typen som tar tak i hofta og kaster alle ut på dansegulvet og gjør dem glade og svette. Clavinetten hakker dem opp og lager spenninga. Her prøvde den tappert å muntre opp, men ga opp...
Musikken stoppa. En intens skrapende lyd starta opp og sank i tonen. Kanhende en bottleneck som ble dradd nedover en av de mørke strenga på gitaren? Lyden var uhyggelig. Den var prikk lik en lyd jeg hadde hørt i en drøm en gang. Jeg stod på ei slette, i et tåkehav. Ei jernbanelinje kom ut av tåka rett forbi meg, og forsvant i tåka igjen på andre sida. Plutselig hørte jeg ei togfløyte. Den var den togfløyta den lyden minna meg om. Et tog kom forbi. Med godsvogner. Vognene hadde hver sin glassmonter som det var dokker inni. Plutselig stod mora mi der og sang om dokkene som for forbi. Hun hadde smilt med ”NÅ skal du være glad-smilet” sitt. Da toget hadde passert var hun også vekk, og jeg stod der helt aleine.. Nå kom minnet om den uhyggelige drømmen igjen...
Musikken starta oppigjen på samme måten som før den ekle lyden.
Jeg fikk tilbake følelsen i armer og bein. Måtte sjekke omslaget, hva heter denne låta?!?!
”The Pusher”, stod det på omslaget. ”Jeg’et” i låta vakte sympatien min. Hadde han sittet ved sida av meg og fortalt meg denne historia, hadde jeg hørt på ham. Når noen fortalte meg alt som var gæærnt i livet deres, helt ærlig, så var det jo trist. Men samtidig kjente jeg den himmelen som alltid er i katastforeområder. Et ødelagt liv som blir lagt fram helt ærlig. Flott, egentlig. Nå kan en jo komme videre?
Låta fikk meg til å skjønne at jeg er redd for rus. Den fikk meg til å klamre meg til det som ga meg håp. I andaktene på ungdomsklubben var det nok av historier som snekkersønnen som gikk rundt blandt dem som levde på skyggesida og satte dem fri. Særlig om de la alle korta på bordet for ham. Jeg klamra meg til håpet om ham. Jeg gjør det ennå...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar