Den var vel så seigliva at den beit seg fast mot alle odds? Bra det, da!!!
De siste lørdagene har jeg spilt mye ute. Det å møte Morten, Cato og Morgan, pakke utstyret inn i bilen og dra avgårde, gir sommerfugler i magan ennå. Komme inn på stedet vi skal spille. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle elske lukta av pub'er. Men jeg digger den. Hva den nå egentlig består av. Gammalt ølsøl kanskje? Veit ikke egentlig. Men jeg forbinder den med spilling.
Rigge opp stashet mitt. Takknemlig for at jeg ikke er noe som helst plaga med ryggen. Slår den seg vrang, da sliter jeg. Stashet mitt er tungt..
Morten får inn sakene sine: En grom Marshall, et par gromme Les Paul'er og en grom Gibsom ES. Rød og fin.
Cato setter opp det mørke red-burst'e trommesettet sitt. Han er egentlig metal-trommis, men det passer meg helt supert. Det får ham til å spille ryddig og holde takta.
Morgan har med blues-mik'en. Og gig-dressen sin. Og han hjelper til med å bære. Lydsjekkene er prega at vi er voksne: Tre minutter spill og "Hold det akkurat der, det er perfekt!!"
Jeg er heldig. Har utstyr, folk å spille med som er flinkere enn meg slik at de drar meg opp. Spillejobber innimellom. Varma opp for Aunt Mary. Stått på scena på Notoddenfestivalen. Og på Lillehammer Rockweekend der vi delte plakat med Steppenwolf, Manfred Mann og TNT. Sittet og hyggeprata med Tony Mills, TNT-vokalisten før vi dro igang hver vår gig. "Made friends" med Danny som nå spiller gitar i Steppenwolf. Leike stjerne for en kveld, det er godt for sjøltilliten, det!! Jeg er jo bare en glad amatør!
Rigge opp stashet mitt. Takknemlig for at jeg ikke er noe som helst plaga med ryggen. Slår den seg vrang, da sliter jeg. Stashet mitt er tungt..
Morten får inn sakene sine: En grom Marshall, et par gromme Les Paul'er og en grom Gibsom ES. Rød og fin.
Cato setter opp det mørke red-burst'e trommesettet sitt. Han er egentlig metal-trommis, men det passer meg helt supert. Det får ham til å spille ryddig og holde takta.
Morgan har med blues-mik'en. Og gig-dressen sin. Og han hjelper til med å bære. Lydsjekkene er prega at vi er voksne: Tre minutter spill og "Hold det akkurat der, det er perfekt!!"
Jeg er heldig. Har utstyr, folk å spille med som er flinkere enn meg slik at de drar meg opp. Spillejobber innimellom. Varma opp for Aunt Mary. Stått på scena på Notoddenfestivalen. Og på Lillehammer Rockweekend der vi delte plakat med Steppenwolf, Manfred Mann og TNT. Sittet og hyggeprata med Tony Mills, TNT-vokalisten før vi dro igang hver vår gig. "Made friends" med Danny som nå spiller gitar i Steppenwolf. Leike stjerne for en kveld, det er godt for sjøltilliten, det!! Jeg er jo bare en glad amatør!
Fra jeg var 11 prøvde jeg omatt og omatt å starte band. Jeg skal fortelle om et slikt forsøk jeg gjorde da jeg var 14:
Jeg var blitt kjent med Bobben.Han hadde bytta til seg en el-gitar. Billig italiensk rett nok, men helt ordentlig! Forsterkeren var en radio. Han bygde ny kasse til den så den så NESTEN ut som en Marshall-topp. Det ble vreng av seg sjøl. Vi bare skulle starte band!! Meg, Bobben, Sigbjørn og Kåre i klassa mi, og Endre i parallellklassa. Vi hadde sittet SÅ mye og hørt på plater og drømt om å spille NØYAKTIG de greiene der. NÅ skulle det skje!!!
Øvingslokalet var musikkrommet på en barneskole i nærheta. Bobben var en trivelig fyr. Men å lære grep, oh oh, det var verre... Han lot meg ta gitaren, og gikk over på piano.
Øvingslokalet var musikkrommet på en barneskole i nærheta. Bobben var en trivelig fyr. Men å lære grep, oh oh, det var verre... Han lot meg ta gitaren, og gikk over på piano.
Nytt problem: ingen av oss kunne spille piano så hvordan lære Bobben å spille???. Løsning: Vi lagde piano-akkorder etter gitaren, tegna hele piano-oktavene på notearket, og merka av hvor tonene i hver enkelt akkord var. Slik at han kunne spille "glansnummeret" vårt: House of Rising Sun. Arket som nå var fullt av hastverkstegna pianotangenter, satte vi på noteklaffen på pianoet. Bobben satte seg på pianokrakken, prøvde hver enkelt akkord, og var visst klar...
Trommisen het Endre. Hadde spilt tromme i skolemusikken. Trommene hadde vi kjøpt for 150,- av noen litt eldre gutter på skolen. De hang nesten ikke sammen, men syltestrikker, tape og hyssing kan gjøre mirakler av og til.... Det var uansett et under å få kloa i de trommene. Gutta som hadde hatt dem hadde spilt på flere skolefester. De kalte seg "The devil diggers" men glansnummeret deres var "My sweet Lord".... Et par-tre av gutta i nabolaget mitt hadde vært med: Kay, som hadde en musikklærer til mor, spilte masse gitar og lærte meg å like Emerson Lake & Palmer. Og Bernt Ole, som var en av de greieste store gutta jeg kjente, hadde vært roadie for bandet. Frakta hjemmesnekra høyttalere på sparken. Knut Birger som spilte bass, men som seinere bytta ut bassen med brannslanger....
NÅ var det VÅR tur, tenkte vi......
NÅ var det VÅR tur, tenkte vi......
Ja, vi var jo flere også i bandet: Sigbjørn som gikk i klassa mi. Han hadde funnet ei annonse i avisa. En kar i nabolaget skulle selge elgitar billig. Sigbjørn hadde hevet seg på sykkelen, tråkka fort opp til adressa i annonsen, og kommet tilbake med gitaren under armen. Så laga han en overgangsplugg så han kunne kople den til stereoen sin og bli kjent med den. Den gitaren het "Crucianelli" var også italiensk, halvakustisk og , ja, idag heter det ”roadworn” Dvs.: Den tidligere eieren hadde spilt mye på den. Men hva gjorde det? Jeg kjente ingen som hadde finere el-gitar...
Bli kjent med gitaren, ja...Strengefestet var røket av og surra med kanskje 1000 omganger med fiskesene. Sigbjørn måtte stemme gitaren ofte. Skikkelig ofte.. Seinere fikk han en elev på maskin og mek-linja til å sveise det ødelagte strengefestet, det hjalp faktisk.
Bli kjent med gitaren, ja...Strengefestet var røket av og surra med kanskje 1000 omganger med fiskesene. Sigbjørn måtte stemme gitaren ofte. Skikkelig ofte.. Seinere fikk han en elev på maskin og mek-linja til å sveise det ødelagte strengefestet, det hjalp faktisk.
Til sist: Kåre på bass. Han gikk også i klassa mi. Men å få tak i en bass?!?! De var jo så dyre?!?!? Løsninga kom som fra himmelen: Fetter'n min på Hamar, hadde en gammal bass han kunne tenke seg å skjenke ei god sak. Enda et italiensk instrument, dette her var i blå metallic med masse hvite knotter!” Kult!!
Vi hadde noen skurrende radioer som forsterkere, og et par mono-kassettspillere som ”preamps”.....
SÅ var vi klare. Jeg talte opp, og nå skulle ”House of rising sun” dure ut av høyttalerne. Jeg hørte at noe ikke stemte.. Og jeg var ikke den eneste. Det var ikke meg som skar ut. Sigbjørn kunne låta godt fra før, det var ikke han heller... Endre ropte til Bobben: "Du spelle' jo som om du sku ha døden i hælom!!" Det var riktig, han var ferdig med låta da vi var halvveis...........
Bobben forsvarte seg:"Je høre' jo ikkeno' når je sitt bak piano'ama!!" ”Hmmm...” En el annen sa: ”Vi mangler monitor-anlegg!” ”Så klart” sa vi andre. Bobben tok et gammalt hørselvern, to gamle små kassettspillerhøyttalere, 5 meter ringeledning og lagde hodetelefon. Så brukte han en sløyd-time på å lage selve "hjernen" i systemet: Ei finérkasse med utsagde kjøleribber, tilkobling til radioen gitaren min var plugga i. Volumknapp, to mini-jack-utganger. Endre trommis måtte også ha "monitor" nemlig.
SÅ lot det seg gjøre å spille tre vers på neste øving.
Ute var det en fin og blå mars-kveld. Det hadde sikla fra takrennene på dagen. Nå frøs det på. Utafor vinduene leikte en glad flokk med unger på skarasnøen.
Klokka 21.30 kom en snill vaktmester og hjalp oss å rydde sammen før han låste oss ut og slokte lyset. Og hjem, under en stjerneklar mars-himmel, gikk noen langhåra 70-talls fjortiser med store drømmer og hver sin gitar under armen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar